Sånne små saker som gjorde meg glad uka som var:
Tomatene som endelig ble modne. Det er ingenting som smaker som tomater som har fått henge helt til de er røde som klovneneser. Den første delte vi høytidelig og spiste hver vår del av. To fikk være med meg som niste på biblioteket en dag, mens resten ble søndagsfrokost. Avlinga ble ikke så stor, men synes det er fantastisk nok at de bittesmå frøene vi sådde rundt påske og som har bare har stått på kjøkkenbordet siden da kunne bli en neve tomater. Om vi har flaks, rekker det å komme noen tomater til før sesongen er over. Det blomstrer enda.
Små arbeidsoppgavene man kan glemme seg bort i. Tynne bringebærbuskene, luke i gulrotåkeren, renske blåbær.
Venninnene i byen som kommer utover til landet med ferske reker en ettermiddag og bare kjører seg litt bort på veien. Å snakke om sommeren, om jobb og økonomi, og om Berlinerpoplene til det blir mørkt ute. Sistnevnte må jeg vel lese snart, bare for å se om Ragde sitt bynesliv er det samme som mitt.
Å gå tur i lett regn i kveldinga, hoppe over søledammer og se etter frosker, plukke villbringebær som vokser langs veikanten, og slå av en prat med han som jogger forbi.
Fredagskveld. Steke kantarellene vi plukket tidligere på dagen raskt i panna med smør, spise dem på varme brødskiver og kjøre inn til byen for å se Dunkirk på kino. Jeg var livredd hele filmen, ventet bare på at bombene skulle slippes eller at noen skulle skyte, panikkspiste smarties og tviholdt i Petter. Men den var bra, altså. Virkelighetsnær, men ikke for brutal. (Også så fint å være på kino med Petter som kan forklare alt det jeg ikke skjønner etterpå.)
Å våkne til regn mot vinduet og bli liggende ei lita stund og bare lytte.
Utsikta ut kjøkkenvinduet en lørdagskveld når jeg er inne og danser til Beyoncé på stuegulvet. Like etter gikk en elg bort gjennom åkeren man ser gjennom vinduet på den andre siden av rommet. Uteliv på landet.