• God søndags kveld igjen! Jeg forsøker å holde liv i den lille søndagsrutinen min igjen. Har satt meg til med tekoppen min og tenker gjennom uka som har vært. Det har vært ei skikkelig hverdagsuke – endelig! Jo visst er det spennende å være på farten, men jammen er det godt å bare finne roen og pusle med sitt hjemme også. Som i dag, når jeg omsider har fått tømt kommoden som har stått i gangen med skuffene fulle av rustne spiker og gamle lyspærer. Nå har votter og luer fått plass i stedet. Det føles som en bragd.

    Her er annet som har vært fint denne uka:

    Frokost

    – Jeg ble så inspirert av Jennifer til å piffe opp havregrøten en morgen denne uka da jeg hadde ekstra god tid. Dette er noe ganske annet enn kanelen jeg vanligvis har på. Min beste kombinasjon foreløpig er en neve blåbær, en klatt mandelsmør, en bit mørk sjokolade og så et lite dryss hjemmelaga granola til slutt. Det er havregrøt verdig lørdagsfrokosten!

    – Å sitte på en benk inne i byen i høstsola og spise eplet jeg hadde med i veska. Gravenstein. Det har vært favoritteplet mitt siden vi feira epledagen en gang på barneskolen.

    – Det blir mørkt utenfor vinduene lenge før leggetid nå og det er mørkt når jeg står opp. Jeg skulle gjerne ha fått beholde mer av ettermiddagene før lyset forsvinner, men når vinternettene smyger seg på, er det ikke så mye annet å gjøre enn å gjøre det beste av det. Jeg tenner stearinlys til frokost og til middag, og nå legger jeg meg litt tidligere, bare for å ha mer tid med bøkene som ligger på nattbordet. Det er så mye enklere å forsvinne inn i ei anna historie når det er mørkt ute. Akkurat nå leser jeg Jane Eyre – endelig en klassiker jeg virkelig koser meg med. Det er dessuten ekstra gøy å logge leseøktene på Hele Norge leser.

    Traktkantareller

    – I går var jeg noen timer i skogen. Den er kanskje på topp nå, rent estetisk. I skyggepartiene slipper frosten aldri taket, mens bladene på løvtrærne fremdeles skinner så fint mot det vintergrønne. Rajsa og Petter var ute og jakta elg, mens jeg var på leit etter sopp. Traktkantarellene har klart seg så fint til tross for flere uker med frostnetter nå. Å leite traktkantarell er en prøvelse for tålmodigheten, men så gøy når man finner dem nede i mosen. Plutselig dukker det opp en hel skog hvis man først har fått øye på én. Dette soppåret får beste karakter. Nå har vi kantareller i fryseren til flere middager gjennom vinteren, og i går slo vi til med hvit pizza med hele gårsdagens fangst.


  • Rondane

    Da jeg forestilte meg hytteturen vi hadde planlagt i Rondane i oktober, så jeg for meg høstfjellet. Rød lyng, gyldne trær, lyse flekker av reinlav oppover fjellsidene. Slik det var da vi var der sent i september for fem år siden. Da vi kom dit forrige helg, lå det flere centimeter med nysnø i tretoppene og fjellene var helhvite. Det er vanskelig å se for seg vinteren komme så tidlig når man er oppvokst på Trøndelagskysten, men der var den, den første helga i oktober.

    Vi bodde på ei hytte ved Straumbu. Vi stoppa på Sohlbergplassen om formiddagen for å skue innover nasjonalparken. Gikk tur der det gikk an å gå tur uten å bakse i snøen, grilla pølser på bål, stakk kanelsnurrer på grillpinnene til dessert. Om ettermiddagen, mens de andre var på en lengre tur, tok jeg meg en ettermiddagsdupp mens Ida og Sanna gikk bort til Sjokoladelåven. Det var den siste dagen de hadde åpent før til jul. Hvor ble tida av?

    Rondane

    Rondane

    Om kvelden dro vi til Sohlbergplassen igjen for å se sola gå ned bak fjellene.

    Rondane

    Se så magisk!

    Vi var der jo i fjor sommer også, da vi gikk fra hytte til hytte i Rondane. Da så det slik ut.

    Rondane

    Jeg lurer på hvor mange bilder av Storronden og Rondeslottet og Høgronden vi har til sammen.

    Rondane

    Men dette er det vanskelig å få nok av.


  • Høst

    God søndags kveld!

    Jeg har lagt meg under dyna med ullklær på. Har slått på varmeovnen og tatt med meg en kopp te og et par biter sjokolade opp, trukket genseren helt opp til nesen, men enda er det kaldt. Høsten er her for fullt nå. Den glidende overgangen mellom sensommer og tidlighøst er over. Nå ligger rimet i skogen hele dagen gjennom de stedene der sola ikke slipper til.

    Det er en hel måned siden jeg har skrevet her nå. September forsvant på det som føles som et øyeblikk og en evighet på samme tid. Ei uke i Belgia med jobb. T-skjortevær, frokost på bakeri og den overhengende frykten for å bli påkjørt av syklister. Ei helg i Østfold med bursdagsfeiring. Alle ukedagene der imellom som aldri rommer nok men likevel så mye. Og i ettermiddag kom jeg hjem etter ei helg ved Rondane, der fjellene allerede har blitt helt hvite. Det er et vidt spenn fra pommes frites en varm kveld i Brussel til å våkne til synet av Rondeslottet, hvitkledd i rødlig morgensol.

