Kristine Graneng

  • Uka som var

    Everton Park, Liverpool

    God søndag! Jeg sitter på kafé med The Sunday Times og en kopp kaffe. Over anlegget spiller de signøynerjazz, og jeg har fremdeles vann i ørene etter svømmeturen i bassenget i formiddag. Jeg hadde helt glemt hvor sliten man blir av å svømme og hvor godt det kjennes i kroppen i etterpå. Da jeg kom ut fra svømmehallen var jeg så varm og god innvendig at da sola skinte ned mellom bygningene på campus, føltes det som tidlig april.

    Februar er en av de beste månedene, spør du meg. Aller mest fordi jeg har bursdag i begynnelsen, men også fordi det som regel er da vinteren er på sitt beste med glitrende snø og dagslys om ettermiddagene. For ikke å glemme fastelavnsboller! I år kan ikke februar skilte med så mye vinter for min del (den lille snøen som kom forrige uke er helt borte igjen nå), men den er så innholdsrik at det blir en god måned likevel. Petter kommer snart på besøk, og i slutten av måneden skal jeg til Tyskland for å delta på kurs ei uke. Skal til og med innom München noen dager!

    Men inntil da er det aller mest hverdager. Jeg tenkte her en dag at jammen er det på tide å pusse støv av listene mine med hverdagsøyeblikk, så i det siste har jeg notert ned sånt som er fint i den lille notatboka jeg bestandig har liggende i sekken. Jeg har lovet meg selv at jeg skal fortsette med det framover også.

    ❋

    Å streke ut punkter på leselista mi.

    Når storbystresset blir litt for mye å takle, men jeg likevel må ut i det: Da finner jeg bare frem Tove Jansson på Spotify, slår på Trollvinter, også byttes folksomme gater ut med vinterstemning og mummitroll.


    Nye venner. En samtale ute i småregn mens brannalarmen går på jobb, et første møte over ei kanne te og sitronkake på Cuthbert’s Bakehouse.

    De to damene som satt i bilen og synkrondansa til Material Girl mens de venta på grønt lys på lørdag. Da lyset skifta, trådde de inn gassen og vinka mens de kjørte forbi.

    Å se Ringenes Herre-triologien igjen for første gang på sikkert ti år. Jeg feller fremdeles noen tårer i slutten av Atter en konge, bare fordi det er over.

    Hunder på pub.

    ❋

    Ønsker dere alle en god start på den nye uka!

  • Pekanpai og silkesand

    Fra vinduet på hybelen min, mellom to høyblokker og bak et tårn, kan jeg så vidt se hvordan byen strekker seg utover. Den ligger lag på lag, små og store bygninger, helt til alt forsvinner som en grå masse i solnedgangen og jeg bare så vidt kan skjelne ut et kirkespir og langt bak der, kanskje et fjell.

    Jeg begynner å kunne veien til universitetet godt nå. Kjenner igjen gatenavn, veit hvor det er raskest å gå og hvor det er hyggeligst å gå. Jeg veit hvor dagligvarebutikkene jeg liker er og hvor jeg kan få god kaffe. Men utenfor den lille sfæren min i sentrum av byen ligger kilometer på kilometer av Liverpool som jeg ikke aner hva har å by på.

    I går tok jeg banen vekk fra den lille sona mi, en halvtimes tid nordover. Den siste tida – etter at jeg strikka ferdig prosjektet jeg hadde med meg hjemmefra – har jeg vært på garnjakt. Til å være et land med så mange sauer er det utrolig hvor vanskelig det er å finne ull. I går tok jakta meg med til en bydel med søndagsfølelse. Få mennesker i gatene, små kaféer med nesten tomme vinduer. I den lille butikken som var målet for turen, Dorlin’s Haberdashery, (haberdashery! ukas favorittord!), hadde de bare akrylgarn. Jeg gikk slukøra til nærmeste bakeri og kjøpte meg et stykke pekanpai som trøst.

    Også fortsatte jeg bare å gå rundt, til jeg plutselig fant sjøen og den mykeste stranda jeg noen gang har gått på. Satt på muren, spiste paibiten min, så på alle hundene som kava rundt i sanden, kjente varmen i ansiktet som påskesola tidlig i april. Det er så herlig det, når ting ikke går helt som planlagt, men dagen kaster seg rundt og duker opp med et uforventa lite eventyr. Liverpool har kanskje ikke så mye garn, men den vet vel å gjøre opp for det.

  • Nye rutiner

    University of Liverpool

    Jeg tror aldri jeg har vært så fri til å gjøre det jeg vil akkurat når jeg vil som det jeg er nå. Noen av årsakene til det er litt triste – som at det ikke er noen faste lunsjtider på jobb fordi de fleste sitter alene på kontorene sine og spiser, og det er heller ikke noen som spiser middag med meg når jeg kommer hjem. Mens noen er veldig fine – sånn som jobben jeg gjør. Ikke bare lar den meg dra utenlands en lang periode som nå, men mens jeg er her har det ikke så mye å si når eller hvor jeg jobber så lenge jeg gjør det jeg skal.

