Jeg synes det er godt å bruke litt tid på å se tilbake i starten av året før det nye helt har rukket å komme ordentlig i gang. De siste kveldene har jeg bladd gjennom fotoarkivet, satt sammen et album med bilder jeg vil kunne bla frem når jeg føler for å mimre og sendt de aller morsomste videre til de jeg veit også ser historiene i bildene, selv om de sannsynligvis ikke er helt de samme som mine.

Det er rart hvordan et år som har vært mye opp og ned ser ut når jeg får det litt på avstand. Når jeg ser tilbake på fjoråret, ligger liksom dalene skjult bak glitrende topper. Det er de gode minnene som står igjen: den fantastiske vinteren med snø som lå måneder i strekk, venner og familie rundt kjøkkenbordet, følelsen av mestring når jeg har gjennomført ting jeg ikke helt trodde skulle gå. Jeg veit ikke om det er noe man velger eller om det er noe som skjer av seg selv – at det som har vært tyngst når det har stått på falmer, mens det som kanskje har syntes nesten ubetydelig da står og skinner nå i ettertid. Det føles i hvert fall godt når det er slik.

Som alltid, består et år mest av hverdager og små øyeblikk, ikke de store historiske begivenhetene. Men hvis jeg skal oppsummere fjoråret, er det disse hendelsene som får stå igjen som de største som gjorde 2018 til 2018.

Det første halvåret i doktorgraden

I mars fikk jeg beskjed om at jeg fikk tilbud om stilling som doktorgradsstipendiat, og i september starta jeg med prosjektet mitt. Det har vært en hektisk høst med kurs og undervisning og lesing, og det første halvåret har først og fremst gått med til å planlegge hva jeg skal gjøre de neste årene. Men nå begynner det å bli på tide å sette noen av planene ut i livet!

Travis i Liverpool

I juni dro jeg til Liverpool og følte meg som fjorten år igjen, da The Man Who lå i discman-en og snurra på bussen til og fra skolen og jeg satt hjemme på rommet mitt og prøvde å herme etter rulle r-ene til Fran Healy. Da jeg så at de skulle ut på turné med den gamla plata i fjor, fikk jeg et innfall og bestilte billetter til meg selv. Det var den beste konsertopplevelsen jeg har hatt – allsang fra start til slutt og et band som ga like mye som de gjorde for ti år siden.

Kjøkkenhagen

Kjøkkenhagen var et av høydepunktene i 2017 også, men i fjor tok jeg det til et nytt nivå. I begynnelsen av mai snekra jeg og Ida grønnsakskasser, og de neste månedene fylte jeg dem med alt mulig godt. Mamma kom til og med og redda squashavlinga da vårvindene tok knekken på de jeg hadde sådd rundt påske. Og ténk – i romjula kunne vi fremdeles høste fersk grønnkål fra kassene.

Her er et innlegg som oppsummerer årets kjøkkenhage.

Spansktimer med Ida og Jørgen

Spanktimene med Ida og Jørgen har stort sett vært en ukentlig greie denne høsten. Jørgen skal straks til Spania for å jobbe der noen måneder, Ida skal på besøk til Jørgen, og jeg har hatt lyst til å lære meg spansk lenge. Så da bestemte vi oss for å slå oss sammen og bruke noen timer i uka på å lære spansk. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kan så mye spansk nå, men det har vært så gøy og så trivelig å møtes jevnlig for å gjøre noe sånt sammen.

Bondetur i Bosnia

Den andre lange turen i fjor gikk til Bosnia med en gjeng bønder for å besøke Jusuf Arafagic. Jusuf kom som flyktning til Norge under krigen i Bosnia på begynnelsen av 90-tallet. For noen år siden dro han tilbake og bygde opp en gård med melkeproduksjon. Vi fikk omvisning på bruket hans og i omgivelsene rundt, helt nord i Bosnia, rundt byen Prijedor. Vi kjørte omkring i buss, så hus med høner som gikk omkring i hagen og kanskje et par geiter og ei ku som gikk og beita på en jordlapp; eldre menn som satt og fulgte med saueflokken; hus i ruiner og gamle religiøse byggverk med runde former; elva Una som fossa frem gjennom nasjonalparken. Bosnia-Herzegovina er et land som har mye å stri med, men jammen er det vakkert også.

