• Bellagio

    Bellagio, som er navnet på den lille småbyen som ligger akkurat der Como-sjøen deler seg, betyr vakkert sted. Det var dit jeg tok ferga fra Como. Da jeg gikk av ferga var jeg så sulten, men også temmelig lei av menneskemengder, så jeg gikk så fort jeg kunne ut av byen for å finne stedet jeg skulle bo. Jeg hadde leid rom på en agriturismo for noen netter, litt utenfor byen og hadde fått anvisning om at man kunne gå gjennom hagen Giardini di Villa Melzi. Så det gjorde jeg.

    Og jeg glemte noen øyeblikk hvor sulten jeg var – for sé!

    Man kan jo forstå hvor navnet kommer fra. Jeg følte meg så rik da jeg gikk der. Oppfylt av skimrende vann, bølgende trær og lag på lag med fjell i horisonten. Følte meg overlykkelig hver gang jeg gikk gjennom hagen de neste dagene.

    Og gården jeg bodde på (La Derta) var som en drøm å komme til. Det var blomster og grønnsaker, klukkende høner og én ivrig hund som hilste når noen kom og én eldre hund som enten sprang etter eller lå og hvilte seg der den fant det for godt. Og også slik en herlig ro etter en formiddag med menneskemengder og lange køer. Jeg satte fra meg sekken (også en drøm!) og gikk ned gata til San Giovanni, nærmeste tettsted, for å spise lunsj.

    Jeg spurte om kaféen jeg fikk tips om var vanskelig å finne. Det var den ikke. Det viste seg å være ganske små forhold. Men også helt perfekt for ei som var utsulta og oversosialisert.

    Litt i kontrast til selve Bellagio, der det yrte i alle de små gatene.

    Jeg hadde ikke lagt så mange planer for dagene ved Como-sjøen. Hadde bare en tanke om at jeg ville bade, lese og slappe av. Da jeg gikk tilbake til Bellagio etter lunsj hadde jeg badetøy og bok i veska, tenkte jeg kunne gå til nordspissen for en dupp. Men da jeg kom frem, innså jeg at det ikke var noen andre som bada. Da turte ikke jeg heller. Mista piffen av en blanding av sjenanse og frykt for å forsvinne i bølgene. Kanskje var det ikke det mest badevennlige stedet, men det virker generelt som det er få som bader i Como-sjøen i slutten av september, selv om vannet er lokkende og temperaturen god – forunderlig.

    Men jeg fant et sted der jeg kunne sitte å lese ei stund i ei av de trange, steinlagte gatene i Bellagio. Det ble favorittstedet mitt i sentrum: En vinbutikk med ei trapp ved siden av som ledet til ingen steder, der man kunne sitte og få servert vin og snacks i en treboks mens man titta ut på folkene som gikk forbi og som innimellom glante tilbake. Ikke ta bilder uten samtykke, sto det på et skilt ved oppgangen, dette er ingen Coldplay-konsert.

    Generelt var ikke Bellagio noen høydare på matfronten – dyrt og ikke veldig bra – men den kvelden hadde jeg også en veldig fin matopplevelse. Jeg fikk tips på La Derta om at sjømatrestauranten i San Giovanni hadde servering den kvelden. Jeg sto klar da de åpna, ba om bord for én, ble bedt om å vente. Mens jeg sto der, kom ei til og ba også om bord for én, og plutselig ble det en veldig hyggelig kveld med en Lady Gaga-fan fra New York. Det er noe av det beste med å reise alene, at åpningen er litt større for at det kan skje en uforutsett vending. På menyen sto blant annet risotto con il pesce persico, risotto med fritert abbor og salvie. Mmm. Drakk også chinotto for første gang. Også mmm. Herlig krydrete, litt som en mild versjon av ingefærøl?

    Og det var første dag i Bellagio. Den andre dagen dro jeg på utflukt over vannet og så kanskje den mest storslagne utsikten jeg har sett i mitt liv. Fortsettelse følger!


  • Vi er tilbake i slutten av september. Jeg har reist fra Basel, sett fjellene skli forbi togvinduet, stedsnavnene gå over fra tysk til italiensk, og når kvelden kommer går jeg av på stasjonen i Como. Det første jeg ser er bygningene høyt der oppe på toppen av åsen på den andre siden, gyldne i kveldssola. Går gjennom de livlige gatene, på vei mot hotellet der jeg skal bo ei natt. Forbi små og store kirker, restauranter som begynner å fylles. Litt senere finner jeg en restaurant jeg også, bestiller en lasagne som er litt skuffende. Men selskapet på nabobordet er bra. Jeg tror først de er danske – nei, franske – før jeg gir opp å gjette for meg selv og spør. To gamle kamerater som reiser sammen for første gang. De kommer fra Québec. Forteller meg at dit bør jeg dra, en undervurdert by.

