Kristine Graneng

  • Frosten

    Nå er det ikke bare mørket som har kommet krypende på. Frosten er her også. Som jeg har lengta. Jeg lengter enda etter det første skikkelige snøfallet, tjukke snøfjon som legger seg i skjerfet. Men i morges lå det et fint, fint snølag på bakken. Det blir nå snart.

    Forrige helg drista jeg meg ut i verden igjen etter ei uke på sofaen med forkjølelse. Da jeg tok bussen til kontoret på lørdagsmorgenen, lå tåka fra Nidelva over byen – tårnet på Nidarosdomen stakk så vidt opp. Jeg hadde et kapittel som måtte skrives i løpet av helga, men da jeg satt på bussen og så ned på byen lovte jeg meg selv at jeg skulle komme meg ut i løpet av dagene. Senke skuldrene, ta inn litt dagslys.

    Dagen etter hadde tåka lagt seg som rim – over halmstubber og gress som ikke helt hadde rukket å miste fargen. Magisk.

  • Novemberlyset

    Når ble det november? Når ble det så mørkt? Det er som om høsten springer forbi.

    Så nå tvinger jeg meg selv til å stoppe opp litt og ta vare på noen av de øyeblikkene som bare smetter forbi hvis ikke.

    – Slik som lyset over marinen en formiddag på vei til jobb. Viktig å ta inn de glimtene av sol man får nå i november.

    – Å oppdage at Jonas Alaska sitt nye album, Girl, lå i Spotify fredag morgen. Perfekt start på helga. Fra å være litt skeptisk til den nye retninga hans, har jeg blitt relativt overbevist. Vil danse til dette i vinter.

    – En kald morgen da hadde noen lagt igjen en hilsen i busskuret.

    – Sola som akkurat dukker frem under skyene før den går ned. Et sånt øyeblikk som ikke lar seg fange så godt fra et bussvindu, men som er verdt å spare på likevel. Fulgt av en tanke om at det hadde vært fint med en ettermiddag i marka, med solnedgang og kakao på termos.

    – Inneversjonen av novemberlys – gresskargnocchi med en solid klatt smør. Med tente stearinlys mot mørke vinduer og siste rest av eple- og aroniasafta jeg kjøpte i Askim i sommer med høstens søndagsmiddager i tankene.

    ,

  • Fint nå

    Jeg kom på at jeg har et lite hjørne av internett som jeg nå tenker å fylle med litt vår. For i dag er vi på vår sjette vinter her i Trøndelag, om ikke mer, og selv om krokusene titter opp mellom de våte snøfnuggene og haglkulene som legger seg på bakken, kan det trenges en innsats for å bygge opp vårfølelsen. Den var så vidt innom, våren. Forrige helg var fantastisk, nesten sommerlig. Småsko og kaffe sent på ettermiddagen nede ved elva, joggetur uten jakke.

    Den kommer vel igjen snart. Enn så lenge nyter jeg det som er av vårtegn og små hverdagsgleder.

    – Å gå ut i sandaler om morgenen for å henta avisa.
    – Karse og reddikspirer på hvitosten til frokost.
    – Følelsen av jord mellom fingrene. Jeg savner hage skikkelig nå som snøen forsvinner. Skulle så gjerne ryddet i bed og planlagt grønnsakshagen. Men det er en tid for alt. Nå har i hvert fall elefantøren og pelargoniaen fått mer jord.
    – Å pynte seg en fredag ettermiddag for så å ta bussen ned til byen for å drikke en øl (med tilhørende mat). Som et skikkelig eventyr, i en verden som føles litt mer normal.
    – Gjensyn med Familien Durrell på NRK nett-tv. De var det beste selskapet når hjemlengselen tok skikkelig tak i England for to år sida.
    – Å drikke en kopp te ute i ettermiddagssola og bare være til.

  • Regnværshelg

    Jeg stoppa opp på en av lunsjturene denne uka og tenkte ah, været! Det var så vidt sola titta ned ved Havstein, men den varma. Fuglene kvitra, og snøen lagde renner i grusen. Hadde det ikke vært for dette herlige været de siste månedene, hadde det vært tungt å komme seg gjennom januar og februar. Men så lenge det er vær til å gå langsomt og stoppe opp på lunsjturene mine, har i hvert fall jeg det fint.

    Nå er det opphold i det gode været. Jeg er hjemme ved kysten. Ligger på sofaen og veksler mellom å se VM på ski og de hvite skumtoppene ute på sjøen. Så da tenkte jeg det var en fin anledning til å dele fire andre ting som har gleda meg de siste månedene, utover solstråler og skarp, frisk luft.

    – Ranunkler. Jeg fikk en så fin bukett til bursdagen min for noen uker siden. Nå har de takka for seg, og i helga skal jeg bort. Men i slutten av neste uke, da skal jeg innom blomsterbutikken etter jobb og plukke med meg et favn.

    – Sjel. Jeg og lillesøster så Sjel (Soul) fra Pixar forrige helg. En nydelig film om meninga med livet, med herlige bilder og musikk. Morsom er den og!

    – Aukrust: Gud velsigne vår Herre. Denne dokumentaren om Kjell Aukrust ligger på NRK. Tre episoder om historien bak Flåklypa-universet og den veldig fascinerende forfatteren.

    – Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman. Så magisk fin bok. Om Elsa som er en ensom men veldig smart sju-åring, og om ei mormor som i Elsas øyne er tøff, morsom og gjør akkurat som ho vil.

    God helg! Håper dere har det fint!

    , ,

  • Hvite ark og kaffeflekker

    Godt nytt år!

    Eller hva skal man si? Det er 2021, det er hjemmekontor og tilnærma besøksforbud. En nystart som er så tydelig en fortsettelse på året som har vært.

    2020 var et skikkelig bedritent år som snudde opp ned på det meste. Vi trenger ikke si mer om det. Men det var mye fint også. Det siste året har jeg kjent sånn på hvor mye bra jeg har, hvor heldig jeg er med familie og venner som er der, om enn på avstand, selv når verden tumler om og stenger ned. Når alt føles svimlende midt oppi det hele, så tenker jeg på det. Ser for meg en hel zoom-vegg av folk jeg er glad i – ingen svarte skjermer.

    Vi tar med oss mye fra året som har vært, både på godt og vondt. 2021 starter ikke helt med hvite ark. Men noen av dem er det alltids hvis man bare finner dem fram. Jeg synes følelsen av oppsummering og en ny start når året skifter alltid er god. Tid til å tenke over hva som er verdt å ta vare på og hva som er verdt å legge igjen. Ved starten av dette året har jeg tenkt mye over hva jeg vil at dette nye året skal bli. Det er alle de gamle planene – lære ett nytt språk, springe lengre og bli sterkere, oppleve mer. Men hvis jeg skal velge én ting å notere meg som en påminnelse på håndbaken for dette året, som et slags nyttårsforsett eller mantra for året, så er det å finne ting å glede meg til. Det trengs i det som akkurat nå føles som en veldig lang vinter.

    Så akkurat nå gleder jeg meg til yogaøkta og havregrøten om morgenene. Blomstene jeg skal pynte med når vi rydder ut jula. De siste episodene av The Crown. Snøen som skal komme til helga. Song for Eirabu og andre bøker som venter i bokhylla. Bursdagsfeiring på avstand.

    Og jeg kjenner det kribler litt av forventing – til et år som man ikke helt kan forutsi og som man antagelig ikke kan kreve så mye av, men som man i hvert fall kan gjøre det beste ut av.