    Men jeg liker rutiner. Jeg liker å ha en normal arbeidsdag. Jeg liker å ha faste greier å forholde meg til – så kan jeg heller variere innenfor rammene av det. Samtidig er det å flytte langt bort og inn i en ny hverdag en god anledning til å prøve nye saker, finne ut hva som fungerer for meg for at hverdagen skal bli så bra som mulig. Så da gjør jeg det: prøver dem på og ser om de passer. Og nå, etter et par uker her i Liverpool, har jeg funnet noen rutiner å lande i.

    Ei lita skriveøkt hver dag. Hver formiddag tar jeg med meg dataen til en kafé på campus og skriver en liten time. Å tvinge meg selv til å skrive er skikkelig vanskelig innimellom, men det hjelper å sette av ei lita luke med tid hver dag der jeg må skrive. En stor kaffekopp er akkurat lenge nok til å komme ordentlig i gang. Når kaffekoppen er tom, rusler jeg tilbake til arbeidsplassen min – da har jeg både fått skrevet noen ord den dagen og brutt litt opp i timene på kontoret.

    Yoga hver tirsdags ettermiddag. Instruktøren er nesten 90 år gammel – med skikkelig bestemoransikt – og har drevet med yoga siden hun var 9. Nå på tirsdag var det ingen andre som dukket opp, så i stedet satt vi i lotusstilling på hver vår matte, og hun fortalte meg om at hun hadde vært oppe sent forrige uke for å se på blodmånen og at hun kunne tenke seg en grad i astronomi. Også fortalte hun meg hvor lurt det er å holde på med yoga om man skal ta pilotsertifikatet og ga meg tips for boligkjøp. Så koselig.

    Ritualet når jeg kommer hjem fra jobb: en kopp te, en klementin, en bit sjokolade og ei bok. Og noen ganger slår jeg ordentlig til og tar med meg boka på kafé.

    Channel 4 News med Jon Snow mens jeg spiser kveldsmat. Alle reporterne har notatblokk i hånda, intervjuene er filmet med bakhodet til den som intervjuer i bildet og alle er på fornavn, og de seneste kveldene har annenhver reportasje handlet om Brexit og snø. Det er som Kveldsnytt, bare hakket mer eksotisk.

     

    Ser dere forresten snøen på bildet? Tenk at bildet i dette innlegget og dette bildet bare er tatt med et par ukers mellomrom! Det er som magi!

     

    ,

  • Lengten etter snø

    På fredag satte jeg punktum i et essay, sendte det avgårde, kledde på meg og gikk ut. De siste dagene har jeg lengta så inderlig etter snø. Myk, herlig snø til langt oppover leggene, slik som det er hjemme nå. Slikt kan man ikke forvente i en havneby i England.

    Men da jeg gikk nedover mot havna på fredag, lå snøen i lufta. Først som lette fnugg, deretter som store, tunge flak, sånne som gjør det umulig å se noe som helst med briller. «Oh, it’s so beautiful,» hørte jeg noen som sa på veien. Og snø er virkelig noe av det vakreste jeg veit, selv når den er tung og våt og smelter med det samme den lander på bakken (og det kan jeg vel kanskje være glad for her, for det går rykter om at det blir fullstendig kaos så fort det er antydning til ordentlig vintervær).

    Det var altså en perfekt fredag for kakao og museumsbesøk.

     

  • Hilsen fra Liverpool

    God ettermiddag fra Liverpool!

    På fredag fløy jeg fra snøstormen i Trøndelag og over Nordsjøen. Det tok meg et par dager å lande, å bli vant til mursteinshus og måkeskrik midt på vinteren (og å finne ut hvor man kan kjøpe en skikkelig oppvaskkost), men nå begynner det å føles helt greit å være i denne byen jeg skal bo i det neste halvåret.

    I helga overhørte jeg et par menn på gata: «What do you think of Brexit?» sa den ene av dem. Det er noe ganske annet å være her og følge med på hva som skjer enn å sitte hjemme på kontoret i Trondheim og lese britiske nettaviser. Her er Brexit overalt – på avisforsidene, i morgensendingene på TV, i lunsjsamtalene. Det er derfor jeg er her også. For å jobbe med doktorgradsprosjektet mitt. I går var den første dagen på universitetet. Jeg har arbeidsplass i et gammelt mursteinsbygg fra siste halvdel 1800-tallet. Det er et virvar av trapper med snirklete utsmykning, bueganger og rom. Der satt det en riking og konspirerte på vegne av sørstatene under den amerikanske borgerkrigen, og nå sitter altså jeg der og legger planer – uten sammenligning for øvrig.

    Jeg er jo ikke bare her for å jobbe, jeg skal jo leve litt utenom universitetet òg! Gå i museer, lese bøker på kafé, rusle i parken. Og dra på utflukter! Alt er så nærme her, så når jeg har ei ledig stund sitter jeg og dagdrømmer meg bort til engelsk landsbygd og gamle slott. Om dere har noen tips til hva man bør oppleve her i Nord-England, så blir jeg veldig glad. Foreløpig står en tur til York og minst én av nasjonalparkene i området på lista mi.

    Men akkurat nå skal jeg lage meg en kopp te og se på siste nytt fra Underhuset. Have a good one!

    ,