Fire dager i Rondane

Da sommeren var på sitt varmeste, reiste vi til fjells. Vi gikk på rekke langs steinete stier, tok oss rikelig med pauser med Polly Turmiks, bada i isvann og spiste treretters hver kveld. Det var aller første gang jeg var på en fjelltur som strakk seg over mer enn en dag, men det skal ikke få lov til å bli den siste med stor sekk på ryggen.

 

Takk for et flott 2018, både dere jeg kjenner godt og dere som er innom her og leser!

Godt nytt år, dere! Jeg har riktignok satt nyåret på vent enn så lenge, for tirsdag kom influensaen snikende. Så jeg lar jula være i huset litt til. Tømmer pepperkakeboksen, selv om det bare er de kjedelige uten non stop igjen. Lager havregrøt med kardemomme i. Titter på Tour de Ski og leser de siste avisene fra 2017. Grana står og drysser foran vinduet, og utenfor laver snøen ned ett sekund og fyker avgårde i det neste. Det er ikke vanskelig å late som om det fremdeles er de siste dagene i desember.

Men så er vi jo allerede i 2018, og 2017 har blitt et år for historiebøkene. Det har vært et tøft år, men også fullt av så mange fine stunder, selv når det har vært på det tyngste. De øyeblikkene har jeg jo delt av gjennom hele året – 51 innlegg om noe av det som har varmet i de ukene som har gått. Når 2017 nå er omme, tenker jeg det er tid for et tilbakeblikk på de store hendelsene, de som betyr litt ekstra i det lange løpet.

→ Å skrive masteroppgaven

I midten av mai leverte jeg masteroppgaven min i Europastudier. 70 sider om innvandringsdiskursen i Brexit-valgkampen. Å skrive den oppgaven er noe av det mest givende jeg har gjort, men også det mest strevsomme. Formen halta hele våren. Den siste måneden var jeg sikker på at det aldri kunne gå, satt på kontoret hos veilederen min og spurte fortvila om hva jeg skulle gjøre om jeg ikke fikk hodet til å henge med. Men så gikk det på et vis likevel – det er rart hvordan kroppen liksom kan ta seg sammen og fokusere på én oppgave, selv når alt annet virker så fryktelig vanskelig. Og i midten av juni kunne jeg feire at jeg var ferdig med to år som har lært meg så mye, både om meg selv og verden utenfor.

→ Å flytte sammen

Det aller fineste dette året var da Petter spurte om jeg ville flytte inn hos han. I slutten av juni lånte jeg den lille grå golfen til bestemor og bestefar og tok med meg sakene mine fra byen og ut på Byneset. Dagene blir ganske annerledes, både på godt og vondt, når bussen bruker en time inn til byen, og store deler av hverdagene mine fremdeles foregår der. Det er mindre tid til å være impulsiv på samme måte som før, mer tid til å ta det med ro. Men jeg setter sånn pris på det, hver eneste dag, å kunne komme hjem til en som får meg til å le.

Det kribler dessuten fremdeles i magen når jeg står oppe på toppen av bakkene her og ser hvordan skyene veller seg opp over fjellene der fjorden ender, og hvordan gårdene ligger oppe på haugene og skuer utover sletta.

→ Å reise langt bort (og litt nærmere)

Allerede i begynnelsen av 2017 satte jeg meg på et fly og reiste så langt bort som jeg aldri hadde vært før. På kartet som viste hvor vi fløy dukket steder som Delfi og Korint opp, byer jeg har tenkt bare finnes i gamle historier. Jeg besøkte Dagfinn, broren min som var på utveksling i Thessaloniki, gikk gjennom gater med appelsintrær og palmer og frøs som jeg nesten aldri har gjort før i den kaldeste vinteren på tjue år. Så surrealistisk. I april dro jeg til Berlin med utdanningskomiteen i fylkestinget for å lære om yrkesfagopplæring. Ferieturene i sommer gikk til besta i Luster og mamma i Østfold. Det er så spennende å besøke steder som ligger så fjernt fra hverdagen her hjemme, men vel så fint å kunne oppdage alle gjemte kroker i vårt eget land.

