Kristine Graneng

  • Turer i Trondheim

    Det er så fint å komme seg ut nå om høsten. Kanskje ikke når man må gå fremoverlent for å komme seg frem og regnet høljer ned, men det er lite som kan måle seg med de dagene der man kan trekke inn den klare høstlufta og se hvordan naturen går fra grønt til gyllengult og rødt.

    Her er fem turer i Trondheim som jeg liker godt.

    Våttakammen, fra Ila

    Våttakammen er den toppen jeg som regel drar til når jeg skal ha en liten tur. Da tar jeg bussen til Ila, krysser veien fra enden av Ilaparken og går oppover Roald Amundsens vei, som ligger til høyre når du går mot rundkjøringa. Derifra er det bare å følge veien til du kommer til Vestoppfarten, der det er skilta opp til Våttakammen.

    Det kan være ganske vått og gjørmete oppover, og hvis det er kaldt nok er det ofte mye is, men ellers er det en veldig fin tur som tar omtrent en time opp og ned hvis man tar seg god tid.

    Les mer: Våttakammen, 286 moh.

    Geitfjellet, via Våttakammen

    Videre fra Våttakammen går det an å gå opp til Geitfjellet. Da er det bare å følge stien videre oppover. Turen dit kan fort være vel så gjørmete som opp til Våttakammen, men det er veldig verdt det når man kommer til toppen og får se utsikten! Det siste stykket er dessuten på ordentlig fjell (=stein).

    Jeg er litt usikker på hvor lang tid det tar, men jeg tipper man fort kan bruke en halvtime opp fra Våttakammen.

    Les mer: Geitfjellet, 416 moh. (NB! Bildene der er via ei anna rute, men jeg anbefaler å holde seg til stien via Våttakammen, for det er fort gjort å rote seg bort i skogen. Snakker av egen erfaring.)

    Theisendammen, fra Ila

    Skal man ha en nokså lett tur og gjerne vil bruke de nye joggeskoene (uten at de er helt nedsøla innen man kommer frem), så anbefaler jeg å dra opp til Theisendammen. Det er dessuten skikkelig fasinerende å kunne gå tur nesten midt i byen uten at det føles sånn i det hele tatt.

    Start nederst i Ilabekken, fra Hanskemakerbakken (den veien som går ned til høyre fra enden av Ilaparken) og følg stien opp. Stien stopper plutselig et lite stykke oppe, men da er det bare å følge veien et stykke og krysse over den store plena som ligger på høyre hånd når du går oppover, så finner du stien igjen.

    Jeg brukte 40 minutter opp da jeg gikk der sist, men det var i rimelig bedagelig foto-tempo.

    Les mer: Theisendammen

    Estenstadhytta, fra Dragvoll

    Estenstadmarka er tydeligvis et virvar av stier, men det er likevel ikke så veldig vanskelig å finne veien til Estenstadhytta. Det enkleste (synes jeg) er å starte fra Dragvoll og gå langs åkrene på stien som starter ved Idrettsbygget (den som ligger på høyre side når du går mot bygget). Så kommer du etterhvert til en vei som du kan følge til du kommer til en stor parkeringsplass der det er godt skilta videre.

    Jeg og Sanna tok skogsstien sist gang vi gikk der. Den veien opp brukte vi omtrent tre kvarter på, og jeg regner med at det definitivt er en av de lengste veiene (men også fineste). Likevel kan det være greit å gå veien bortover fra parkeringsplassen (tror det er ei lysløype) den første gangen, for ikke å rote seg bort.

    Les mer: Alle stier fører til Estenstadhytta

    Ladestien

    Det er fantastisk fint å gå Ladestien, samme om sola skinner eller det blåser friskt fra fjorden. Jeg tipper det er den mest brukte turstien i Trondheim da, men samtidig er den så lang at man stort sett unngår å gå i kø. Også er det så kjekt å kunne stoppe og kjøpe vafler på Sponhuset eller en kanelsnurr på Ladekaia om sommeren.

    Aller helst tar jeg bussen til Rotvoll, går ned til HIST (rett ned i retning fjorden fra busstoppet) og tar stien til venstre derifra, innover mot byen. Så tar stien ganske snart nedover mot fjorden, like før der bildet over er tatt fra. Deretter er det bare å gå så langt man orker – det går an å gå helt inn til byen igjen (tipper det tar 1,5 time +), men hvis man ikke vil det, kan man også hoppe av på veien og for eksempel ta bussen hjem fra Korsvika. Eller starte fra Lademoen og ta veien rundt Ladehammeren først. Ah, Ladestien, altså! Så mange muligheter, samme hvilken side av byen man kommer fra.

    Les mer: Ladestien

    (Vær så snill og si ifra hvis dere gjør et forsøk på å bruke veibeskrivelsene og forviller dere, så skal jeg prøve å begrense skadeomfanget.)

  • Dromedar Kaffebar

    Det begynner å bli ei stund sida jeg og Kari var på det forrige kafébesøket i turneen vår, så nå tenker jeg det er på tide å dele denne turen med dere òg. Her er noe av det vi noterte i loggboka vår:

    Det er den siste torsdagen før påskeuka, det nærmer seg slutten av mars. Ute blåser den kalde vinden fra Nidelva, og jeg angrer på at jeg la lua igjen hjemme. Brygga utenfor Den gode nabo ligger tom og forlatt, duvende i strømingene i elva. Gamle Bybro er dekket av stilaser.

    Men Bakklandet ligger fredfull og koselig som alltid. Utenfor Dromedar Kaffebar har noen våget seg til å sette seg, selv om det ikke er tegn til sol og vinden napper lett i klærne her òg. En syklist farer forbi over hellene i det jeg åpner døra til kafeen.

    «Hallo,» sier dama bak disken. «Hei,» svarer jeg og ser meg om etter et ledig bord. Der det er hjerterom er det husrom heter det seg, men i kaféverden er det gjerne slik at der det er hjerterom blir det ekstra trangt. Særlig når lokalet er nokså lite i utgangspunktet.

    Jeg tørker duggen av brillene og finner meg til rette ved et bord. Kafeen er som lagd for par. Ett bord, to stoler. På bordet ved siden av sitter ei jente og en gutt og sammenligner veien hjem med Pythagoras læresetning. Jeg henger jakka fra meg på stolryggen, lener meg tilbake mens jeg venter på Kari. Hører klirring av isbiter fra kjøkkenet.

    Kari bestilte Baby Chock og spiste rundstykke med brie. Og ønsket seg musikk: svake, myke toner. Som Norah Jones. Kari blir alltid glad når de spiller Norah Jones på kafé.

    Jeg drakk en kopp Saltsjokonøtt, som var sånn helt passe god, men til gjengjeld hadde kobberskum og sjokoladebiter i bunn. Fint! (Om dere skal på Dromedar, anbefaler jeg aller helst Søt Chili eller Kakao Noir. Mmm.)

    Små dromedarer i vinduskarmen og gamle gjestebøker som man kan lese i. Det er flere gjester her. Jeg ser de ikke, men kan høre ei dame le og en mann brumme med på den andre siden av rommet, skrev Kari. Også utspilte det seg et kattedrama utenfor vinduet. Svart og hvit mot ginger.

    Nå vil jeg sitte på uteserveringa, i skinnjakke og med solbriller på nesen, og se på folk gå forbi, men akkurat nå ligger jeg fremdeles i senga mi og snufser og hører vindkastene blåse regn mot ruta. Sommer, altså! – hvor blir du av?

    Tidligere poster om kaféturneen:
    Bakklandet Skydstasjon
    Kaffebrenneriet på Bakklandet

  • Alle stier fører til Estenstadhytta

    Estenstadmarka, i hvert fall den delen jeg kjenner til, er et virvar av stier og veier: traktorveier, lysløyper og skogsstier. Grusveier og tråkk. Med andre ord et perfekt sted å dra på oppdagelsesferd, slik jeg og Sanna gjorde en søndag i april.

    Vi starta fra Dragvoll og gikk stien over åkrene. Den som starter ved idrettsbygget og blir veldig våt og gjørmete når det har regna (kan være lurt å gå bilveien hvis det er altfor bløtt). Så kom vi til parkeringsplassen (der det visstnok heter Bekken) og så et mosegrodd skilt som pekte oss til en skogssti. Hurra, tenkte vi.

    For hvem velger vel å gå på kjedelige grusveier når man kan gå mellom mose og lyng over sammenfiltrede røtter? (Tydeligvis ganske mange, for vi møtte nesten ingen på skogsstien.) Vi fant fort ut at det lønner seg å ha litt retningssans der da, for det var nok av stier å velge mellom.

    Dette er nok ikke det aller fineste området i marka rundt Trondheim, for slik så det ut når vi kom opp der det var mer åpent.

    Men det går jo ikke an å klage når man har utsikt mot Fosen.

    Så fant vi frem til Estenstadhytta. Min begrensede erfaring (hittil bare to turer) tilsier at det alltid blåser der oppe, men jeg har enda ikke vært inne i hytta. Man finner jo alltids en passe lun plass der man kan spise tursjokoladen sin. Så det gjorde vi denne gangen også, bak en husvegg.

    Med denne utsikten. Her fortsetter skogsstien, men jeg er litt usikker på hvor de har gjort av skogen?

