Kristine Graneng

Det er slutt på ei langhelgsuke og begynnelsen på ei uke helt uten røddager. Selv om røddagene nok ikke er helt over her i Liverpool. Jeg var i Berlin i helga, og mens jeg var borte sto byen på hodet. Da jeg kom tilbake søndag kveld var det kaos på togstasjonen. Den vanlige veien ut var sperra, og det var rødkledde folk overalt. Ute i veien, utenfor pubene. Hos naboen tvers over gata henger det en stor fane ved inngangsdøra. Allez, allez, allez. Det er fremdeles rester av rød konfetti i gatene, og også i går ettermiddag så jeg folk gå med røde og hvite flagg stikkende opp fra sekken og skjerf rundt halsen. Liverpudlianerne vet hvordan de feirer.

Dette er den siste måneden min her. I slutten av juni skal jeg hjem. Akkurat nå kunne jeg gjerne reist hjem med det samme – er så tung i kroppen og tom i hodet og savner alt hjemme. Jeg prøver å bøte på det ved å skrive lister over sånt jeg vil gjøre før jeg reiser. Ta toget opp til Lake District. Lese noen flere bøker. Se Yesterday på den gamle kinoen i Woolton. Dra på fjelltur. Gå på museum på den andre sida av elva. Finne nye kafeer å jobbe fra. Men i kveld gjør jeg ikke så mye annet enn å surmule litt og ligge under dyna og se på serier. Det får vel være greit noen dager det også.

Her kommer tradisjonen tro mine fine øyeblikk fra uka som var. Har dere noen å dele?

Rosene som blomstrer i parken utenfor kontoret og lyser opp selv de gråeste regnværsdager. Det er så hyggelig å legge veien om rekka med blomster når jeg går fra en kaffepause, se om det er en ny farge som har slått ut, stoppe opp og trekke inn duften.

På veien hjem fra middag forrige tirsdag passerte jeg og ei av sykepleierne jeg har bodd med den siste måneden den lille franske kaféen på hjørnet og hørte gitartoner innenfra. Der inne satt det tre menn som spilte string swing. Jeg ble så glad. Og da vi bestilte kakao, spurte servitøren om vi ikke ville ha hver vår hobnob til.

Å sitte på uteserveringen selv om vinden truer med å blåse skummet på cappuccinoen avgårde. Søndag ettermiddag gikk jeg til Lark Lane og satt utenfor Pippin’s Corner mens feststemte folk strømmet til de mange restaurantene nedover gata. Så tydelig at det var dagen før nok en Bank Holiday.

Morgener i Berlin. Gå på butikken og handle til frokost, bli stående ved fruktdisken og diskutere med et gammelt ektepar hvordan vi tror papaya smaker. Stikke innom et av bakeriene jeg går forbi på veien tilbake for å kjøpe brezen og croissanter, plukke mynter fra pungen og legge dem på disken. Komme inn til gode venner som har kaffen klar og spise sammen mens vi legger planer for dagen.

Det er en ruskete søndag i Liverpool. Regnet lager striper på vinduene og om jeg setter dem på gløtt hører jeg det ramle i gjenglemte ølbokser som farer avgårde med vinden ute i gata. Det er for så vidt en litt ruskete versjon av meg som sitter inne på hybelen i dag også. Jeg har akkurat kommet meg gjennom den lille bunken med artikler jeg hadde liggende på skrivebordet, og nå tror jeg resten av søndagen skal få være hviledag etter ei nokså strevsom uke.

Jeg har hatt sånn sommerfugler i magen for denne uka. Mandag var det konferanse på instituttet mitt her, og onsdag skulle jeg ta toget ned til Oxford. Det gikk ikke helt som planlagt. Jeg våkna opp fredag forrige uke med et skikkelig hovent øye, og etterhvert som dagene gikk ble det bare verre. I lunsjpausen på mandag dro jeg ut på leit etter en lege – om ikke det er vanskelig nok å manøvrere helsesystemet til vanlig, er det enda mer krevende på scouse. Jeg fant til slutt et veldig hyggelig legesenter som ville ta meg imot, og da toget mitt gikk på onsdag lå jeg inne på hybelen med øyedråper og satte alt jeg hadde av viljestyrke inn på å ikke gni meg i øynene. Men torsdag kom jeg meg ned til Oxford, blodskutte øyne til tross, og hadde et par skikkelig fine dager der.

Det er også nok å følge med på i britisk politikk om dagen. Valget til Europaparlamentet ble avslutta torsdag kveld her i Storbritannia. Det var skilta «polling station» rundt om i Oxford, og mens jeg og en kollega satt ute og spiste middag om kvelden, gikk ungdommer med røde brosjyrer i hendene og Labour-klistremerke på jakkeslaget rundt i gatene og ringte på dører – neppe med særlig suksess i et område der det var tett mellom skilt som proklamerte «Liberal Democrats Winning Here!». Resultatet fra valget kommer først utpå kvelden i dag, men ventetida er det enkelt å fylle ved å følge lederkampen i Det konservative partiet.

