Follow:
    Hverdagen

    Høstkvelder

    Høstkveld

    God kveld fra kjøkkenbordet! Det har vært stille her den siste tiden, og det er aller mest fordi jeg har brukt tiden min her om kveldene, med flakkende stearinlys og ark spredt utover bordet. Jeg liker høstkvelder, særlig når det er mye å gjøre på jobb, for når det er mørkt utenfor er det som om tiden går litt saktere og det ikke er fullt så mye som skjer der ute i verden. Da går det an å sitte konsentrert inne og stenge alt annet ute. Bare meg, en stor kopp te og knotete håndskrift på i notatbøkene.

    Den siste måneden har det vært nok å gjøre, så det har blitt ganske mange slike kvelder. I begynnelsen av september begynte jeg omsider med doktorgradsprosjektet mitt. Jeg må fremdeles stoppe opp innimellom for å kjenne etter om det virkelig er sant. De neste fire årene skal jeg forske på hvordan innvandring blir diskutert i folkeavstemninger om EU-spørsmål. Hittil har jeg riktignok brukt mest tid på å ta kurs og forberede undervisning (som er så utfordrende, men veldig gøy!), men i blant finner jeg tid til å kladde på forskningsspørsmål, søke om utenlandsopphold og lete frem bøker jeg skal lese i lukene med tid innimellom alt det andre. Det blir noen spennende år!

    Nå er høsten dessuten på sitt aller vakreste. Sennepsgul og mild. Så når jeg ikke er inne, er jeg helst der ute. Om noen dager kommer det vel til å være over – bladene henger allerede i lufta og skinner som støv i ettermiddagslyset når jeg drar hjem fra jobb og trærne står ikke like blendende i høstsola som de gjorde for noen dager siden. Det siste gresset er slått på jordene, og det er bare grønnkålen som enda holder stand i grønnsakshagen. Det gjelder å nyte det mens man kan – gå turer i skogen om ettermiddagene før lyset forsvinner, kjenne løvet knitre under føttene, ha på den oransje høstkåpa og gå i ett med rogna.

    Ut på tur

    Rondane – fra Rondvassbu til Straumbu

    Vi tar en tur tilbake til juli igjen, selv om det virker så langt unna nå når høststormene herjer. Til Rondane. Etter tre dager på tur i fjellheimen tok vi båten fra Rondvassbu tidlig om søndagsmorgenen for å legge ut på den siste etappen: Rondvassbu – Straumbu.

    Båtturen fra den ene enden av Rondvatnet til den andre tok omtrent ett kvarter. Det første stykket satt vi innerst, nede i båten, og så ikke det fnugg, før vi innså at vi kunne gå ut på dekk for å se dette. Skarpe steiner, stille vann.

    Og en ordentlig eventyrfoss.

    Rondane er mye stein, men selve høydepunktet hva angår stein var dette partiet, der dalførene møttes. Rene månelandskapet.

    Den ene dalen gikk nordover til Dørålseter, men vi valgte den andre: Langglupdalen.

    Med Midtronden og Høgronden på den ene sida og Rondeslottet på den andre.

    Den beste følelsen er den man får når man kommer opp på toppen

    og kan se dalen slynge seg videre ut i det som ser ut som en evighet, men med målet vårt et sted der på veien.

    Da er det litt enklere å fortsette.

    Se dette fine turfølget!

    Enda bedre var det da vi møtte på noen i motsatt retning som kunne fortelle at vi snart var nede i en ny dal.

    Denne. Som jeg har glemt hva heter, men som var en av de villeste partiene. Det så ut som om noen hadde bygd opp en dal, stein på stein.

    Og noen steder så det ut som en liten kjempe hadde hatt et trassutbrudd og revet den ned.

    Da vi kom ut av denne dalen, fikk vi enda ett av disse øyeblikkene av åpenbaring. Der nede kunne vi se Straumbu.

    Mens bak denne haugen, i enden av veien, ligger Bjørnhollia, der vi var den første natta.

    For å bringe litt ekstra dramatikk og brutal virkelighet inn i denne historien: Omtrent her snubla jeg og falt så lang jeg var mens jeg som i sakte film så kameraet deise mot steingrunnen foran meg og var overbevist om at det var siste reis for min kjære følgesvenn. Felte nesten noen tårer mens jeg stirret inn i den svarte skjermen, helt til jeg kom på at jeg skulle teste å ta ut og inn batteriet. Den lettelsen.

    For da kunne jeg dokumentere hvor fint det var å komme ned. Forestill dere en varm, svett kropp og en tung sekk bak kameraet her, med slitne føtter og gnagsår. Og så kan dere tenke dere hvor herlig det var å ta sekken av, sette seg på huk ved elvebredden og slå kaldt vann i ansiktet.

    Slik endte årets sommereventyr i Rondane. Jeg var så spent på om det gikk før vi la i vei, om kroppen ville legge inn protest underveis, om de utrente beina mine ville holde helt inn, men det gikk det! Vi feira med sjokolade på Sjokoladelåven, spiste buffet med isbar til dessert og tok noen minutter til å se innover Rondane en siste gang fra Sohlbergplassen før vi kjørte hjem til Trøndelag.

    Se også:

    Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
    Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu
    Rondane – hviledag ved Rondvassbu

    Hverdagen

    Øyeblikk fra august

    August

    Årets første kalv. En liten hvit en som plutselig sto der på ustø bein og lyste opp en søndags ettermiddag. Lys over hele kroppen, bortsett fra de brune øretippene. Blenda, heter den.

    Soppturer på ettermiddagene etter jobb. Det er vel så viktig å finne syngende bekker og vinden som visler i trærne, men når jeg kommer hjem med gyldne kantareller til kveldsmaten, da er lykkefølelsen komplett.

    August

    Dugg på vinduene når jeg står opp, skodda som ligger over åkrene og over skogen bak gården. Traneparet som står nede på veien til sjøen og skriker salutt om morgenene. Som skingrende trompeter over sletta.

    August

    Å sitte inne i ly på kjøkkenet når uværet kommer rullende. Jeg og Svartkatta skvetter like mye når tordenet skraller over oss – et lysglimt, også høres det ut som om himmelen spjæres, fjorden lyst opp. I neste øyeblikk er den borte, og hagl store som sukkerbiter slår ned over gårdsplassen.

    August

    Bøker

    Tante Ulrikkes vei

    Tante Ulrikkes vei

    Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar

    En av dagene i sommer da jeg var inne og dro spiker fra det som skal bli soveromsgulvet vårt, begynte jeg å høre på Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Slik lyder baksideteksten:

    Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

    Tante Ulrikkes vei var jo en av fjorårets store snakkiser. Jeg henger som alltid litt etter, men denne gangen er jeg temmelig fornøyd med det, for det førte altså til at jeg plukket frem lydboka i stedet for papirversjonen. Boka, som er bygd opp som en forskningsstudie med Jamal og Mo som respondenter, passer lydbokformatet perfekt: Jamals muntlige beretninger, Mos utførlige e-poster. Dette er ei sterk oppvekstfortelling fra Stovner. Veldig langt unna den fortellingen jeg kunne ha fortalt om hvordan det er å vokse opp i ei lita bygd på Trøndelagskysten. Jeg trengte i hvert fall å lese denne.

    Lydboka finnes på Fabel. Etter å ha brukt Storytel ei stund, meldte jeg overgang dit for noen måneder siden. Nå er jeg i gang med Berge av Jan Kjærstad, men om dere har noen andre lydboktips, tar jeg gjerne imot. Lydbøker og podkaster er jo selve livsnerven i pendlertilværelsen.

    Grønnsakshagen

    Kjøkkenhagen i august

    Kjøkkenhagen

    I august har kjøkkenhagen stort sett fått klare seg selv. Regnet har kommet jevnt og trutt – omtrent tatt igjen for tørken i juli, da jeg gikk turer med vannkanna hver morgen og kveld. Grønnsakene har vokst seg så store at de i grunn utkonkurrerer ugresset som prøver seg i kassene. Så når jeg har vært ute, har det stort sett vært for å ta med meg noe inn.

    Grønnkål

    Det kommer stadig nye blad grønnkål. De høster jeg etterhvert, kutter opp og legger i bokser i fryseren. Grønnkålen er så kjekk, for den kan man fryse ned uten å forvelle den først. Jeg tror det er tre ulike sorter grønnkål jeg har: den vanlige typen, som man stort sett finner i butikken; en type russisk grønnkål; og denne røde. I tillegg har jeg en svartkålplante som er en del større – dere ser den på det øverste bildet.

    Squash

    Squash

    Squashen kommer også med stadig nye frukter. Jeg har jo tre forskjellige planter. Den ene planten, den lyse typen, kom mamma med, mens de to andre er en mørk sort som jeg sådde direkte. Squashen har vist seg å være litt vanskelig i år – når de har blitt halvstore begynner noen av dem av en eller annen grunn å råtne ytterst. Forstår ikke helt hvorfor, særlig ikke når det har vært så tørt i sommer. Noen som har en idé om hva det kan være?

    Spaghettigresskar

    Sist jeg rapportere fra kjøkkenhagen, i slutten av juli, hadde jeg ingen tro på at det skulle bli noen gresskar i år, men jo visst skjer det noe! Det dukker stadig opp noen nye små kuler på de to gresskarplantene. Det er i grunn det samme problemet med gresskarene som med squashen – de fleste av fruktene råtner bare bort. De siste ukene har det virket som om en av dem skulle klare seg, men en dag jeg kom hjem fra jobb forrige uke fant jeg den halvspist og med stilken brukket. Så trist! Det kommer stadig noen nye, men jeg er fremdeles skeptisk til om det blir noe det går an å spise i år. Om ikke, får jeg nøye med meg å glede meg over at plantene vokser!

    Gulrøtter

    Noe annet jeg ikke har hatt helt tro på i sommer er dette. Det er en liten jordlapp bak stabburet som stort sett har vært potetåker. I fjor hadde vi gulrøtter her, og i år var planen å gjøre det samme, så Petter pløyde opp render. Problemet var at han hadde dumpa såkorn her, så i stedet for gulrøtter kom det bare opp bygg. Jeg hadde egentlig gitt opp, men for en måneds tid siden tok jeg likevel en titt for å se om det var noe som dukket opp og fant ei rand gulrøtter. Det blir ikke noe særlig til avling, men kanskje er det noen som kan bli såpass store at de kan duge til middag. I helga har jeg i hvert fall tynna gulrøttene så de som er får mer plass, så får vi se da hvordan det går.

    Gulrøtter

    De største jeg luka bort – ingen av dem større enn en lillefinger – fikk bli snacks i går.

    Nå er det vel ikke så lenge igjen til sesongen er over for i år – selv om jeg jo heier på sol og varme en måneds tid til, slik at gresskarene har en sjanse. Jeg tenkte jeg skulle skrive en slags oppsummering av kjøkkenhagen i år, med tanker om hva som har gått bra og hva som ikke har vært så vellykka, tips jeg har notert meg til senere og planer for hva jeg vil teste neste år. Om dere har spørsmål eller noe spesielt dere vil høre mer om, skriv gjerne en kommentar!

    Har dere hatt noe som har vokst i kjøkkenhagen deres i år? Fortell gjerne!