    Oktober skal bli roligere, men likevel ikke. Mindre reising, mer hverdag. Vi forbereder høstkonsert i koret og jeg øver i bilen på vei hjem fra jobb. Skogen byr enda på sopp og gyllent løv. Stabelen på nattbordet er høy. Oktober skal bli mer tid til å stoppe opp og nyte. Og jeg gleder meg til å tenne i ovnen og sitte på kjøkkenbordet å skrive igjen mens det er mørkt utenfor og skinnet fra stearinlysene danser over bordet.

    Solsikke

    Inntil videre får dere dette: Jeg trodde ikke det ble noe av solsikkene, trodde ikke de skulle rekke å blomstre, men så en dag var de ute. Sto og skinte foran husveggen i tåkete septembermorgener. Nå er de borte igjen (godt hjulpet av en valp som elsker å plukke blomster). Til neste år håper jeg de kan bli enda flere.


  • Lyra's Oxford

    Bokhøsten er i gang! Mørke kvelder med stearinlys og tekopper og helt ferske bøker. Jeg har gransket listene over det som kommer nå, kjent det krible litt i magen for bøker jeg har venta lenge på og blitt nysgjerrig på andre.

    Øverst på lista står Philip Pullman sitt nye tilskudd til Den mørke materien-universet, The Secret Commonwealth. Pullman-entusiasmen min fikk et oppsving med Oxford-besøk i vår, og nå gjenleser jeg de første bøkene om Lyra som oppvarming til denne neste. Den kommer i begynnelsen av oktober.

    Norra Latin av Sara Bergmark Elfgren om mystikk på dramalinja på Norra Latin i Stockholm høres ut som ei perfekt høstbok. Nå har jeg også lest meg gjennom forfatterskapet til Agnes Ravatn, så at ho er ute med ny roman passer godt. Aller best liker jeg ho som essayist, men jeg er spent på Dei sju dørene. Ei anna bok jeg er nysgjerrig på fra Samlaget i høst er Atle Berges Puslingar som tar utgangspunkt i Kielland-ulykka og følger dattera av en oljearbeider gjennom 80-tallet. Også kommer Maja Lunde med Przewalskis hest, den tredje boka i klima-kvartetten, om bare noen uker. Det blir interessant å se hvilken inngang til klimaproblematikken ho har valgt denne gangen.

    Jeg har sett meg ut to novellesamlinger fra høstens lister også: Hardanger av Marit Eikemo og Kjærleik og det som liknar av Therese Tungen. Hardanger blir beskrevet som ei samling noveller om «å reise bort og om å komme heim, og om å alltid bere med seg staden ein kjem ifrå». Det høres fint ut. Kjærleik og det som liknar er jeg mest spent på fordi den forrige novellesamlinga til Tungen ble så godt mottatt, så da tenker jeg at jeg bør prøve meg på denne.

    Lyra's Oxford

    Til sist sakprosabøkene. Her er jeg ikke så flink til å følge med på det som er nytt, men det er to nyutgivelser i høst jeg gjerne kan tenke meg å lese. Jens Kihl, journalist i Bergens Tidende, har besøkt alle landets kommuner og skrevet Dette er også Noreg. Kommunal feelgood. Og endelig kommer Maja Karlsson si bok Trettifem votter på norsk. Det er de fineste vottene – kanskje blir det votter under treet i år?

    Hvilke bøker står på lista deres i høst?


  • Høstskodda

    Det var dugg på vinduene og skodda lå som en tykk ring rundt sletta da jeg våkna tidlig i morges. Jeg slapp Rajsa ut, gikk en tur opp i skogen. Sola lå i striper over veien, men det hørtes nesten ut som om det regna sånn som dråpene falt gjennom løvverket. Ute på myra glitra det. I spindelvev og dråper i lyngen. Det er fint nå i september. Kalde morgener, varme dager.

    Det har tatt meg litt tid å vende meg til høsten i år, men nå tror jeg vi har havna i samme spor. Jeg er i hvert fall godt forberedt. På kontoret har jeg stående ei lita tekanne som jeg kjøpte i semesterstartsgave til meg selv. Nå er det mitt lille morgenrituale å gå ned til kjøkkenet på jobb og fylle tekanna – to skjeer earl grey – før jeg setter i gang med arbeidet. Og hjemme har jeg ekstra god te til helgene som jeg drikker med tankmelk i. Jeg har lamull på strikkepinnene og kanelsnurrer i fryseren.

    Jeg har funnet mitt lille prosjekt for høsten også. I fjor var det spansktimene med Ida og Jørgen. I år har jeg bestemt meg for å svømme en gang i uka. På torsdag var jeg i bassenget for første gang denne høsten. Jeg er ikke så god til å svømme. Svelger vann så fort noen lager bølger rundt meg, tar pauser for hver lengde. Men så godt det er likevel, når man kan samle alle tankene om pusten og bevegelsene og bare flyte i vannet. Så blir jeg vel bedre etter hvert.

    Jo, høsten skal bli fin den!