Kristine Graneng

➤ Jeg sitter på benken i busskuret i Prinsenkrysset, venter på å få dra hjem etter første dag på jobb denne uka selv om det allerede er onsdag. Hosten kiler i halsen, jeg leter febrilsk etter halspastillene som er et sted i veska, trekker lua nedover ørene, gjemmer meg i skjerfet. Ei dame går forbi, stopper opp et øyeblikk og ser på meg: «Det var pussig,» sier ho. «Jeg så deg, også tenkte jeg det er jo svigerdattera mi. Men ho bor jo i Horten og har to små. Du er så lik.» Også kommer bussen hennes glidende, blinker seg inn og stanser, men før ho går på snur ho seg og smiler: «Det var en veldig god assosiasjon.»

➤ Å sette på Harry Potter and the Philosopher’s Stone på lydbok over radioen, strikke, herme etter Stephen Fry og le høyt når det er ekstra morsomt. “Mr. and Mrs. Dursley, of number four Privet Drive, were proud to say that they were perfectly normal, thank you very much.” Jeg glemmer alltid hvor morsom den boka er.

➤ Å kjøre hjem mot kysten og for første gang i høst se store snøflak fly mot ruta og legge seg i veibana. Komme inn døra hos bestemor og bestefar til pannekaker og tomatsuppe og varme klemmer. Høre på historier om amerikanske slektninger som kom på besøk og ville ha fisk til frokost, middag og kvelds og få formaninger om å huske å ta tran hver dag.

➤ Moltekremen og lemsa fra Tufsingdalen som liksom er bestemor. Som smaker søndagsmiddager og sensommer på langstrakte myrer med utsikt mot Femunden.

LagreLagre

LagreLagre

Siste del av forrige uke hørte jeg bilene som kjørte inn og ut av tunet, hestene som klakket forbi oppover veien inn i skogen og kjøleskapet som durte ute på kjøkkenet fra der jeg lå sammenkrøllet under teppet på sofaen. Å være syk er noe av det kjedeligste jeg veit. Og også noe av det vanskeligste. Så mye enklere det var før da mamma kom inn på rommet mitt om morgenen, strøk meg over panna og sa «det er nok best at du holder deg hjemme i dag, Kristine». Nå må jeg be meg selv om å bli hjemme, ta det litt med ro, selv om livet fortsetter utenfor med e-poster som skal svares på, biblioteksbøker som skal leveres tilbake, bursdager som skal feires, snø på fjelltoppene, blå himmel og gulrøtter som fremdeles står ute i åkeren.

Men slik er det bare innimellom – ikke noe å gjøre med det – og selv de ukene med feber og rennende nese er da godt for noe:

➤ Den dagen jeg tenkte at jeg skulle ringe hele dagen og liksom aldri tok meg tid. Men akkurat da jeg hadde lagt meg og skulle til å slukke nattbordslampa, ringte han – en bror i Volda som snart skal bo i byen min for noen måneder. Å, som jeg gleder meg.

➤ Den lille puddelen som sto utenfor og lurte på om den skulle hoppe på da bussen stoppet og slo opp dørene. Og eieren som gikk rett fram i duskregnet under gatelyktene, gjemt under hetta og med blikket i bakken.

➤ Petter som lager kakao, kjøper appelsinjus, fyrer i ovnen, pakker teppet rundt beina mine og forteller meg når det snør utenfor vinduet.

➤ Vafler fra svigerbestemor og det store glasset med eplemos i kjøleskapet.

➤ Den sentimentale gråten som sitter så lett når jeg er syk. Tårer over scener fra Lillehammer-OL som jeg er altfor ung til å huske noe av, og tårer over tenåringsgutter som ikke får danse på skoleballet.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

I går sto jeg opp og så ut kjøkkenvinduet bare for å se vinden piske fjorden grønn og blå gjennom regndråpene som hang på ruta. Jeg hadde helt glemt hvor mørk høsten kan være, hvordan regnet kan sluke alle fargene og lyset. Og da vi stilte klokka natt til søndag, forsvant den lille timen med dagslys jeg har hatt på ettermiddagene etter jobb. Nå kjører bussen min både dit og tilbake i skumringa.

Men i går da jeg sto opp og gikk ut på kjøkkenet kunne jeg også se den første snøen på fjelltoppene på den andre sida av fjorden. – Slapp av, snøen må komme tre ganger før den legger seg, sa Petter da jeg viste han snøfnuggene i værmeldinga før helga. Men jeg slapper ikke av, jeg teller: Èn gang. Jeg hadde helt glemt hvor glad jeg blir når den første snøen brer seg utover landskapet, selv om den bare ligger der noen stakkars timer.

