Kristine Graneng

Tirsdag, da var jeg lei av kontoret og datamaskina og alt som ikke virka, tok jeg med meg ei bok ut. Jeg holdt den tett til brystet under paraplyen mens jeg spratt over søledammer. Vel inne på kaféen dit jeg alltid går sank jeg ned i en sofa og slo opp boka mens jeg ventet på kaffen min. Men så ble jeg sittende og lytte. For var det ikke noe kjent, men uventa over tonene fra høytaleranlegget? Noe fortrolig over stemmen og ordene? Å joda, det var Frida Ånnevik.

Jordbærsesong i England.

Den staselige hvite bygningen med rhododendronbusker utenfor, der man bestandig kan høre musikk på godværsdager når vinduene står åpne. På vei fra svømmehallen i går gikk jeg forbi og kunne høre pianotoner. La fille aux cheveux de lin. En annen dag var det et kor som øvde.

Folk som stiller uventede spørsmål du overhodet ikke har tenkt over. Som hva vil du oppnå i år? 

Sommerregn. Fredag da det var på tide å dra fra jobb bøtta det ned ute. Folk søkte ly overalt der regnet ikke slapp til – under hustak og inne i avhuk – mens jeg skyndte meg ned bakkene, hoppa over vannet som samla seg rundt fortauskantene i enden av gangfeltene mens jeg ble gjennomvåt på beina. Da jeg kom inn på Petit Café Du Coin, den lille franske kaféen på hjørnet, ga han bak baren meg en serviett til å tørke brillene med og to tomler opp når jeg bestilte et glass vin og oliven.

Det er søndagsstemning i dag, selv om det er mandag. Early may bank holiday. Selv om ikke fridagene er de samme som røddagene i mai hjemme, finnes de her også. På jobb var jeg helt alene i dag. Det var småskummelt. Ute i hallen er det nifse hundehoder med djeveløyne gjemt i blomsterbordene. En kuriositet på en travel arbeidsdag – uhyggelig når det er mørkt og tomt i gangene.

Det har vært litt tøft å komme tilbake til Liverpool. Jeg savner å være hjemme, selv når jeg får bilder fra Trøndelag av hvite plener og brøytekanter. Dagene etter at jeg kom hit var jeg dessuten så sliten, kjente hvordan stresset satt i kroppen. Det er ikke så enkelt å komme seg ut av det bestandig – i hvert fall ikke når man bor midt i en by, langt unna skogsstier og gode klemmer, sånt som vanligvis hjelper. Noen ganger må man bare la det ta litt tid. Men etter ei helg med oppdagelsesferd i parker og yatzy på kafé, så føles det mye bedre.

Nå begynner eventyrlysten å vende tilbake. Lørdag kveld bestilte jeg togbilletter til Oxford. Rett etterpå gikk jeg og så Tolkien på kino. Filmen var aller mest krig og store følelser, men innimellom var det universitetsliv og språknerding. Jeg ble ikke noe mindre gira på å reise av det. Jeg skal dit mot slutten av måneden for en jobbavtale, men har passet på så det blir tid til annet også. Nå googler jeg kafeer i Oxford og innspillingssteder fra Harry Potter og drømmer meg bort.

Og vet dere hva annet som har vært fint den siste uka? Grønne trær mot uværsblå himmel. Unger som lærer seg å sykle. Å legge opp til et nytt strikkeprosjekt på pinnene, et sånt som omtrent går av seg selv. Og et kort i postkassen med bilde av et spansk slott. Håper dere får ei fin uke, samme om det snør eller er like grønt som her!

I kveld skulle jeg egentlig vært på plass på hybelen min i mursteinsbygget i Liverpool. I stedet har jeg nettopp gått kveldstur i skogen og sett solnedgangen over Trondheimsfjorden. Flyet mitt i dag ble kansellert på grunn av streiken, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med at jeg får være hjemme noen dager til for å stelle litt mer med hagen og meg selv. Disse tre ukene har gått så fort at jeg ikke helt har rukket å lande, men nå, nå er jeg her. Da er det godt å ha en dag eller to til.

Denne uka har vært en sånn fin blanding av spennende jobb og å treffe igjen venner. Jeg har mysa mot morgensola mens jeg har venta på at tevannet skulle koke og hatt på meg hvite tøysko før jeg har hasta til bussen og ikke kommet hjem før sent på kveld. Jeg var helt utkjørt da jeg landa på sofaen på fredag, men samtidig så lykkelig.

Det har vært fint med en påminnelse om hvor koselig Trondheim kan være. Trondheim er en sånn by der man helt tilfeldig kan møte på en bestevenn som er ute og spiser is klokka halv ni om kvelden i ullgenser. Eller som man kan gå rundt på en liten time sammen med en kollega mens man peker ut alle favorittsteder og samtidig oppdager noen nye som har kommet til.

En ettermiddag var jeg på debatt på Litteraturhuset om demokrati i Europa, en annen var jeg for første gang på brygga utenfor Den gode nabo og duppa på Nidelva mens jeg drakk en øl i bare t-skjorte. Herlig!

Men i helga var det veldig godt å være tilbake til bygdelivet. Jeg gjorde grønnsakskassene klare for sesongen (den første oppdateringen fra årets grønnsaksprosjekt kommer snart) med hjelp fra Svartkatta. Han er aller best på å være et forbilledlig eksempel på hvordan man skal være en ordentlig livsnyter.

Og slik har jeg altså avslutta den siste fulle uka i april. Med solnedgangen i varme pasteller og bjørka som er på sitt mest neongrønne nå. I morgen skal jeg sitte ved kjøkkenbordet og jobbe, så noen flere frø i hagen og se om jeg finner et fly som vil ta meg med tilbake til England i løpet av de neste dagene.