Bussen min kjører nedover Schellingsstraße. Forbi kaféene som enda ikke har åpnet, forbi dukkebutikken på hjørnet av Luisenstraße. Slipper inn morgentrøtte mennesker med en kopp kaffe og en pose fra bakeriet i handa. Fortsetter videre til enden av gata. Der svinger bussen inn i Ludwigsstraße.
Jeg kjenner det kribler i magen da den åpenbarer seg foran meg: Universitetsplassen. De lyse, høyreiste bygningene som omkranser veien på begge sider. Statsbiblioteket med de fire tenkende filosofene utenfor inngangsdøren. Plassen foran hovedbygget som er delt i to i en perfekt symmetri: på den ene siden Geschwister Scholl-plassen; på den andre siden Professor Huber-plassen, begge som en påminnelse om de som en gang gjorde motstand mot nasjonalsosialismen. Den ragende Siegestor, triumfbuen som maner om fred.
Og ténk – her skal jeg studere!
Det er kanskje en sannhet med modifikasjoner, for bussen min fortsetter videre, inn i Englischer Garten der instituttet for statsvitenskap ligger. Men like fullt – akkurat nå er jeg student ved Ludwig-Maximilian Universitetet i München, 2 142 km hjemmefra.
Det er ikke selvsagt at jeg er her, ei jente fra et melkebruk på den forblåste Trøndelagskysten. Er det noe man blir smertelig klar over når man er på utveksling, er det nettopp det: hvor lite selvsagt det er at man har friheten til å ta utdanning i utlandet. Kommer du fra Thailand, fra Brasil eller Russland, står du i utgangspunktet på bar bakke. Uten foreldre som kan betale eller muligheten til å få støtte av et eller annet slag, har du heller ikke muligheten til å reise utenlands, særlig ikke til et land der levekostnadene er langt høyere enn i ditt eget.
Hadde Norge vært et annet land, hadde nok livet vært så veldig annerledes.
I dag har jeg de første timene mine på universitetet. Europäische Institutionen. For å være ærlig, synes jeg det er ganske skremmende. Jeg lurer på om jeg kommer til å skjønne hva de sier; om de forstår meg. Kan jeg nok fra før av? Er de andre studentene der hyggelige? Det er det bare én ting jeg kan gjøre for å finne ut av, men noe er i hvert fall sikkert: Jeg er så utrolig takknemlig for å kunne være her!