Kristine Graneng

  • Fem filmer på fem dager

    Høsten har kommet hit også. Man kjenner det på lufta om morgenen og om kvelden. Da må man bare omfavne det, tenker jeg, og hvorfor ikke gjøre det med en liten kinotour? Det gjorde jeg forrige uke, godt hjulpet av at det er en hel rekke fristende filmer som går om dagen og også at det var kinofest den helga. Fem filmer på fem ulike kinoer.

    Spaziergang nach Syracus / Cinema Paris

    Torsdag var jeg på på Ku’damm og på Cinema Paris for første gang, kinoen på det franske instituttet. Jeg og ei venninne skulle se Spaziergang nach Syracus, om Paul Gombitz, en mann som bor i Rostock på 80-tallet og drømmer om å gå til Siracusa på Sicilia. Han vil ikke flykte fra DDR, bare legge ut på denne reisen, men det er ikke så enkelt i et totalitært regime gitt. Jeg likte denne filmen –den var fin. Lett og morsom, mot et tungt bakteppe, men det var kanskje mer historien enn selve filmen som fikk meg til å tenke? Gikk i hvert fall ut i Berlin-kvelden etterpå og satte ekstra pris på friheten (og parmesanen i kjøleskapet).

    Staatsschutz / Neues Off

    Lørdag. Jeg tok banen til Hermannplatz for å se Staatsschutz på Neues Off. Det var noen ukomfortable timer. Filmen handler kort sagt om rasisme og høyreekstremisme i det tyske rettssystemet. Om statsadvokat Seyo Kim som blir offer for høyreekstrem vold og forfølger saken i retten. Jeg var utrolig anspent da rulleteksten gikk. Den satt skikkelig i kroppen. Jeg har tenkt mye etterpå, om tillit til lov og orden i Norge og Tyskland, om polariseringen som skjer her. Den er riktignok satt temmelig på spissen (og jeg fikk heldigvis noen beroligende ord fra en venn som er jurist), men absolutt en av de filmene jeg har sett i år som har satt mest avtrykk.

    The Invite / DelphiLux

    Søndag fortsatte kinofesten i Charlottenburg med The Invite. Om et ektepar som ikke har det så bra, hverken sammen eller hver for seg, og det som skjer når naboene ovenpå kommer på besøk en kveld. Jeg elsket denne også. Intensiteten og stemningsskiftene var fantastisk. Spillet mellom de fire rollene. Namaste.

    Oasis: Don’t Look Back in Anger / Kant Kino

    Etter kaffe og kardemommebolle med ei venninne i sola gikk jeg videre til Kant Kino. Nok en film om et dysfunksjonelt par – denne gangen brødrene Gallagher. Utrolig fascinerende dynamikk. Jeg satt i kinosalen med en hel drøss menn i førti-femtiårsalderen. Oasis kom nok inn i livet mitt litt for sent til at filmen helt traff, men blir alltid rørt over musikk som rører andre – ei på raden min sang med til alle sangene. Sånt gjør meg glad.

    Vaterland / Filmtheater am Friedrichshain

    Mandag ettermiddag dro jeg på utflukt til andre siden av byen igjen. Synes det er magisk å dra på tur en hverdagskveld som innebærer tre ulike fremkomstmiddel og et sted jeg aldri før har vært. Vi så Vaterland, filmen om turen Thomas Mann tok fra USA til det delte Tyskland i 1949 for å få Goethe-prisen. Først et besøk til Frankfurt i vest, deretter til Weimar i øst. Det er en utrolig film. Fantastisk skuespill, fantastiske bilder. Om familie, identitet og verdenspolitikk. Jeg hørte episoden av Tyskerne der de snakker om filmen i forkant, som jeg er glad jeg gjorde – fint å få satt historien og formidlingen av den i litt perspektiv. Sören, som jeg så den med, påpekte også hvor mye historie den rommer, på en ganske subtil måte. En sånn film jeg tenker jeg gjerne vil se igjen om noen år.

    Ingen kommentarer til Fem filmer på fem dager

  • Tekopper, kino og knapper

    Året ruller på. Det merkes at semesteret begynner å nærme seg slutten på universitetet. Mitt eget store skriveprosjekt har også begynt å få fart igjen, etter en måneds pause. Samtidig prøver jeg å holde på gode rutiner og stresse ned. Om morgenen, en kopp te og noen sider i ei bok. Denne uka leste jeg ferdig Jens Stoltenberg sin biografi om årene i Nato. En fryd å lese. Om kvelden, en tur på trening eller en avtale med venner.

    En av kveldene denne uka var jeg på kino igjen. Torsdag begynte en norsk filmfestival på Babylon (med det veldig kreative navnet Nor-Way). Aslaug og jeg så La elva leve, med konsert med Ella Marie Hætta Isaksen rett etter. Jeg har sett den før (tror den ligger på Filmoteket!), men det er noe eget med å se den på lerretet. Det var en sterk opplevelse. Og konserten etterpå var magisk.

    I går gjorde jeg noe jeg har tenkt jeg skulle gjort lenge: kjøpte knapper til noen jakker jeg har strikka. Det var på tide. Ei av dem har vært knappeløs i i hvert fall fire år. Jeg fikk tips om at det finnes en butikk i Uhlandstraße, Knopf & Schnalle. Da jeg kom inn, ble jeg møtt av ei lita eldre dame. Jeg henta jakkene mine opp fra sekken og hun plukka esker med knapper ned fra hyllene. Da jeg foreslo brunmelerte knapper til den grå jakka mi, brøt hun ut «Das können Sie nicht ernst meinen!» og rista på hodet. Det kan du virkelig ikke mene. Klar beskjed. Hun hadde et poeng. Det ble helgrå knapper.

