Bellagio, som er navnet på den lille småbyen som ligger akkurat der Como-sjøen deler seg, betyr vakkert sted. Det var dit jeg tok ferga fra Como. Da jeg gikk av ferga var jeg så sulten, men også temmelig lei av menneskemengder, så jeg gikk så fort jeg kunne ut av byen for å finne stedet jeg skulle bo. Jeg hadde leid rom på en agriturismo for noen netter, litt utenfor byen og hadde fått anvisning om at man kunne gå gjennom hagen Giardini di Villa Melzi. Så det gjorde jeg.
Og jeg glemte noen øyeblikk hvor sulten jeg var – for sé!



Man kan jo forstå hvor navnet kommer fra. Jeg følte meg så rik da jeg gikk der. Oppfylt av skimrende vann, bølgende trær og lag på lag med fjell i horisonten. Følte meg overlykkelig hver gang jeg gikk gjennom hagen de neste dagene.
Og gården jeg bodde på (La Derta) var som en drøm å komme til. Det var blomster og grønnsaker, klukkende høner og én ivrig hund som hilste når noen kom og én eldre hund som enten sprang etter eller lå og hvilte seg der den fant det for godt. Og også slik en herlig ro etter en formiddag med menneskemengder og lange køer. Jeg satte fra meg sekken (også en drøm!) og gikk ned gata til San Giovanni, nærmeste tettsted, for å spise lunsj.
Jeg spurte om kaféen jeg fikk tips om var vanskelig å finne. Det var den ikke. Det viste seg å være ganske små forhold. Men også helt perfekt for ei som var utsulta og oversosialisert.

Litt i kontrast til selve Bellagio, der det yrte i alle de små gatene.

Jeg hadde ikke lagt så mange planer for dagene ved Como-sjøen. Hadde bare en tanke om at jeg ville bade, lese og slappe av. Da jeg gikk tilbake til Bellagio etter lunsj hadde jeg badetøy og bok i veska, tenkte jeg kunne gå til nordspissen for en dupp. Men da jeg kom frem, innså jeg at det ikke var noen andre som bada. Da turte ikke jeg heller. Mista piffen av en blanding av sjenanse og frykt for å forsvinne i bølgene. Kanskje var det ikke det mest badevennlige stedet, men det virker generelt som det er få som bader i Como-sjøen i slutten av september, selv om vannet er lokkende og temperaturen god – forunderlig.




Men jeg fant et sted der jeg kunne sitte å lese ei stund i ei av de trange, steinlagte gatene i Bellagio. Det ble favorittstedet mitt i sentrum: En vinbutikk med ei trapp ved siden av som ledet til ingen steder, der man kunne sitte og få servert vin og snacks i en treboks mens man titta ut på folkene som gikk forbi og som innimellom glante tilbake. Ikke ta bilder uten samtykke, sto det på et skilt ved oppgangen, dette er ingen Coldplay-konsert.
Generelt var ikke Bellagio noen høydare på matfronten – dyrt og ikke veldig bra – men den kvelden hadde jeg også en veldig fin matopplevelse. Jeg fikk tips på La Derta om at sjømatrestauranten i San Giovanni hadde servering den kvelden. Jeg sto klar da de åpna, ba om bord for én, ble bedt om å vente. Mens jeg sto der, kom ei til og ba også om bord for én, og plutselig ble det en veldig hyggelig kveld med en Lady Gaga-fan fra New York. Det er noe av det beste med å reise alene, at åpningen er litt større for at det kan skje en uforutsett vending. På menyen sto blant annet risotto con il pesce persico, risotto med fritert abbor og salvie. Mmm. Drakk også chinotto for første gang. Også mmm. Herlig krydrete, litt som en mild versjon av ingefærøl?
Og det var første dag i Bellagio. Den andre dagen dro jeg på utflukt over vannet og så kanskje den mest storslagne utsikten jeg har sett i mitt liv. Fortsettelse følger!































