• Balestrand

    Vi dro til Balestrand da jeg var i Sogn. Jeg og besta, også plukka vi opp lillesøster Oda Margrete på veien. Kjørte utover de svingete veiene langs fjorden, sa navnene på bygdene vi kjørte gjennom høyt. Slinde. Hermansverk. Leikanger. Så tok vi ferga over fjorden, sto helt framme og så over bommen, før vi kjørte inn til Balestrand.

    Besta jobba i bygda da ho var ung, oppe på kjøkkenet på Kreklingen, realskolen. Det var i Balestrand ho og goffa møttes. Han var gårdsbestyrer på Kvikne. Sto i fjøsdøra og vinka til besta da ho gikk oppover bakkene om morgenene.

    Ciderhuset, Balestrand

    Vi spiste lunsj på Ciderhuset da vi kom, omgitt av frukttrær og fjord. Så fint det er med steder man ser at noen har brukt årevis på å bygge opp. Der eierne står ute på gårdsplassen og ønsker velkommen og fyller på med cider og jus og vin nede i butikken. De serverte ikke middag før senere på ettermiddagen, men til lunsj hadde de mezze som var virkelig god.

    Ciderhuset, Balestrand

    Balestrand

    Så tok vi turen opp bakkene for å se hvor besta hadde jobba. Det meste har vel forandra seg siden den gang ho var der. Men fjorden og fjellene er nok de samme.

    Den engelske kyrkja, Balestrand

    Jeg og Oda Margrete gikk innom Den engelske kyrkja som ligger i en bakke nede i sentrum. St. Olafs kyrkje heter den egentlig, men den ble bygget på slutten av 1800-tallet til minne om ei engelsk prestedatter og tilhører Church of England. Så fint treverk der inne og magiske glassmalerier.

    Den engelske kyrkja, Balestrand

    Kviknes Hotell, Balestrand

    Vi drakk kaffe ute på verandaen på Kviknes Hotell. Inne er det som et kunstgalleri. Naturmotiver på veggene, møbler med treutskjæringer.

    Kviknes Hotell, Balestrand

    Og ute er det jo også som et kunstverk.

    Kviknes Hotell, Balestrand

    Kviknes Hotell, Balestrand

    Balestrand

    Et skikkelig turistmekka, men med god grunn. Om dere tar turen, så har Ingvild en så fin Balestrand-guide på sin blogg. Vi må nok tilbake en annen sommer også.


  • Fotoutstilling, Kystkulturdagene

    Kystkulturdagene i Lysøysundet var sommerens faste høydepunkt hele oppveksten min – den helga i august med yrende liv nede ved havna, båter på sjøen og boder med smultringer og lakrisstenger. Nå er det noen år siden jeg har vært der, men i vår en gang satt jeg i England og tenkte hadde det ikke vært gøy å ordne ei fotoutstilling på dagene i år? Og da pappa og Dagfinn sa de ville være med, heiv vi oss rundt og fant fram bilder fra bygda vår.

    Fotoutstilling, Kystkulturdagene

    Dagfinn har fulgt vindmølleutbygginga på Storheia i vår. Det er Norges største vindmøllepark og ligger på grensa mellom Åfjord og Bjugn. Nå er snart alle vindmøllene på plass – 80 kjemper som ruver i landskapet. Bildet over har Dagfinn tatt på en av paragliderturene sine. Noen ser en kirkegård, andre ser penger og strøm – men det er ingen tvil om at det er et stort inngrep samme hvordan man ser det.

    Fotoutstilling, Kystkulturdagene

    Det var så koselig å stå der i helga. Hele bygda samles når det er kystkulturdager, så det var så mange kjentfolk som var innom. Også er det så lett å slå av en prat over bilder – snakke om stedene og fine turløyper og riste på hodet over hvor voldsomme de vindmøllene er. Akkurat disse bildene er riktignok av kvigene våre her på Byneset. De fikk være med hjem, så nå henger de på stueveggen.

    Kirsebær

    Søndag åpna ikke markedet før litt utpå dagen, så da var jeg oppe tidlig. Gikk en tur for å hilse på kvigene som går og beiter langs strandkanten hjemme, drakk en kopp kaffe og leste et par kapitler i Ut og stjæle hester. Også tok jeg med meg noen bokser ut i hagen hos pappa. Opp mot veggen på det gamle fjøset står det et kirsebærtre. Nå skal bæra bli saft, har jeg tenkt.

    Bringebær

    Men disse spiste jeg med det samme!

