Kristine Graneng

  • Våttakammen, 286 moh.

    Livet er på sitt aller beste når sola endelig begynner å varme og verden utenfor lesesalen lokker, med klukkende bekker, fuglesang og knopper på trærne. For litt over ei uke siden var jeg og Sanna på årets første tur i bymarka, til Våttakammen. Og selv om det ikke er den lengste turen og det fremdeles lå is og snø på stien noen steder, var det så fantastisk å komme seg ut.

    Vi startet fra Ilaparken og gikk opp til Vestoppfarten (her kan dere finne veibeskrivelse). Jeg synes i hvert fall det er veldig godt skilta og greit å finne frem (så fremt du holder deg til stien og ikke tenker deg på oppdagelsesferd – testa det også en gang og da tok det litt tid før jeg kom meg tilbake).

    Utsikten over byen blir bare bedre og bedre jo lenger opp man kommer.

    Og på Våttakammen er det benker du kan sitte på mens du speider utover Trondheim, spiser en banan og tenker at jammen er det fint å være til.

  • Bakklandet Skydsstasjon

    Den 4. november, som plutselig begynner å bli en stund siden, hadde Kari bursdag, og vi feiret med kakao på Bakklandet Skydsstasjon, for hva er det vel som ikke kan feires med kakao? Skydsstasjonen er så koselig, med skjeve vegger, bord som vagler, broderier på veggene og utsikt mot Nidarosdomen. Også kan du til og med få kakaoen i kanne, men vi fikk vår i hver vår kopp med krem som så ut som skydotter.

  • En kopp kakao, takk.

    Forrige fredag var en sånn dag da det ikke fantes noe bedre å ha på seg enn gul regnjakke og støvler. Siden Kari og jeg har bestemt oss for å besøke så mange kafeer som mulig i Trondheim, var det en helt ypperlig dag for vårt første offisielle kafébesøk. På Kaffebrenneriet på Bakklandet, originalt nok. Men det var et ganske bra valg, syntes vi, for kakaoen var god, kafémannen var hyggelig, de spilte Norah Jones og First Aid Kit og det var ikke så mange folk der at det ble altfor kleint å ta bilder med kakaobart. Også kom Silje innom, og da ble det ekstra trivelig.

  • Ladestien

    Å gå Ladestien har vært en av de tingene jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i flere år nå, uten å ha kommet så langt som til faktisk å gjøre det. Men i dag satte Sanna, Ada og jeg oss på bussen til Rotvoll og gikk stien langs fjorden, med eventyrlyst og vind i håret.