I dag danser jeg rundt på kjøkkenet til Daniel Kvammen og The Supremes mens jeg skjærer eplebåter og koker tevann. Plana for dagen er å snekre sammen ei passe skremmende og spennende timeplan for semesteret, få lunsjbesøk av Ida og endelig immatrikuleres på universitetet, for det var visst i dag og ikke på mandag.
Og siden det er torsdag, så har jeg rota litt rundt i arkivet og funnet en snutt jeg skrev fra da jeg var trønder i Oslo i fjor sommer.
”Uheldig med været i dag,” kommenterer en forbipasserende jogger oppgitt. Det er 15 grader og grått og jeg sitter på en benk ved Akerselva med Muramaki i fanget, en varm kanelbolle ved siden av meg og nyter hvor godt det er å kunne være ute en lørdag i juni.
Han jogger videre. Jeg har nettopp kneppet opp de øverste knappene på ytterjakka mi og løsnet på skjerfet.
Livet som væroptimist er hardt i hovedstaden – en by full av værpessimister.
”Hvor blir det av sommeren?” spør de i tjue grader pluss og strålende sol, med solbriller på nesen, dressjakka over armen, spisende på en is.
”Aah, så herlig!” sier en forvillet trønder og nyter sommeren i frykt for at den kan forsvinne når som helst.
Det er en herlig forandring å kunne titte ut vinduet eller ta noen skritt ut ytterdøra for å kjenne på været og kunne være sikker på hva jeg skal ta på meg i dag. Det er ganske ok å kunne sjekke yr.no, se gult og kunne legge igjen paraplyen hjemme.
”Hvor blir det av sommeren?” spør en trønder, nå på hjemmebane, og oppdaterer yr.no en gang i halvtimen på leit etter forandring i værvarselet. ”Nå kommer den,” er konklusjonen når gradestokken tipper ti grader og sola titter forsiktig frem fra bak en regnværssky. ”Nå kommer den!” gjentar trønderen og ligger allerede langstrakt ute på plena i hagen.
Mer fra Oslo-sommeren:
Det jeg savner mest her er hei og ha det
Translation: A piece I wrote on the differences between how one sees the weather in Oslo compared to Trøndelag, the part of Norway I come from.
