Det snør i Trondheim om dagen. Små lette fjon, store flak som fester seg på jakka, full snøstorm. Det er april, det snør, og jeg kjenner lengselen etter grønne skudd og tøysko bygge seg opp innvendig. Innimellom stikker sola frem i noen minutter, varmer når den faller inn gjennom soveromsvinduet mitt og ned på skrivebordet. På hender som flytter seg over på tastaturet, på meg som stadig må minne meg selv på å holde ryggen rak. Men så er den borte igjen like fort.
Fra og med denne uka blir det ikke noen frihelger før masteren er levert, men heldigvis har liksom ikke lørdagen mistet helgeglansen. Den kommer ikke med forventninger og tidspress på samme måte som de andre dagene. Selv om jeg ikke gjorde stort mer i går enn det man burde gjøre en hvilken som helst annen arbeidsdag, følte jeg meg så utrolig produktiv. Jeg holdt foredrag om sosiale medier og valgkamp med Maria Isabelle, knipsa bilder foran domkirka i den ene lange luka med oppholdsvær, koda noen flere artikler, var en snartur i bursdag. Og søndagen får fortsette å være litt søndag den òg – jeg setter av tid til å nullstille, til å sette punktum for uka og legge planer for den som kommer. Det er ekstra bruk for det når dagene ellers blir så like i det lange strekket frem mot 15. mai.
I kveld skal jeg prøve å få til noen siste timer med masterskriving denne uka, drikke et glass vin og spise noen biter lakris. Men først ukas lille liste over sånt verdt å dvele over:
❀ å prate en times tid i telefonen med mamma om hvilke fugler som har vært på fuglebrettet i det siste, om sommerferie og om framtida
❀ den første ettermiddagen med lesing ute på verandaen (med sitteunderlag og ullteppe og skjerf og lue som nesen så vidt stikker ut under)
❀ bananer i fryseren som blir til blåbæris
❀ å komme inn på kafé mens det enda er plass, like før snøstormen tar til igjen
❀ bilder av tomatspirene våre i messenger når jeg ikke har tid til å se om dem selv
❀ å strekke på kroppen mens eggene koker til lunsj, legge seg ned på gulvet og bare kjenne hvordan musklene slapper av og både de og jeg glemmer alt om kontorstoler, word-dokumenter og fargekoder ei stund