     


  • God søndag igjen! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver. Det dufter så godt av blomsterertene jeg plukka inn tidligere i dag, og nå blander den duften seg med lukta av sjokoladekaka som står i ovnen, klar til arbeidsfolket kommer inn for kvelden. Arkibald sitter i vinduskarmen, mens Rajsa ligger og klynker under bordet. Ikke får ho lov til å bite katta i halen og ikke får ho gnage på laderen min – da er det ikke så greit å være til.

    Det har vært mye liv på gården den siste uka. Ikke bare herjer de to små rundt, men før helga begynte vi på slåtten. Gresset skal inn og bli fôr til vinteren. På fredag rykka hele familien til Petter inn for å bidra. Noen har vært ute og høsta gress, kjørt lass etter lass på henger og pakka silo. Noen har stått på kjøkkenet og forberedt mat til pausene. Noen har vært ute i hagen, klipt plen, kjørt på plass ved og plukka bær, mens andre har vært valpevakt. Innimellom hører vi at det rauter i fjøset – nå har det kommet fem små kalver. Det er mye arbeid når det er både slåttetid og kalving, men også veldig trivelig så lenge alt går som det skal. Også så takknemlig når det er så mange som stiller opp.


  • Rajsa

    Mens jeg var hjemme på søndag, dro Petter nordover til Høylandet for å hente hjem et nytt tilskudd til gjengen på gården. Og da han kom og plukka meg opp inne i byen, titta det søteste jeg har sett ut bilvinduet. Rajsa. Ho lå rolig i fanget mitt hele veien tilbake, smøg snuten inn i armkroken min, mens jeg smelta helt.

    Vi har ikke hatt hund på gården siden Raja nå, men har snakka om å skaffe oss en ny helghund nesten siden da. Og så ble det plutselig. Nå er vi i full gang med å lære det ene og det andre, både vi og hunden.

    Rajsa

    Hittil viser ho seg å være en bra solbærhund.

    Rajsa

    Så snill og fin! I hvert fall så lenge Arkibald holder seg unna. Om det går helt skeis med oppdragelsen, veit vi hvem vi skal skylde på.

    Rajsa


  • God søndag! Jeg har funnet sommerfølelsen igjen, i et Trøndelag slått av varmen. Jeg er hjemme på gården hos pappa, i Lysøysundet, ytterst i havgapet. I dag tidlig, før klokka var åtte, gikk jeg runden rundt åkrene her. Bare rådyrene som holder til øverst i hjørnet av åkeren, kvigene og jeg var våkne. Det var allerede i varmeste laget. Men det er godt å være her ute når det er så varmt, kjenne på havbrisen og lukta av sjø, lyden av båter på vannet og fisk som hopper. Vasse ut mellom tangklyser og legge på svøm innover igjen når det er så kaldt at jeg ikke orker stå der ute lenger.

    I kveld drar jeg tilbake til Byneset, klar for ei ny uke med jobb og sommerkos. Det er så mye liv på gården nå. Kalvingstid. Årets første kalv kom på fredagskvelden, og de andre kyrne ligger oppe i bakken og venter på at det er deres tur. I dag henter Petter dessuten enda en liten krabat som også skal flytte inn. Jeg er så spent! Også er det tid for å høste bær i hagen. Solbæra er moden, bringebæra begynner å bli rød og jordbæra kom som en eksplosjon i varmen. Det er bare å nyte det.

    Arkibald

    Uka som var har bydd på så mange fine øyeblikk også. Arkibald får lov til å slå seg løs rundt husene nå mens vi holder et halvt øye på hvor han er. Noen dager går det veldig greit, som når han bestemmer seg for å ta en lur i trillebåra eller kommer og biter meg i tærne når jeg ligger på plena og leser. Men en dag var han søkk borte. Jeg leita overalt i huset og i hagen, men fant ikke spor – helt til jeg hørte noen små mjau inne på kjøkkenet og så etter i bestikkskuffa. Det er ikke lett å være liten pus.

    Elg i solnedgang

    Da vi kjørte hit fredagskvelden, jeg og pappa, var det rene safarien. Hjort og elg og rådyr. Og like før vi svingte av mot gården sto en elgokse i den glødende solnedgangen og beita. Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er her når sola går ned og forsvinner bak øyene som skjermer mot havet. Hvor stille sjøen kan ligge ei julinatt.

    Geriljahagen

    Morgenstund på benken ute ved trappa. I skyggen av busker som har fått lov til å vokse vilt og med en kopp kaffe. I morges satt jeg lenge og leste i Geriljahagen av Kari Gåsvatn som jeg fikk så lyst til å plukke opp etter å ha hørt episoden med henne av Kjøkkenhagen min. Dobbeltips fra meg!