→ Å få min første fulltidsjobb

Da jeg var ferdig med mastergraden, var jeg forberedt på å være arbeidsledig ei god stund og hadde dessuten behov for en skikkelig lang ferie. Men tida da dagene stort sett gikk til å plukke blåbær og kantareller varte kortere enn jeg hadde forestilt meg. I september begynte jeg i min første ordentlige jobb. Jeg var så heldig at de hadde bruk for meg på det gamle instituttet mitt på NTNU. Siden da har jeg jobba fulltid med å hjelpe studenter og som assistent på et forskningsprosjekt, og dét på et sted med så mange hyggelige folk som bestandig har noe interessant å fortelle i lunsjen.

I oktober sendte jeg dessuten inn en søknad på et doktorgradsprosjekt jeg så inderlig håper jeg får jobbe med de neste årene. Krysser fingrene for at 2018 bringer et positivt svar.

→ Gamle og nye vennskap

I året som har gått har det vært vanskelig å finne tid og energi til å treffe alle de jeg ville. Det er vel også gjerne sånn det blir når de fleste av vennene mine er i den samme fasen av livet som meg – på vei bort fra den flytende studenttilværelsen og inn i faste rutiner og sånt som gjør at hverdagen blir annerledes. Eller som bor et helt annet sted. I Oslo, på Snåsa, i Bergen, i det store utlandet. Da er det godt å ha venner som bestandig er der selv om vi ikke treffes så ofte som vi skulle ønske. Som man en gang i blant kan møte på Mormors for å drikke kakao med, dra hjem til for brettspill i bunad, eller kvelder i teateret og likevel føle at det ikke var så lenge siden sist. I fjor fikk jeg dessuten også besøk helt fra Thailand av Noy og Kwan. Og jeg traff nye venner på uventa plasser, sånn som Ingrid som kom bort og sa hei en dag jeg tok bussen inn til byen og Karoline som sendte ei melding på instagram og inviterte med på tur.

→ Kjøkkenhagen

«Pass på så det ikke blir kaldt for tomatene» var en gjenganger sist vår, da tomatfrøene sto i gamle jordbæresker med jord på kjøkkenbordet og spirte. Kjøkkenhagen, i dobbel forstand, har gitt meg så mye glede. Det er fint når det vokser, og det å gå og stelle med plantene var noe av det koseligste i 2017. Å prikle tomatplanter, tynne gulrøttene i åkeren og luke ugress, og å se hvordan det ble grønnere og grønnere for hver dag. Vi kunne høste tomater helt til vi flytta fra loftet i midten av desember, og gulrøttene ligger lagra i kjelleren. Nå drømmer jeg om squash og gresskar, reddiker og salater i åkeren ute, og krukker med krydderurter i vinduskarmen inne. I år blir det kanskje.

→ Å si ja til fotooppdrag

Da jeg leverte masteroppgaven og enda ikke visste helt hvor veien skulle gå etterpå, oppretta jeg enkeltpersonforetak. Min egen lille bedrift. Jeg har tatt noen fotooppdrag gjennom tiden, men liksom aldri satsa noe særlig. Det vanskeligste er å ta på meg sånt som jeg føler jeg ikke har full kontroll på, synes jeg. Er så redd for å skuffe. Men forrige sommer bestemte jeg meg for å prøve likevel. Bare si ja. Det har vært så verdt det, særlig når jeg ser at bildene blir brukt her og der.

Og til alle dere som leser: Tusen takk for følget gjennom 2017! Takk for alle koselige kommentarer, likerklikk og andre tilbakemeldinger. Jeg håper dere blir med videre i 2018.

LagreLagre

LagreLagre