    Como er ingen undervurdert by. I hvert fall ingen gjemt skatt. Det er folksomt, men der jeg bor har jeg stukket meg litt unna, og morgenen etter, på vei ut for å finne un cornetto e un cappuccino, per favore, kommer jeg over en sjarmerende liten kafé nedi gata der italienerne kommer inn med blide buongiorno! og drikker kaffen sin før de går videre inn i dagen. Det får meg til å ønske jeg kunne slå av noen ord på italiensk. Jeg går også videre etter hvert, ned til havna for å se om jeg finner en billett til ferga som skal ta meg videre om noen timer. Der er køen allerede milelang, så lang at jeg ikke tror det kan være riktig kø. Men jo, det er det.

    Da jeg får billetten min (etter en time i kø!) er det enda en liten time til ferga skal gå. Tid til en gelato, altså, så jeg går til et sted jeg har fått tips om, Gelateria Artigianale Guidi, og bestiller en is. Er kanskje den første der, men det er så verdt det. Spenne av seg ryggsekken, lene seg tilbake og nyte. Ei kule lakris og ei kule mandel med bergamot og grønn pepper. Sistnevnte helt fantastisk. Spiste den ved statuen av Alessandro Volta på torget, tydelig byens store sønn.

    Da jeg var tilbake ved fergeleiet, etter en sving langs havnepromenaden, var køen milelang igjen, og jeg begynte å frykte at jeg ikke skulle få plass. Men det gjorde jeg. Satt bakerst ute på dekk og med utsyn til småbyene langs sjøen – og folk som tok selfier med det glitrende vannet i bakgrunnen. Kjente sug i magen da jeg titta på alle bygningene som klamret seg til fjellsidene som klatrer opp fra vannkanten. Det er vestlendingen i meg som rører seg.

    Comosjøen, altså. Som den glitrer.


  • Oktober-kollasj

    God første uke i november! Jeg har, tradisjonen tro, prikka inn første runde med noe influensalignende noen uker inn i semesteret, men begynner etter lange dager på sofaen omsider å våkne til liv igjen. Har hatt godt med tid til å duppe av til serier (siste sesong av Nobody wants this, helt ok; et gjensyn med Istid, fortsatt gøy; Love is Blind UK, please la meg bli frisk snart) og også til å tenke over livet og summe meg etter en måned som gikk litt for fort!

    Så, i denne ørkenen av nesespray og halspastiller, ble jeg inspirert av mandagskollasjen til Gabriella Skog til å lage min egen lille oktoberkollasj. Her er den!

    • Forelska meg helt i denne grønne neglelakken da jeg og Aslaug var på jentekveld hos Iva i begynnelsen av måneden. Nå ønsker jeg meg min egen, men har ikke klart å finne noe som matcher fargetonen enda. Forslag?
    • Månedens konsertopplevelse ble loungekonsert med Rundfunkchor Berlin. Elsker konseptet: Temakonsert, med samtaler med eksperter mellom sangene. Denne gangen var temaet vann, og de hadde med seg en forsker på vannrett og en klimaaktivist. De avslutta med Stars av Eriks Ešenvalds – helt, helt magisk. (De har dessuten utmerket merch: Kardemommesjokolade)
    • En lørdag dro jeg over til Neukölln (førti minutter med banen) for å gå på kafé og lese bok i regnværet. Fant Bully’s Bakery som virket lovende, øyna ostekakene og var klar til å bestille da jeg innså at bankkortet lå igjen i treningsveska hjemme… Men jeg bor i Berlin, så jeg fikk skrapa sammen nok mynter til en kaffe (veldig god!) og satt der ei stund og smuglytta på samtaler, tenkte på hva jeg kunne ha gjort for å skaffe penger til et kakestykke, og bladde i boka mi. Et lite helgeeventyr. (Etterpå dro jeg hjem fordi jeg var ganske sulten.)
    • Apropos helgeeventyr. I oktober var jeg så heldig å få besøk to helger. Først av lillesøster. Vi spilte Carcasonne, inviterte til hjemmefest og hang rundt i høst-Berlin. Et par helger etter kom Haakon, stipendiatkollega fra Trondheim, for å spise god mat (blant annet en 10/10 spätzle på Markthalle Neun), drikke mindre gode drinker (chilivodka, ikke en suksess), se på gamle bøker, nye filmer og gamle malerier. Innimellom der var også Andreas innom gamle trakter.