    I dag var jeg tur på trening før jeg tok opp igjen søndagsrutinen – kaffe og kake på Café Wild. Jeg satt ute. Modig, sa noen av de som gikk forbi. Jeg kommer fra Norge, svarte jeg, med glimt i øyet. Jeg leste de første kapitlene i How democracies die av Levitsky og Ziblatt. Svaret på boka si første setning, er demokratiet vårt i fare, er et entydig ja. Budskapet deres – i hvert fall det som sitter igjen etter de første kapitlene – er viktigheten av ikke å slippe autoritære krefter til og normalisere dem. Det er et budskap som burde være allment kjent, men som gang på gang viser seg å være vanskelig i praksis. Jeg er spent på hva som kommer til å skje her i Tyskland dette året.

    Nå skal jeg feste knapper og lage noe god mat, før jeg skal på jazzklubben i nabolaget og høre en hyllest til Billie Holiday. Håper dere har en god søndag!

    Ingen kommentarer til Tekopper, kino og knapper

  • Januarfavoritter

    Da 2024 begynte, tenkte jeg at dette er et år jeg vil passe på å ta vare på. Det siste året var så innholdsrikt, men jeg var litt for dårlig til å stoppe opp og ta inn alt som skjedde? Med den tanken fulgte en ambisjon om å skrive noen ord nå og da, men når jeg setter meg ned for å skrive kommer det liksom ingen? Så en annen ambisjon for dette året er å finne tilbake til de ordene.

    Enn så lenge, ei liste med noen favoritter fra januar akkompagnert av en blå Berlin-himmel.

    Månedens musikk
    Mitt store musikkcrush fra 2023, Beharie, spilte på Byscenen siste helga i januar. Det var magisk. Alle burde dra på konsert med Beharie og oppleve det selv, synes jeg. I det minste se denne Akustisk på Loff-konserten.

    Månedens film
    Hvilken utrolig kinomåned januar har vært! Har ikke vært i nærheten av å se alle filmene jeg ville se på kino, men noen fikk jeg til. Jeg har sett Høstgule blader, en finsk romantisk komedie av Aki Kaurismäki. Den er ordknapp og tørrvittig og virkelig fin. Past Lives så jeg også på kino. Jeg har tenkt mye på den siden – fantastiske bilder, fantastisk musikk og en så god fortelling om kjærlighet og vennskap. Blir varm innvendig bare av å se traileren:

    Andre (gode) filmer jeg har sett: Min pappa Toni Erdmann, La elva leve, Triangle of Sadness, Ténor. De finnes på Filmoteket alle sammen.

    Månedens tv
    Makta. Setter sånn pris på den følelsen av å ha noe å glede meg til hver søndag.

    Månedens bøker
    Jeg fikk Lungeflyteprøven av Tore Renberg til jul. Den leste jeg de første ukene av januar. Om Anna Voigt som ble anklaget for spedbarnsdrap på siste halvdel av 1600-tallet og forsøket på å få henne frikjent. Det er litt av et arbeid Renberg har gjort med denne boka, og jeg liker så godt formen han har gitt det, hvordan han liksom skriver seg rundt kildene.

    Jeg har også plukket opp Harry Potter igjen. Har ikke helt klart å lese så mye annet i januar, så da har jeg gått for noe trygt. Jeg leser dessuten på tysk. Det har et ekstra lag av nostalgi. (Men herlighet så skumle de første bøkene faktisk er?)

    Et ønske for den neste måneden?
    Kan jeg legge inn et ønske om godt skiføre?

    Liste fra Flora Wiström.

    Ingen kommentarer til Januarfavoritter

  • Høsten 2023 – ei liste

    Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?

    Ingen kommentarer til Høsten 2023 – ei liste

  • Regnværshelg

    Jeg stoppa opp på en av lunsjturene denne uka og tenkte ah, været! Det var så vidt sola titta ned ved Havstein, men den varma. Fuglene kvitra, og snøen lagde renner i grusen. Hadde det ikke vært for dette herlige været de siste månedene, hadde det vært tungt å komme seg gjennom januar og februar. Men så lenge det er vær til å gå langsomt og stoppe opp på lunsjturene mine, har i hvert fall jeg det fint.

    Nå er det opphold i det gode været. Jeg er hjemme ved kysten. Ligger på sofaen og veksler mellom å se VM på ski og de hvite skumtoppene ute på sjøen. Så da tenkte jeg det var en fin anledning til å dele fire andre ting som har gleda meg de siste månedene, utover solstråler og skarp, frisk luft.

    – Ranunkler. Jeg fikk en så fin bukett til bursdagen min for noen uker siden. Nå har de takka for seg, og i helga skal jeg bort. Men i slutten av neste uke, da skal jeg innom blomsterbutikken etter jobb og plukke med meg et favn.

    – Sjel. Jeg og lillesøster så Sjel (Soul) fra Pixar forrige helg. En nydelig film om meninga med livet, med herlige bilder og musikk. Morsom er den og!

    – Aukrust: Gud velsigne vår Herre. Denne dokumentaren om Kjell Aukrust ligger på NRK. Tre episoder om historien bak Flåklypa-universet og den veldig fascinerende forfatteren.

    – Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman. Så magisk fin bok. Om Elsa som er en ensom men veldig smart sju-åring, og om ei mormor som i Elsas øyne er tøff, morsom og gjør akkurat som ho vil.

    God helg! Håper dere har det fint!

    Ingen kommentarer til Regnværshelg