Da jeg var ferdig med å utforske Rydal, hadde jeg to alternative ruter videre. Det går to veier til Grasmere. Den ene langs Rydal Water og Grasmere, de to innsjøene som ligger på rekke innover dalen. Den andre oppe i åssiden. Siden jeg allerede var ved starten av sistnevnte – den ligger rett bak Rydal Mount – ble det så jeg valgte den. Jeg ble belønna med utsikt ned mot vannet helt fra starten av.
Stien kalles Coffin Trail fordi kister ble frakta denne veien for å begraves i Grasmere.
Stien var tørr og fin å gå på, til tross for at det hadde regna nesten hele natta, og om det regna mens jeg gikk, merka jeg ikke noe særlig til det fordi det tette løvverket var som et tak over meg. Dette er min aller beste type sti også – trevlete røtter, hardtråkka jord. Det er noe så eventyraktig over det.
Halvveis på ruta (den er kanskje en time lang), dro jeg fram sitteunderlaget som hadde ligget i sekken siden jeg la det der en gang i januar og tok jeg en sjokoladepause. Her ser dere sekken min også. Jeg kjøpte den før turen i Rondane i fjor sommer, og den har vært en så god følgesvenn på fotturene mine her.
Jeg kom ned til Grasmere ved Dove Cottage, huset Wordsworth og familien bodde i før de flytta til Rydal Mount. Der ligger det et museum og en veldig fin museumsbutikk. Museet tror jeg ikke var åpent – Dove Cottage var i hvert fall under oppussing – men jeg fant ei lita bok med et utvalg av diktene til Wortsworth som jeg kjøpte med meg. Også gikk jeg inn til sentrum.
Der ligger tehus i fleng rundt kirka og rundt elva. En bitteliten butikk selger gingerbread, som Grasmere er så kjent for. Som dere ser var jeg ikke den eneste som hadde planer om å prøve. Jeg handla et stykke som jeg la i sekken, også gikk jeg videre til Baldry’s Teahouse, spiste suppe og skrev noen tanker i notatboka mi.
Neste stopp var Emma’s Deli for kaffe og is. Det er så gøy å prøve forskjellige ulike steder, synes jeg. Og her var jeg ekstra heldig, for så fort jeg hadde fått kaffen på bordet blåste det opp og regnet slo ned over Grasmere. Her satt jeg ei stund, studerte kartet for å se hvor jeg hadde gått og lure på hvor jeg skulle gå videre.
Jeg liker Grasmere. Over ser dere en av grunnene – Sam Read. Det er en liten, men velfylt bokhandel. Jeg gikk tilbake dagen etterpå og spurte om de hadde noen bøker fra området og fikk en hel mengde gode tips. Jeg endte opp med to bøker – en roman av Sarah Hall og en roman basert på Dorothy Wordsworth.
I Grasmere ligger også Allan Bank, et sted eid av National Trust, der man visstnok kan se røde ekorn om man er heldige. Dere kan så vidt skimte bygningene bak lammet nedenfor. Men jeg gikk forbi og videre, og hvor jeg gikk skal jeg fortelle senere.
