Follow:
    Bøker

    Bøker fra Afrika

    Juni sto “Afrika” som tema på leselista mi – bøker fra Afrika eller av forfattere med afrikansk bakgrunn. Et helt kontinent. Nok å ta av med andre ord. Jeg dro på biblioteket før sommeren igjen. Lånte med meg to bøker, The heart of redness og Ghana must go. Så ble jeg lenge i junitemaet.

    Det har tatt ei stund å lese disse bøkene. Det er mer krevende å lese på engelsk, synes jeg, og det krever absolutt mer når man leser om en kontekst som er en ganske annen enn den jeg oppholder meg i til vanlig og som jeg heller er ikke særlig kjent med. Men vel verdt det!

    Her er de to bøkene jeg leste til temaet.

    Ghana must go – Taiye Selasi

    Kweku Sai dør i Ghana. Tilbake står familien han forlot i USA for mange år siden, da han ble urettmessig sparka fra jobben som kirurg ved sykehuset i Massachusetts. Det er Olu, eldstemann, tvillingene Taiwo og Kehinde, og lillesøster Sadie. Etter farens død samles de hos Fola, mora, i Ghana.

    Ghana must go handler om en familie som har gått i oppløsning. Det er en skikkelig trasig historie, men elegant skrevet. Boka finnes også i norsk oversettelse, Pakke og dra,

    The heart of redness – Zakes Mda

    The heart of redness er ei heilt anna bok. Camagu flytter tilbake til Sør-Afrika etter å ha tilbragt mange år i USA mange. Han drar til landsbyen Qolora, på østkysten. På 1800-tallet befalte den unge spåkvinna Nonqawuse at Xhosa-folket måtte slakte ned kyrne sine slik at åndene til forfedrene kunne vende tilbake og fordrive engelskmennene. Det delte folket i Troende og Ikke-troende, et skille som enda preger landsbyen.

    Heart of redness finnes ikke på norsk enda, men flere av de andre romanene hans gjør det.

    Jeg spurte etter boktips på instagram denne gangen også og fikk mange. De fleste fra Anna. De sparer jeg til senere! Selv vil jeg tipse om Homegoing av Yaa Gyasi som var en av de sterkeste og beste bøkene jeg leste i fjor.

    • Coconut – Kopano Matlwa
    • Spilt milk – Kopano Matlwa
    • Måter å dø på (Ways of dying) – Zakes Mda
    • Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie
    • Dyprød hibiskus (Purple Hibiscus) – Chimamanda Ngozi Adichie
    • Vi burde alle være feminister (We should all be feminist) – Chimamanda Ngozi Adichie
    • Damenes detektivbyrå nr. 1 (The No. 1 Ladies’ Detective Agency) – Alexander Mccall Smith
    • Min søster er seriemorder (My sister, the Serial Killer) – Oyinkan Braithwaite
    • Mønsteret rakner (Things fall apart) – Chinua Achebe
    • Vanære (Disgrace) – J.M. Coetzee
    • Kintu – Jennifer Nansubuga Makumbi
    • Aya – Marguerit Abouet
    Mat

    Hvordan jeg lagrer sopp – forvelling og tørking

    Kantarell

    Soppsesongen er i gang igjen! Jeg glemmer nesten hvor gøy det er fra år til år. Det er som skattejakt i skogen. På leit etter gull i mosen. Det aller beste er å spise den til kveldsmat. Steke den i panna med smør, legge den på rista brød, med salt og nykverna pepper på. Mm. Men det nest beste er å ha et lite lager med sopp til gode middager utover høsten og vinteren. Da forveller jeg eller tørker soppen.

    Første bud er å legge soppen utover på avispapir med en gang du kommer hjem. Jeg er ofte på sopptur om ettermiddagen etter jobb. Det er ikke alltid jeg har ork til å lagre den med det samme. Da er det fint at den kan ligge ei lita stund for seg selv først, så tar jeg det igjen når jeg har tid.

    Forvelle

    Å forvelle soppen er veldig greit når man har plass i fryseren. Jeg gjør som regel det med kantarellen, forveller og legger i porsjonspakninger i fryseren.

    Del soppen opp i passe biter og ha den i en kjele på medium varme. Om soppen har tørka opp litt, kan det være lurt å ha litt vann i kjelen så den ikke brenner seg. Ikke så mye, for soppen slipper som regel mye mer vann enn man tror. Ei spiseskje eller to holder som regel.

    Jeg lar soppen steke til den har sluppet væska, og så litt til. Så fryser jeg den ned i passe store bokser eller poser. Pass på at du også har med væska fra soppen når du fryser ned.

    Kantarell

    Tørking

    Tørking er også en genial måte å lagre sopp på. Ikke krever det fryseplass, og det er lett å hente fram soppen når man skal bruke den. Jeg har ikke testa å tørke kantarell enda, men traktkantarellen, som er veldig tynn, er i hvert fall perfekt å tørke. 

    Det er ganske lettvint. Jeg setter ovnen på varmluft, ca. 50°. Fordeler soppen utover bakepapir på et brett (eller flere, om nødvendig), og setter det inn i ovnen med ovndøra på gløtt (du kan sette ei tresleiv eller lignende i døra). Hvor lang tid det tar avhenger av hvor mye vann det er i soppen. Vanligvis har jeg latt soppen tørke ei stund i romtemperatur først fordi det sjeldent passer å ta det med en gang. Da er det ganske fort gjort. Men er soppen helt fersk tar det fort en dags tid, så pass på at du ikke har så mange andre planer for stekeovnen når du skal tørke. Den skal være knusktørr før du legger den på tette glass.

    Så er det bare å legge så mye du skal ha i bløtt ca. 15 minutter før du skal bruke det.

    Kantarell

    Veit dere forresten at kantarell heter Pfifferling på tysk? Ett av mine tyske favorittord! Det spretter sånn.

    Norge

    Vetlefjorden

    Det store målet for ferieturen min i sommer var Vetlefjorden.

    En liten fjordarm av Sognefjorden. Der bor onkel, tante og fire søskenbarn. Der er fjellene høye og vannet grønt. Jeg ble ei ukes tid. Sov i campingvogna om natta, våkna til lyden av elva som brusa eller til regnet som knatra på taket. Spilte spill og gikk turer. Leste altfor skummel krim. En dag var vi i Balestrand, en annen dag tok jeg med meg to av søskenbarna mine på tur til besta i Luster.

    Så ble det sogneferie i år òg – heldigvis!

    Norge

    Knappenålssvinger og
    kafeen i Hellesylt

    Etter en veldig trivelig kveld og ei god natt i Åndalsnes kjørte jeg videre. Først en stopp innom Rauma Ullvarefabrikk for å kjøpe garn selvsagt, deretter opp over fjellet.

    På forhånd tenkte jeg Trollstigen kom til å bli det verste stykket på vestlandsferien min. Det var såpass at jeg vurderte å kjøre rundt, med sett det før som vikarierende argument. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Trollstigen går det an å oppleve mer enn en gang. Og ærlig talt – så lenge man ikke møter busser er veien mer enn bred nok. En formiddag med i det hele tatt lite trafikk var det en fryd å kjøre oppover knappenålssvingene.

    Og sånn en fryd å kunne stoppe akkurat der jeg ville!

    Jeg var på vei ned til Balestrand, der onkelen min og familien bor, men hadde god tid til å stoppe alle steder som frista. Utsikten på Ljøen, for eksempel. Innover Geirangerfjorden. Der kunne jeg ikke kjøre forbi.

    Jeg spurte Karl Kristian om tips til hvor jeg burde stoppe i området. Han foreslo en tur innom Hellesylt Boutique & Bar. Først rusla jeg meg en tur rundt i sentrum og titta på gamle hus og geitestatuer.

    Sherlock Holmes Pub på Grand Hotel.

    Om jeg ønsker meg et sånt lite hus med grønne vinduskarmer?

    På Hellesylt Boutique & Bar satt jeg med en kopp kaffe ved vinduet. Jeg var alene da jeg kom. Da jeg dro var det fullt. Jeg tror de fleste var lokale – noen som var innom for å feire at det var helg med et stykke kake, andre for å slå av en prat. Så veldig god stemning. Akkurat slik er den lokale kaféen i min lille drømmeby også, tenker jeg, Med god kaffe og bøker langs veggene og et smil når du kommer inn døra.

    Så bar det videre sørover over flere fjell, opp flere bakker og gjennom krappe svinger. Her representert av utsikta fra Utvikfjellet der jeg også følte jeg bare måtte stoppe.

    Norge, Ut på tur

    Åndalsnes

    Jeg dro på ferie alene i sommer. I bilen på vei ut av Trondheim dag i starten av fellesferien var det jeg, mitt nye telt og The Beatles’ White Album over anlegget. Regn mot frontruta, flyt i trafikken.

    Første etappe gikk fra Trondheim til Åndalsnes. Første stopp Oppdal. Det er standard å ta en pause i Oppdal på vei sørover. Jeg gikk innom Smak & Behag, mathallen – virkelig imponerende – og kjøpte en heftig krem- og sjokoladebolle som veiamat. Vel over på andre sida av Dovrefjell tok jeg turen innom Avdemsbue for en skikkelig lunsj. Jeg spiste den mens jeg så kyrne beite utafor.

    Å reise alene er riktignok ikke det samme som å være alene. Om ettermiddagen kom jeg til Åndalsnes og til Astrid, som jeg studerte med her i Trondheim. Ho viste meg rundt i sentrum. Pekte på gården Åndalsnes har navnet sitt fra og husene som står igjen fra før krigen. Så fint å få oppleve et nytt sted med noen som kjenner det så godt.

    Og så kom jeg meg opp på Rampestreken og så vidt ut på rampa – i en julikveld med regn i lufta hadde vi Rampestreken så for oss selv som det går an en sommer da halve Norges befolkning synes å ha tatt turen innom.