Kristine Graneng

Tirsdag i uke femti flytta vi over tunet. Vi slukka lyset og skrudde av panelovnen på loftet på kårstua der vi har bodd det siste halvåret mens underetasjen har blitt pussa opp, tok med oss tannbørster og en bag med klær, brødboksen og kaffe. Nå har besteforeldrene til Petter flytta inn i kårstua, og vi i trønderlåna med alle soverommene og ei penstue med julerøde vegger. Dette skal bli hjemmet vårt. Det føles både merkelig og veldig fint på samme tid.

Siden da har vi bodd oss inn litt etter litt. Stått på kjøkkenet og leita etter ostehøvel og stavmikser og brødkniv, bare for å komme på at det ligger igjen på loftet, smettet ned i støvlene og tusla over tunet for å hente det, over snø som knirker i kulda. Det er mye som skal på plass. Koffertene mine fremdeles fungerer som klesskap og det er enda nokså tomt i kjøkkenskapene. Men følelsen av være hjemme kommer likevel etter hvert. I helga var lillesøster på besøk. Det er vel nesten ingenting som får et hus til å føles mer som et hjem enn å ha ei lillesøster som ligger i etasjen over og sover en søndag formiddag mens jeg sitter nedenunder, drikker kaffe og leser.

Og nå er det den siste uka før jul, og huset skal snart fylles med enda flere fine folk. Og fine øyeblikk, slik som disse fra uka som var:

➤ Å sitte ved kjøkkenbordet og jobbe, titte ut gjennom vinduet på vinterlandskapet utenfor, bare for å se en nabo som kjører forbi med hest og slede. Noen ganger er det som å bo i Bakkebygrenda.

➤ Julebord på jobben med kollegaer som kan resitere drikkeviser på gammelgresk.

➤ Biler med juletrær på taket.

➤ Han i kassa på butikken som teipa igjen julekortkonvoluttene for meg da jeg omsider fikk somla meg til å sende dem.

➤ Ord som varmer og beskjed om at jeg får jobbe fulltid også noen måneder etter jul.

Og vinterdager som denne. Slike dager når frostrøyken ligger tung over fjorden og ettermiddagssola gløder samtidig som stjernene titter frem.

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre