Det var fredag, og jeg forelska meg i Hamburg. For elva gjorde lufta disig og byen blå. Og det var så mye historie i gatene, i store lagerbygg, i trange smug og høye kirketårn. Og så veldige kontraster, med Rolex-butikken ved rådhuset og bordellgata på Reeperbahn. Ah, jeg likte Hamburg, selv om det var så mye som fikk meg til å stoppe opp og lure litt, og til tross for at lukta av sigarettrøyk hang igjen i klærne mine i minst ei uke etterpå.
Den siste måneden føles plutselig som en drøm. Så fjern, selv om jeg også i går våknet opp på rommet i Kiel, med utsikt ned på sykkelveien og på det fine blå huset på den andre sida av gata. I dag våknet jeg opp til utsikten av Byåsen som glitrer i vintermørkret og blokka ovenfor, der man aldri vet om noen er hjemme, fordi persiennene alltid er nede.
Nå gleder jeg meg til å se byen min med nye øyne. Pakke ut eventyrlysten fra kofferten og leve litt mer her også.
Forrige tirsdag var vi på besøk hos parlamentet i Schleswig-Holstein, landdagen, som ligger her i Kiel. Jeg hang litt utenfor finansdepartementet (i regnet) mens jeg ventet på resten (som hadde klart å miste bussen og måtte gå), før vi tok turen inn i hovedbygget til den største attraksjonen: verdens kuleste og skumleste heis. Jeg har aldri vært nevneverdig redd for heiser, men å se folk sakte forsvinne oppover, inn i veggen, det var litt foruroligende.
Også var vi innom rommet der politikerne sitter og bestemmer, med utsikt til fjorden og ColorLine når den kjører forbi. Omviseren vår kunne fortelle at det mest urovekkende som hadde skjedd der inne var at Piratpartiet hadde dukket opp med pc-er. Nåja.
Landskapet rundt Kiel er så veldig, veldig flatt, men også fint, med langstrakte åkrer og innsjøer. Forrige søndag, etter at det verste uværet hadde gitt seg, var jeg på formiddagstur med vertsfamilien min til tomta deres ute på landsbygda. Vi gikk gjennom skogen langs Schierensee. Skogen er så annerledes her enn hjemme. Trærne er så høye og gamle, det er kristtorn og piletrær. Men mest spesielt var det å se et bombekrater midt der inne, når skogen, i hvert fall for meg, alltid er et fristed.
Jeg våkner opp til fuglekvitter og tror at det endelig er slutt på lyden av regn og vindkast her i Kiel. Så feil kan man ta. For er du fugl i Kiel, må du tydeligvis finne deg i litt dårlig vær. Selv om stormen heldigvis har gitt seg, regner det stadig. Tyskerne har til og med et eget ord for regn som bare varer og varer: Dauerregen.
Det er dessuten ikke et hvilket som helst regn. Det er regn som jeg aldri har opplevd det før. Regn som henger i lufta og sniker seg inn fra alle kanter. Som fester seg på alle overflater. Regnet her oppfører seg litt som dampen på badet når du dusjer. Når det kommer til været, er altså ikke Kiel så snill mot sånne som bruker briller og har langt, krusete hår.
Men nok om været. Forrige uke var vi altså i Lübeck. Så godt som samtlige av foreleserne våre har fortalt oss hvor stygg de synes Kiel er og hvor mye finere det er i Lübeck. Selv om jeg må få understreke at jeg tror standarden for tyske byer må være ganske mye høyere enn i Norge (Kiel er overhodet ikke stygg), så kan jeg helt klart skrive under på at Lübeck er en veldig fin by. Bare se her.
Holstentor, byporten. Sjarmerende skjev.
Jeg forundrer meg litt over hvor grønt gresset er her.
Kleine Petersgrube (den lille gata opp til kirka).
Og Große Petersgrube (den store gata opp til kirka).
En kald og hustrig gjeng rundt Lübeck i miniatyr.
Rådhusbygget.
Den smilende djevelen utenfor Marienkirka (den største kirka i Lübeck).
Inne i Marienkirka. Temmelig heftig orgel, som organisten må gå over taket for å komme til.
Vi spiste på Schiffergesellschaft. Selv om det var et fint sted, anbefaler jeg det ikke. Dårlig og dyr mat og ikke så veldig blide ansatte.
Bak hetter og luer kan dere her så vidt skimte noen av de trivelige folkene jeg er her med!
Vi måtte selvsagt innom Willy Brandt-museet.
Og aller viktigst: Niederegger. Marsipanhimmelen.
