Tidligere i høst sendte Karoline meg ei melding på instagram, spurte om jeg ville ha en ny turvenn. Det ville jeg jo. Og forrige søndag skrapa jeg is av bilruta om formiddagen og kjørte mot marka for å gå tur med henne og Zita i den kalde, men vakre vinterdagen. Det er så fint å gå tur med noen som kan vise hvor stiene går og fortelle historier om stedene. Om Byaseter og gapahuken og skoleturer. Om sommerkvelder ved Damvatnet og om den gamle husmannsplassen Onsøyhåggån.
Marka er så stille og rolig på denne siden av toppene. Jeg er sikker på at man kan gå alene i timer. Det er som en hemmelig plass som folk enda ikke har oppdaga, selv om stinettet løper på kryss og tvers over hele kartet og man kan gå fra Byneset og helt over til Granåsen om man vil. Og nå blir det fint å kunne gå enda flere av stiene med min nye turvenn.
