• Når man sitter og ser frem på tiden er det vanskelig å forestille seg hva som kommer. Det kan man jo faktisk ikke vite helt sikkert, uansett hvor mye man ønsker og planlegger og analyserer. Er det én ting 2015 har lært meg, så er det nettopp det: Hvor uforutsigbart livet egentlig er, og at man bare må gjøre det beste ut av det som kommer, enten man kaster seg uti noe eller må ta ett steg tilbake.

    I januar skrev jeg ei liste med sånt som jeg hadde lyst til å gjøre i 2015. På årets siste dag er det rart å se tilbake på året som har gått. På alt det som aldri helt ble som jeg hadde forestilt meg, på det som aldri skjedde og på det som jeg ikke ante ville komme. Men i summen av alle oppturene og nedturene – for et år det har vært!

    Jeg ville dra til Kiel en måned for å lære mer tysk, og i hele januar våknet jeg opp på soverommet med utsikt ned til sykkelveien og til vertsmora mi som ropte «Badezimmer ist frei» fra ute i gangen. Det var karaoke på tirsdager og dauerregen og Hamburgtur. Og jeg tror det er vanskelig å finne bedre intensivkurs i tysk enn familieselskap.

    Også hadde jeg egentlig lyst til å gå på ski og bli litt mindre redd nedoverbakker, men det var vanskelig når jeg var i Tyskland den måneden det var snø hjemme i vinter og syk de få dagene det har vært skiføre nå i høst.

    Jeg ville skrive bacheloroppgave, og det gikk kjempebra! Nå har jeg endelig en bachelorgrad i Europastudier med fremmedspråk. (Forslag til hva jeg skal bruke den til mottas med takk)

    Dessuten tenkte jeg å dra på Oslobesøk uten noen andre planer enn å besøke venner, men endte med å være i Oslo hele sommeren fordi jeg fikk jobbe på Stortinget (klyper meg enda i armen) – og det ble masse tid til både å være med gamle venner og å få veldig gode nye. Og til å oppdage at det faktisk er ganske mye fint i hovedstaden når man blir litt kjent med den, som Botanisk Hage og Peloton og Eldorado.

    Jeg skulle skrive mer. Det er jeg fremdeles ikke så god til å ta meg tid til, for stort sett er det mer enn nok å skrive i studiesammenheng, men det ble da noen tekster i løpet av året, mest korte, men noen lange også. Som Det jeg savner mest her er hei og ha det om å reise med kollektivtrafikken i Oslo og Å kjenne på hvor man kommer fra.

    Jeg og Kari har jo et prosjekt om å dra på fjellturer og kafébesøk, men i år ble det med dette ene (på den offisielle kaféturneen vår, that is) besøket på Dromedar på Bakklandet. Og ingen fjellturer? (Du må rette meg hvis jeg har feil, Kari, men jeg tror vi har forbedringspotensiale…)

    Og ellers har jeg smilt masse (men grått en del òg), sett Sound of Music på teateret med mamma (fremdeles favorittmusikalen min!), vært litt for lite på konserter og teateret ellers, sett altfor mange tv-serier i år også, men vært mye flinkere til å lese bøker, lært bittelitt spansk og blitt enda bedre kjent med mange mennesker jeg er glad i og desto mer med meg selv.

    Og alt det andre jeg ikke hadde planlagt, som å lære meg å strikke og å være med verdens fineste gutt på elgjakt og sånne andre ting som dukker opp av det blå når man lever.


  • Telysene flakker i vinduskarmen hele dagen, for det rekker aldri å bli ordentlig lyst lenger, og sju luker i adventskalenderen er allerede åpne, men enda er julestemningen langt unna. I stedet er det eksamensstemning som sniker seg inn fra alle kanter: den følelsen av å ikke strekke til på noen kanter og at tiden er et lite rom som bare krymper og krymper og til veggene er så nærme at nå er det for sent å gjøre noe mer.

    Men heldigvis blir det en slutt på det også – etter hvert. Så blir desember ikke bare eksamenstid men juletid og tid for hygge. Å, som jeg lengter etter lyden av knirkende skritt i snøen, etter å holde vottekledde hender rundt en kopp rykende gløgg. Etter å knekke nøtter og skrelle klementiner, til å gå ute under stjernehimmelen og ikke tenke på annet enn akkurat nå.

    Men enn så lenge; kan dere ikke legge igjen et lite spor, om ikke i snøen, så her i kommentarfeltet? Og fortelle meg hva som gir dere julestemning, eller bare varmer litt en kald og mørk desemberdag?


  • Jeg står opp tidlig på en søndag. Setter brøddeig, skummer stortingsmeldinger. Nå er det heldigvis bare ei lita uke igjen til jeg er ferdig med høstens oppgavemaraton og kan sette av tid til andre ting uten å tenke på alle ordene som burde være skrevet. Jeg håper bare noe av høstlyset er igjen da. Det er så fint, men forsvinner så altfor fort.




  • Det er allerede oktober. Når jeg kjenner etter, føles det som om det enda er september. Som om hele høsten enda ligger foran meg. Men jeg begynner å innse at den løper av gårde, dag for dag. Jeg er vel ikke den første som skulle ønske jeg kunne holde fast på tiden: ta et minutt her, et øyeblikk der og fylle dem med det jeg vil.

    I helga stjal jeg til meg noen dager jeg enda ikke helt veit om jeg hadde. Jeg ble med mamma og lillesøstra mi på høstferie til Sogn. Til besta. Til fjell, til frukttrær og tyttebærlyng. Og jeg veit ikke hva jeg må ta tid fra neste gang for å ta igjen de dagene jeg egentlig burde sittet på lesesalen, men jeg kan ikke tro annet enn at det var verdt det.


  • Den tiden når mørket kommer sigende og jeg så vidt kan skimte trærne utenfor som beveger seg mot det mørkeblå. Når lysene på den andre siden av byen begynner å funkle og horisonten av toppene i Bymarka fremdeles tegner seg mot nattehimmelen.

    Når jeg ser regnet som faller i billyktene og hører dråpene mot paraplyen og jeg kryper ned i skjerfet mitt fordi det er akkurat litt for kaldt, og jeg er på vei for å høre Johan Harstad prate om hvordan han leter etter et sted å føle seg hjemme og Lars Saabye Christensen fortelle om hvordan han skaper fortellinger mellom tingene.

    Når folk utenfor vinduene bare er skygger, og det fremdeles ryker av kakaokoppen. Når tiden venter litt og dagen i morgen enda bare er en dato i kalenderen.

    Det er den tiden på døgnet jeg liker aller best nå.