Lørdag våkna jeg opp rundt midnatt til lyden av Liverpool. Til snøvlete scouse nedenfor vinduet. Trafikken som fortsatt var i gang borte i krysset. Stemmen som klang slik i jernbanehallen at jeg de første månedene trodde det var lydene av en fotballstadion jeg hørte. Nå kunne jeg nesten skjelne stoppestedene fra hverandre når de ble annonsert. Lea Green. Newton-le-Willows. Sirenene til en ambulanse som tok snarveien forbi mursteinsbygget mitt for å komme raskest mulig til sykehuset borti gata. Om morgenen var det første jeg hørte naboungene som sparka ball mot husveggen, antagelig i røde trøyer.
På mandag våkna jeg hjemme på gården og det var helt stille. Bare regnet som knepra mot vinduene og en dempa dur fra fjøset. Da jeg åpna øynene var det første jeg så de lavthengende skyene som seg over åsen, nesten hang fast i grantoppene.
Det er merkelig å være hjemme, tilbake i Norge. Det føles som om jeg alltid har vært her, som om England bare var en drøm jeg har våkna opp fra. Men så finner jeg spor etter de siste månedene: det nye porselenet jeg drikker te fra om morgenen, bøker i bokhylla, kofferten som fremdeles står i gangen. De dypeste sporene sitter nok likevel i meg. Jeg har lært så mye det siste halve året, både om landet jeg har bodd i og om meg selv. England er så mye mer enn afternoon tea og kongefamilien. Jeg har aldri sett så mye urettferdighet, så store kontraster som jeg har sett der. En dag leste jeg om hvordan finansministeren nekta for at det finnes så mye fattigdom i Storbritannia: «Look around you; that’s not what we see in this country.» Neste dag stoppa jeg på gata da en mann, antagelig på min egen alder, spurte om jeg hadde noen vekslepenger til overs: «Thanks for not ignoring me,» sa han. Jeg har delt kontor med folk som gjør akkurat det samme som meg, men mens jeg får betalt, må de jobbe hver ettermiddag for å ha råd til å gjøre det. Jeg kan ikke annet enn å føle meg privilegert.
Men nå er altså halvåret i England forbi – de månedene som har vendt meg på melkeskyer i svart te og vist meg alt jeg klarer alene. Jeg savner folk jeg har blitt kjent med, Sunday roast og steinmurer, men det er godt å være hjemme igjen til menneskene mine her, til friheten i skogen bak gården og ei dialekt jeg stort sett forstår.