      Jeg liker besøk – mer av det, takk.
    • Og apropos bok. Jeg plukka opp biografien til Tim Berners-Lee før jeg dro på ferie og begynte å lese den på toget tilbake. Han oppfant world wide web rundt overgangen til 90-tallet. Så spennende å lese om teknologien, utviklingen og all politikken bak. Ble kasta tilbake til da jeg var 10 år og satt og bygde nettsider på boksen i kjellerstua. Savner tida da internett virkelig var for alle, et sted for kreativitet og interessefellesskap, før så mye av det ble sentralisert til noen få sider der helt andre verdier styrer. Men også spennende å lese tankene hans om hva som må til for å snu på det. Inspirerende!

      (Og også en oppmuntring til å tviholde på denne bloggen og fortsette å lage kollasjer med sent 2000-tallsestetikk – trykk gjerne på hjertet nedenfor hvis du er enig. ;))


  • Jeg funderer mye på hva som er den beste ferien. Vil jo alltid så mye – treffe familie, treffe venner, besøke steder jeg liker – men noen ganger kan det bli litt vel hektisk når jeg helst kunne behøve å bare slappe av litt for meg selv. Så i år bestemte jeg meg for å prøve noe nytt: En bit av ferien helt alene, uten planer om å treffe noen som helst.

    Men hvor skulle jeg dra? Jeg hadde noen kriterier. Jeg ville helst ta tog, jeg ville gjerne se fjell og jeg ville bade. Jeg var inne på tanken om Frankrike (der jeg aldri har vært), men etter rådslagning med noen bereiste venner endte jeg opp med å sikte meg inn på Nord-Italia og Comosjøen. Til Italia hadde jeg jo allerede tatt toget noen ganger før, og Comosjøen traff både kriteriene om fjell og vann med forholdsvis gode temperaturer på tampen av sommeren. Dessuten nok å finne på til å kurere rastløsheten om den skulle den inntreffe (noe jeg etter noen forsøk på hytteturer alene har innsett at skjer nokså fort).

    Så en dag jeg satt hjemme i regntunge Trøndelag tidlig i august la jeg opp ruta, bestilte billetter og overnatting. Ti dager på reis gjennom Europa. Og i slutten av september tok jeg ryggsekken på og bega meg på veien til togstasjonen, med sekken tung av bøker og veska full av snacks, klar for å toge Tyskland på tvers:

    Første stopp var Basel, Sveits. På sju og en halv time kryssa jeg Tyskland og kom til en riktig så koselig by – og dessuten absolutt perfekt sommervær. Satte fra meg bagasjen på rommet jeg leide av ei hyggelig dame. Hun ga meg noen pekere på hvor jeg burde gå i byen, og jeg bega meg ut på eventyr, uten mobilnett. Mer Askeladden blir det vel ikke!

    Jeg fant, jeg fant gamle bygg i fine fargekombinasjoner, smale smug, store utsikter og dragefontener. Jeg gikk opp til høyden ved Basler Münster og deretter over Rhinen for å finne noe å spise på solsiden. Skulle kanskje ønske jeg hadde sett meg ut et sted å spise middag i forkant (mitt svakeste punkt alene på tur), men jeg fant, jeg fant til slutt også en bakgård der de serverte øl og tortillas (Grenzwert). Så gikk jeg tilbake langs elva der en herlig lørdagskveld utspilte seg – med en fullmåne som lyste som ei lampe og fikk alle til å stoppe for å ta halvdårlige bilder som på ingen måte kunne gjengi hvor magisk månen faktisk var.

    Formiddagen etter sto bad i Rheinen på agendaen. Jeg spurte noen bekjente som har bodd noen år i byen hva de anbefalte å gjøre, og det var det første de sa: I Basel pakker de klærne sine i flytesekker når arbeidsdagen er slutt, hopper i elva og driver nedover. På vei til elva drakk jeg en kopp kaffe og kom i prat med en amerikansk familie som hadde vært i så mange tyske byer de siste dagene at det gikk helt i surr. Stoppa innom rådhuset, der folk sto i kø for å stemme over et forslag om sveitsisk nøytralitet. Tilbake ved elva holdt jeg meg til en liten dupp (mens andre fløt forbi), og ellers lå jeg ved elvekanten i sola og leste med ryggsekken som nakkestøtte, før jeg spiste en gelato (Sachertorte, helt ok) og gikk i retning togstasjonen. Hadde en liten stopp på mathallen som ligger like ved stasjonen før jeg var klar for å krysse enda ett land på tvers.

    Basel var trivelig altså! Disse glimtene fra togstrekket gjennom ettermiddagen får avslutte dette innlegget og den første etappen på turen – og også stå som en påminnelse til meg selv om at fjelltur i Sveits står ganske høyt på lista for fremtidige ferieplaner.


  • Fem filmer på fem dager

    Høsten har kommet hit også. Man kjenner det på lufta om morgenen og om kvelden. Da må man bare omfavne det, tenker jeg, og hvorfor ikke gjøre det med en liten kinotour? Det gjorde jeg forrige uke, godt hjulpet av at det er en hel rekke fristende filmer som går om dagen og også at det var kinofest den helga. Fem filmer på fem ulike kinoer.

    Spaziergang nach Syracus / Cinema Paris

    Torsdag var jeg på på Ku’damm og på Cinema Paris for første gang, kinoen på det franske instituttet. Jeg og ei venninne skulle se Spaziergang nach Syracus, om Paul Gombitz, en mann som bor i Rostock på 80-tallet og drømmer om å gå til Siracusa på Sicilia. Han vil ikke flykte fra DDR, bare legge ut på denne reisen, men det er ikke så enkelt i et totalitært regime gitt. Jeg likte denne filmen –den var fin. Lett og morsom, mot et tungt bakteppe, men det var kanskje mer historien enn selve filmen som fikk meg til å tenke? Gikk i hvert fall ut i Berlin-kvelden etterpå og satte ekstra pris på friheten (og parmesanen i kjøleskapet).

    Staatsschutz / Neues Off

    Lørdag. Jeg tok banen til Hermannplatz for å se Staatsschutz på Neues Off. Det var noen ukomfortable timer. Filmen handler kort sagt om rasisme og høyreekstremisme i det tyske rettssystemet. Om statsadvokat Seyo Kim som blir offer for høyreekstrem vold og forfølger saken i retten. Jeg var utrolig anspent da rulleteksten gikk. Den satt skikkelig i kroppen. Jeg har tenkt mye etterpå, om tillit til lov og orden i Norge og Tyskland, om polariseringen som skjer her. Den er riktignok satt temmelig på spissen (og jeg fikk heldigvis noen beroligende ord fra en venn som er jurist), men absolutt en av de filmene jeg har sett i år som har satt mest avtrykk.

    The Invite / DelphiLux

    Søndag fortsatte kinofesten i Charlottenburg med The Invite. Om et ektepar som ikke har det så bra, hverken sammen eller hver for seg, og det som skjer når naboene ovenpå kommer på besøk en kveld. Jeg elsket denne også. Intensiteten og stemningsskiftene var fantastisk. Spillet mellom de fire rollene. Namaste.

    Oasis: Don’t Look Back in Anger / Kant Kino

    Etter kaffe og kardemommebolle med ei venninne i sola gikk jeg videre til Kant Kino. Nok en film om et dysfunksjonelt par – denne gangen brødrene Gallagher. Utrolig fascinerende dynamikk. Jeg satt i kinosalen med en hel drøss menn i førti-femtiårsalderen. Oasis kom nok inn i livet mitt litt for sent til at filmen helt traff, men blir alltid rørt over musikk som rører andre – ei på raden min sang med til alle sangene. Sånt gjør meg glad.

    Vaterland / Filmtheater am Friedrichshain

    Mandag ettermiddag dro jeg på utflukt til andre siden av byen igjen. Synes det er magisk å dra på tur en hverdagskveld som innebærer tre ulike fremkomstmiddel og et sted jeg aldri før har vært. Vi så Vaterland, filmen om turen Thomas Mann tok fra USA til det delte Tyskland i 1949 for å få Goethe-prisen. Først et besøk til Frankfurt i vest, deretter til Weimar i øst. Det er en utrolig film. Fantastisk skuespill, fantastiske bilder. Om familie, identitet og verdenspolitikk. Jeg hørte episoden av Tyskerne der de snakker om filmen i forkant, som jeg er glad jeg gjorde – fint å få satt historien og formidlingen av den i litt perspektiv. Sören, som jeg så den med, påpekte også hvor mye historie den rommer, på en ganske subtil måte. En sånn film jeg tenker jeg gjerne vil se igjen om noen år.