Jeg blar gjennom bildearkivet og nører opp under hjemlengselen. Det finnes så mye der som jeg har glemt, men som bringer fram så mange minner når jeg finner dem. En av de siste kveldene i mai i fjor var jeg og Petter og så om kvigene på beitet. Det er så fint der de beiter om sommeren – runde hauger med blomstereng. Det er smørblomst og løvetann og storkenebb. Humler som summer i gresset og i trærne. Også er det så fredelig når de beiter. Når de beveger seg langsomt i gresset, smaker seg fram til det aller beste grønne. Den myke lyden når kvigene kommer vuggende mot meg gjennom enga og aller helst vil slikke meg på hendene når jeg prøver å klø dem på nesa.
Litt mindre fredelig var det riktignok senere den kvelden da ei av kvigene bestemte seg for å lage drama, sprang gjennom gjerdet i rasende fart og ut på bygda. Petter slo alarm og etter å ha kjørt rundt ei stund på jakt etter rømlingen, ringte noen opp og sa at ho var observert på en åkerlapp et stykke unna. Vi begynte som tre, men etter hvert var det et helt lite lag som forsøkte å få styr på kviga. Så fint det er å ha folk på bygda som stiller opp når det trengs! Til slutt fikk vi ho innafor et gjerde. Dagen etter var ho i godt humør igjen, ferdig med all hurlumhei og klar for å nyte livet på beite resten av sommeren.
