Den første høstferiedagen i Luster: Jeg tror jeg bare lar bildene fortelle.
-
Det er allerede oktober. Når jeg kjenner etter, føles det som om det enda er september. Som om hele høsten enda ligger foran meg. Men jeg begynner å innse at den løper av gårde, dag for dag. Jeg er vel ikke den første som skulle ønske jeg kunne holde fast på tiden: ta et minutt her, et øyeblikk der og fylle dem med det jeg vil.
I helga stjal jeg til meg noen dager jeg enda ikke helt veit om jeg hadde. Jeg ble med mamma og lillesøstra mi på høstferie til Sogn. Til besta. Til fjell, til frukttrær og tyttebærlyng. Og jeg veit ikke hva jeg må ta tid fra neste gang for å ta igjen de dagene jeg egentlig burde sittet på lesesalen, men jeg kan ikke tro annet enn at det var verdt det.
-
Jeg har vanskelig for å tro at det finnes smalere bilveier enn veien som går langs Lustrafjorden, fra Skjolden til Ornes. Men til tross for at du kan risikere å havne i kø bak syklister, så er det virkelig en fin tur. Og ved veis ende, ved frukttrær og bærbusker og hjortegjerder, ligger Urnes stavkyrkje, som kanskje er den aller eldste stavkirka i hele verden.
Også har de sommerens hittil beste vafler.
-
Forrige uke var jeg på sommerens andre vestlandsferie. Selv om skyene lå som et teppe over fjelltoppene og regnbygene innover dalførene, så var det veldig, veldig fint. Den første dagen tok vi turen til Solvorn, som er ei lita bygd ved Lustrafjorden der vannet ser litt ekstra klart ut og rosene klatrer oppover hvite husvegger. Faktisk er det så fint der, at det ikke hadde noen verdens ting å si at fryseren på butikken var tom for is.
