Den siste dagen min i Lake District hilste Grasmere god morgen med utsikt ut mot grønne åser og solstråler som brøt gjennom morgendisen. Etter to dager med regnbyger på turen, var det lenge etterlengta! Så jeg skyndte meg opp for å rekke en snartur ut før frokost.
Jeg var ikke den eneste som var ute på tur på morgenkvisten.
Vertshuset jeg bodde på heter Thorney How og lå rett oppunder Helm Crag. Det var enklere standard enn vertshuset jeg bodde på i Rydal natta før, men absolutt ikke mindre hyggelig. Etter en full Cumbrian (engelsk frokost har mange navn, men innholdet er stort sett det samme), tok jeg sekken på ryggen igjen og la avsted, tilbake gjennom Grasmere. Det var allerede liv langs veien – folk som hilste på hverandre og slo av en prat over steinmurene, noen som var på vei til jobb, andre som arbeidet i hagen.
Planen for dagen var å komme meg tilbake til Windermere, men å gå ei anna rute enn den jeg hadde kommet. Jeg tok av ved kirka i Grasmere og gikk bortover mot vannet, langs enger med beitende sauer og kalver. Det var sånt herlig t-skjortevær, selv om regnet fremdeles lå på lur.
Fra enden av Grasmere, innsjøen, tok jeg av oppover sida på åsen, kom over haugen og fikk se Rydal Water. Derifra kunne jeg også se over på den andre sida der gikk jeg dagen før. Gjemt mellom trærne i enden av vannet ligger Rydal Mount.
Men også på denne sida er det spennende ting å se. Som Rydal Caves.
I den største hula er det vadesteiner og bittesmå fisk og enorme ekko.
Jeg fulgte elva tilbake til Ambleside, havna midt i et turfølge med eldre damer som også skulle den samme veien, og ble på et punkt så lei og sulten av jeg helt glemte å ta bilder. For det meste var det ren idyll å være på tur – den vidunderlige følelsen når man går og ikke aner hva som kommer etter de neste metrene og gleder seg over den minste ting – men innimellom kom det noen bølgedaler også, når det ble litt for lenge mellom pausene. Men denne bølgedalen retta seg ut da jeg kom fram til Ambleside, bestilte et stort glass iste og en is i den første kaféen jeg kom til. Deretter tok jeg bussen til Windermere.
Jeg rakk jo ikke utforske så mye av Windermere da jeg kom to dager tidligere – jeg var altfor ivrig etter å komme meg i vei – men nå hadde jeg noen timer før toget mitt gikk tilbake. Det er bare et par gater i sentrum, men med nok av hyggelige steder. Favoritten min er Peter Hall & Son, ei familiebedrift som har så mye fint håndlaget interiør. Jeg forelska meg helt i illustrasjonene til Becca Hall. Lenger nede i gata ligger det en isbutikk også – da angra jeg sårt på at jeg allerede hadde spist en is. I stedet slo jeg meg ned på et av nabostedene med fish & chips mens jeg så folk og hunder som spaserte forbi.
Og det var altså enden på de tre dagene mine i Lake District. Windermere – Rydal – Ambleside og tilbake. Så glad for at jeg ikke lot litt regn stoppe meg!
Se de andre innleggene fra Lake District:
Fra Windermere til Rydal
På besøk hos Wordsworth
Fra Rydal til Grasmere
The Lion and the Lamb