Hva gjør dere den siste søndagen i mai? Mine planer er først og fremst å lese videre om kaninene i Watership Down og strikke noen omganger, men om været letner, tenker jeg meg sørover for å se om rosene i parken der blomstrer. Blomster gjør meg så glad om dagen! Her er annet som har gjort meg glad de siste to ukene:

– Rapporter hjemmefra. Våren har kommet for fullt nå, og det virker som om i hvert fall et par squashspirer klarte seg gjennom snøfallet som kom etter at jeg var hjemme på gården. Det beste var likevel å få se bilde av kyrne som endelig er ute på beitet igjen etter en lang vinter. Det er vårens fineste hendelse når de spretter rundt før de slår seg til ro i det grønne gresset.

– Kontrollørene på Manchester Piccadilly som sto på hver si side av utgangen ut fra sporene og sang mens de kontrollerte billetter.

– En sommerfugl jeg ikke har sett før som blafra rundt langs veikanten i Peak District. Hvit og spraglete med myk oransje ytterst på vingene.

– Fotoutstillingen på jernbanestasjonen med britiske landskapsfotografier: snøstorm i Derbyshire, en fisker på taggete klipper, solnedgang i Cornwall. Her går det også an å se dem.

– Lørdagsjobbing på en ny kafé, passe bortgjemt og koselig, med planter på veggene og stemorsblomster på maten. En familie på bordet ved siden av, et kjærestepar med solbriller og selebukser på stolene utenfor.

Tirsdag, da var jeg lei av kontoret og datamaskina og alt som ikke virka, tok jeg med meg ei bok ut. Jeg holdt den tett til brystet under paraplyen mens jeg spratt over søledammer. Vel inne på kaféen dit jeg alltid går sank jeg ned i en sofa og slo opp boka mens jeg ventet på kaffen min. Men så ble jeg sittende og lytte. For var det ikke noe kjent, men uventa over tonene fra høytaleranlegget? Noe fortrolig over stemmen og ordene? Å joda, det var Frida Ånnevik.

Jordbærsesong i England.

Den staselige hvite bygningen med rhododendronbusker utenfor, der man bestandig kan høre musikk på godværsdager når vinduene står åpne. På vei fra svømmehallen i går gikk jeg forbi og kunne høre pianotoner. La fille aux cheveux de lin. En annen dag var det et kor som øvde.

Folk som stiller uventede spørsmål du overhodet ikke har tenkt over. Som hva vil du oppnå i år? 

Sommerregn. Fredag da det var på tide å dra fra jobb bøtta det ned ute. Folk søkte ly overalt der regnet ikke slapp til – under hustak og inne i avhuk – mens jeg skyndte meg ned bakkene, hoppa over vannet som samla seg rundt fortauskantene i enden av gangfeltene mens jeg ble gjennomvåt på beina. Da jeg kom inn på Petit Café Du Coin, den lille franske kaféen på hjørnet, ga han bak baren meg en serviett til å tørke brillene med og to tomler opp når jeg bestilte et glass vin og oliven.

Det er søndagsstemning i dag, selv om det er mandag. Early may bank holiday. Selv om ikke fridagene er de samme som røddagene i mai hjemme, finnes de her også. På jobb var jeg helt alene i dag. Det var småskummelt. Ute i hallen er det nifse hundehoder med djeveløyne gjemt i blomsterbordene. En kuriositet på en travel arbeidsdag – uhyggelig når det er mørkt og tomt i gangene.

Det har vært litt tøft å komme tilbake til Liverpool. Jeg savner å være hjemme, selv når jeg får bilder fra Trøndelag av hvite plener og brøytekanter. Dagene etter at jeg kom hit var jeg dessuten så sliten, kjente hvordan stresset satt i kroppen. Det er ikke så enkelt å komme seg ut av det bestandig – i hvert fall ikke når man bor midt i en by, langt unna skogsstier og gode klemmer, sånt som vanligvis hjelper. Noen ganger må man bare la det ta litt tid. Men etter ei helg med oppdagelsesferd i parker og yatzy på kafé, så føles det mye bedre.

Nå begynner eventyrlysten å vende tilbake. Lørdag kveld bestilte jeg togbilletter til Oxford. Rett etterpå gikk jeg og så Tolkien på kino. Filmen var aller mest krig og store følelser, men innimellom var det universitetsliv og språknerding. Jeg ble ikke noe mindre gira på å reise av det. Jeg skal dit mot slutten av måneden for en jobbavtale, men har passet på så det blir tid til annet også. Nå googler jeg kafeer i Oxford og innspillingssteder fra Harry Potter og drømmer meg bort.

Og vet dere hva annet som har vært fint den siste uka? Grønne trær mot uværsblå himmel. Unger som lærer seg å sykle. Å legge opp til et nytt strikkeprosjekt på pinnene, et sånt som omtrent går av seg selv. Og et kort i postkassen med bilde av et spansk slott. Håper dere får ei fin uke, samme om det snør eller er like grønt som her!