    En av årets aller første hvitveiser. Nå tror jeg nesten alle er borte…

    Isen lå fremdeles på Estenstaddammen. Nå vil jeg at det plutselig skal bli sol og varme, slik at jeg kan bade der!

    Det var så, så fint lys i skogen! Vi tok en annen vei ned enn vi kom – tydeligvis via Kvernhusflata. Det er godt det stort sett er greit skilta med alle veiene hit og dit.

    Og så var vi nede ved Dragvoll igjen. Jeg gleder meg til å kunne legge pensum bort i et skap og gå på flere oppdagelsesturer i marka i høst, med sola i ryggen og kakao på termosen!

  • Geitfjellet, 416 moh.

    På dager som i dag er det godt å ha dager som i går å lene seg på. Når verden føles så tung, så er det greit å tenke at i går kom jeg meg gjennom skogen og opp til toppen. Selv om jeg måtte spørre om veien to ganger og likevel ikke fant den, selv om orienteringsløpere sprang forbi meg med kart og kompass mens alt jeg hadde var google maps som fortalte meg at jeg var midt ute i en gul flekk av ingenting – ja, selv om jeg satte meg ned på en stubbe og et øyeblikk hadde mest lyst til å rusle hjem igjen, så ga jeg ikke opp og kom meg dit jeg ville til slutt.

    Så i dag, da jeg var i ferd med å gå meg vill i tankene mine, kunne jeg bare tenke meg tilbake til i går og vite at hvis man bare prøver noen stier, så finner man frem, selv om det kan være litt slitsomt.

    Hvis man er heldig kan det dessuten være temmelig fint på veien:

    Det var omtrent her, med utsikt ned på byen, jeg skjønte hvor jeg var (og at jeg ikke var på rett vei). Viste seg at jeg hadde rota meg bort i akkurat samme område som jeg gjorde sist jeg var på Geitfjellet…

    Jeg endte til slutt opp på Våttakammen og gikk derifra og opp. Joggeskoene mine ble degradert til kun tursko etter den strekninga: Det var nesten bare stein og gjørme hele veien.

    Men så verdt det når jeg kunne skimte Fosen på den andre sida av fjorden og da jeg omsider kunne sette meg ned og spise den litt tørre brødskiva mi med salami. For nesten alt smaker godt med litt gjørme på skoene, vind i håret og denne utsikten: For en fin by jeg bor i!

  • Theisendammen

    Den siste dagen før hjemmeeksamen (altså i dag) hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ta fri. Helt fri. Snøre på meg joggesko og gå i marka så lenge jeg orka. For hva kan vel være bedre oppladning til lange dager på harde bibliotekstoler enn lyden av brusende fossefall, unger som ler høyt fordi de endelig klarer å holde seg stødig på sykkelen og lukta av mose og våt skog?

    Jeg starta nede i Iladalen og gikk oppover langs bekken. Jeg er litt trist for at jeg ikke har oppdaga hvor fint det er der før nå. Tenk; fossefall og skog midt mellom boligfeltene. Som om naturen sier ifra om at dere blir aldri helt kvitt meg uansett. Et lite stykke magi, selv om det ikke er lange stubben.

    Jeg lurte litt på om jeg gikk rett ei stund, for det er et sted der skogsidyllen brutalt blir brutt av asfalt og biler og det heller ikke er spesielt godt skilta. Men så:

    Theisendammen. Jeg sto en stund oppe på toppen og så utover kanten på demningen og lurte litt på om jeg hadde kommet til verdens ende, for står du litt unna ser man ikke annet enn himmelen bak den. Så fint at man bare kan demme opp bylivet innimellom.

    Jeg tok meg en runde rundt dammen, hilste på noen ender, gikk under skjeggete kjempetrær, før jeg satte meg ned på en benk og hadde en liten rastepause.

    Også gikk jeg opp til Sommersætra, der denne første delen av søndagseventyret mitt slutter. Se så fin utsikt! Forrige helg fikk jeg høre at jeg bor på feil side av byen. Jeg er litt redd for at jo mer jeg driver og vimser oppe i bymarka, desto mer overbevist blir jeg om det selv også.

    Psst – er det mange av dere som leser som faktisk bor i Trondheimsområdet? Gjerne gi meg et hint om dere synes jeg bør skrive litt mer detaljerte veibeskrivelser eller lignende. Jeg synes i hvert fall det er vanskelig å finne gode beskrivelser på nett (og ikke alltid det hjelper å spørre folk man treffer på heller, mer om det i neste del…), så hvis det er noen som kan tenke seg det, kan jeg gjøre mitt beste med å få til noe. Om noen har tips til steder jeg bør dra, blir jeg veldig takknemlig for det òg!