Dette er annet som var fint uka som var:

➤ Hvor sterk og smidig kroppen føles etter en halvtime yoga på gulvet foran ovnen, selv om den knirker og skjelver underveis.

➤ Fredag krøp jeg under teppet da jeg kom hjem og satte på det nye albumet til Jonas Alaska. The moon is still up and the wind is bullying the trees again. Pulling and letting them go, it’s been going on for hours. Hovedingrediensen i overlevelsespakka mi for høsten.

➤ En perfekt moden mango.

➤ Hamburger på en vanlig onsdag etter jobb, Ukerevyen på Studentersamfundet og venner som holder meg med selskap mens jeg venter på at bussen min skal ta meg med hjem.

Og nå skal jeg starte denne uka bra med Settlers og kakao. Ha en koselig høstkveld dere òg!

PS: Om dere ikke gjør det enda, kan dere følge meg på Facebook her. Der dukker det opp noen filmsnutter nå og da, de fleste med dyra på gården og litt skjelven kameraføring. Det er vel det som kalles sjarm?

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

➤ Da Kari, Silje, Marita og Bjørn Tore hadde fri til å møtes på Mormors og spise boller etter et innfall dagen før. Bjørn Tore bestilte kaffe på tegnspråk, Silje kom inn med sykkelhjelmen i hånda rett fra jobb. Det er hverdagsgleder, det.

➤ Gråpus som kommer luntende bortover divanen på kjøkkenet og legger seg mykt på magen min når jeg hviler middag.

➤ Å lage middag sammen med venner. Skjære gulrøtter, hakke løk, diskutere hvor mye soyasaus som skal i woken. Og å skli lengre og lengre ned i sofaen etter at vi har spist, mens vi ser en episode av Black Mirror.

➤ Å ha venner som også synes det er en skikkelig god idé å dra på foredrag om «Hvor går språket?» en lørdagsformiddag. Nikke anerkjennende når Helene Uri og Sylfest Lomheim sukker over at folk ikke lenger veit forskjellen på da og når og oppildner seg over byråkratspråk og anglifisering av uttrykksmåter. Hvorfor i all verden snakke om shaming når man kan heller kan prate om å sette folk i skammekroken?

➤ Frosten i gresset som knaser under skoene mine om morgenen.

➤ At det eneste steder hvor busstoppet annonseres på trøndersk over høgtalerne er «Onsøybakkan», midt oppe i haugene mellom byen og Byneset.

➤ Stjerneskuddet over himmelen da jeg gikk over gårdsplassen i går kveld. Et raskt blaff i mørket. Halestøv etter Haleys komet.

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

Hei, uke 42.

Jeg har skrevet i helga, til knitringa fra ovnen og med ullsokkene på, drømt meg bort i tanken om å oppdage nye byer og tilbringe noen måneder ved fremmede universiteter, om å få jobbe med prosjektet mitt, utforske teorier og spørsmål. Og i går ettermiddag leverte jeg søknaden som inneholder en så stor del av framtidsdrømmene mine akkurat nå. Nå er det bare å vente.

Noen ganger er ideen om å skrive så mye bedre enn faktisk å gjøre det, men når det virkelig løsner, da er det det morsomste jeg veit. Det er så verdt det – alt slitet og alle tankeprosessene – når tankene klarner og ordene nesten ramler utover skjermen. Særlig når det er fyr i ovnen og dampen legger seg i virvler i kaffekoppen.

Men nå skal jeg ikke skrive annet enn akkurat det jeg føler for de neste ukene. Aller helst vil jeg bare nyte høsten før alle de beste delene forsvinner i høststormer og mørket. Her er noe av det som var fint i uke 41:

➤ Raja som holder ut i elgjakta i år også. Står ute i tunet og bjeffer når Petter er på vei bort, redd for å bli glemt. Springer etter for å være med og finne elgen når ho blir satt igjen hjemme etter at formiddagsøkta er ferdig.

➤ Å legge seg klokka ni og sove til det blir morgen.

➤ Hovedbygget på Gløshaugen under månen.

➤ Et lite lass epler fra naboene som skal bli til eplemos.

➤ Alle nyutgivelsene på Spotify som lå nedlasta og klare på telefonen min fredag morgen. Og at bussturen til jobb er omtrent like lang som et gjennomsnittlig album.

➤ Oppholdsvær og fri søndag ettermiddag, så jeg omsider hadde mulighet til å få opp noen flere av gulrøttene fra jorda. Snart må alle opp. Noen til gulrotkake så snart jeg har tid, resten skal vi lagre i kjelleren på et vis.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre