”Spongdal? Hvor er det?” spør gutten. Vi står i Prinsenkrysset i Trondheim, bussene stopper ved holdeplassene, slipper folk av og på. Noen løper, med hendene fulle av bæreposer, for å rekke å smette inn dørene på bussen som allerede har begynt å blinke seg ut i trafikken. 75-bussen kommer smygende rundt hjørnet, og det er den gutten lurer på. ”Det er ute på landet, det,” svarer mora hans og tar han i armen for å gå bort mot bussen som kommer etter.
Men jeg stiger på i retning Spongdal. Ut på landet.
For litt over en måned siden pakka jeg sammen sakene mine i byen og flytta sammen med kjæresten min på en gård med melkekyr, to katter, én hund og utsyn over Trondheimsfjorden. En trekvarters busstur unna urbane strøk de dagene bussen går. Det er i grunn ikke så usentralt, sett i det store bildet, men noen dager føles det likevel som om livet i byen og livet på bygda går i to parallelle spor, uavhengig av avstanden. Som om alle andre enn vi som lever her har glemt at dette livet eksisterer. Og noen ganger glemmer jeg livet utenfor også. Fra å følge med på arrangementene som dukker opp på Facebook, notere meg klokkeslett og spørre er det Litteraturhuset eller Samfundet som ser mest interessant ut i kveld?, har jeg gått over til å ha en oppmerksomhetsradius på et par kilometer. Kanskje er det i dag den kalven endelig kommer? Dukker elgen opp borti skogkanten i skumringa nå? Hvilken bok skal jeg plukke ned fra bokhylla?
Noen ganger må jeg stoppe opp og kjenne etter: Har jeg blitt byjente etter alle disse årene i Trondheim, bare avbrutt av den sommeren i Oslo og et halvår i millionbyen München? Etter alle kaféturene og kveldene på Mikrobryggeriet? Etter å ha vent meg på å gå ut døra uten engang å sjekke bussruta? Kanskje. Det har i hvert fall satt spor. Det er noe annet å skulle gjøre avtaler med venner når man ikke har bil og må velge mellom å ta sju-bussen eller elleve-bussen hjem om kvelden når man er vant til å taste er der om et kvarter på telefonen og løpe ut døra for så å dra hjem akkurat når jeg vil.
Men mest av alt er det godt å komme tilbake til bygda. Skogen med blåbærlyng, høye, gamle trær og den mykeste mosen man kan tenke seg er bare noen meter unna, sjøen en svipptur ned bakken. Noen dager er det flere syklister enn biler som kjører forbi på veien. Når jeg går mellom hyllene på butikken, legger kjeks og grønnsåpe i handlekurva tar alle jeg møter på seg tid til å hilse. Naboene kommer rett som det er spaserende over tunet med en favn full av blomkål. I blant hører jeg klakkende hover på gårdsveien som løper utenfor stuevinduet. Og en lørdagskveld kan man sitte og høre på gamle jakthistorier fra midten av forrige århundre nede ved hytta mens sola brenner i gapet mellom Agdenes og Rissa.
Likevel, det jeg setter aller mest pris på er roen og friheten. Dagene har faste rutiner, men glir likevel forbi på et annet vis enn det de gjør i byen. Kanskje er det mest fordi det enda er ferie, men det føles likevel annerledes. Som om det er helt greit å ta ting i sitt eget tempo og ikke være så flink. Bruke passe lang tid på å koke egg og kaffe til frokost, på å henge opp klesvasken og på å luke i gulrotåkeren. Heve litt på skuldrene og sukke når squashen dør fordi møtet med verden utenfor kjøkkenbordet ble for tøft, bare tenke at jeg kan jo prøve igjen til neste år. Gå tur i regnet i mitt eget tempo, hoppe over sølepytter og gi blaffen i at skoene blir litt gjørmete.
Og når kvelden kommer, og det begynner å bli mørkt, er det enda ikke for seint å kle på seg joggeskoene og gå ut, for mørket er bare stille og trygt.
Det er landet det her. Jeg trives.
