Kristine Graneng

God lørdag! I dag regner det etter ei uke med sol, men meg passer det helt fint. Masteroppgaven min har ligget i ro på skrivebordet i nesten en måned nå. Siden da har jeg hatt drømt om kildehenvisninger som mangler og om avsnitt som har falt ut. I dag skal jeg lese den for første gang. Da hjelper med regn som faller beroligende mot vinduet og en god kopp te.

Lørdag for ei uke siden var en helt annen dag. Petter sier den dagen kvigene endelig slipper ut på beite er den beste dagen i året. Jeg er ikke uenig. Det er så fint å se hvor glade og lekne de blir, hvordan de spretter bortover haugene som om de aldri har gjort annet. I år ville bare ei av dem helst bare bli med hjem igjen. Hun aller minste med det hvite merket i panna holdt seg i utkanten mens de andre klatret i bakkene og smakte på gresset. Men da vi kom oss ut av gjerdet, forsvant hun forsiktig bort til de andre. Og da vi kjørte innom senere den kvelden – da tåkedottene lå mellom haugene og sola hadde gått ned, men det enda var lyst – lå de alle sammen under det største bjørketreet.