• Vi tar en tur tilbake til juli igjen, selv om det virker så langt unna nå når høststormene herjer. Til Rondane. Etter tre dager på tur i fjellheimen tok vi båten fra Rondvassbu tidlig om søndagsmorgenen for å legge ut på den siste etappen: Rondvassbu – Straumbu.

    Båtturen fra den ene enden av Rondvatnet til den andre tok omtrent ett kvarter. Det første stykket satt vi innerst, nede i båten, og så ikke det fnugg, før vi innså at vi kunne gå ut på dekk for å se dette. Skarpe steiner, stille vann.

    Og en ordentlig eventyrfoss.

    Rondane er mye stein, men selve høydepunktet hva angår stein var dette partiet, der dalførene møttes. Rene månelandskapet.

    Den ene dalen gikk nordover til Dørålseter, men vi valgte den andre: Langglupdalen.

    Med Midtronden og Høgronden på den ene sida og Rondeslottet på den andre.

    Den beste følelsen er den man får når man kommer opp på toppen

    og kan se dalen slynge seg videre ut i det som ser ut som en evighet, men med målet vårt et sted der på veien.

    Da er det litt enklere å fortsette.

    Se dette fine turfølget!

    Enda bedre var det da vi møtte på noen i motsatt retning som kunne fortelle at vi snart var nede i en ny dal.

    Denne. Som jeg har glemt hva heter, men som var en av de villeste partiene. Det så ut som om noen hadde bygd opp en dal, stein på stein.

    Og noen steder så det ut som en liten kjempe hadde hatt et trassutbrudd og revet den ned.

    Da vi kom ut av denne dalen, fikk vi enda ett av disse øyeblikkene av åpenbaring. Der nede kunne vi se Straumbu.

    Mens bak denne haugen, i enden av veien, ligger Bjørnhollia, der vi var den første natta.

    For å bringe litt ekstra dramatikk og brutal virkelighet inn i denne historien: Omtrent her snubla jeg og falt så lang jeg var mens jeg som i sakte film så kameraet deise mot steingrunnen foran meg og var overbevist om at det var siste reis for min kjære følgesvenn. Felte nesten noen tårer mens jeg stirret inn i den svarte skjermen, helt til jeg kom på at jeg skulle teste å ta ut og inn batteriet. Den lettelsen.

    For da kunne jeg dokumentere hvor fint det var å komme ned. Forestill dere en varm, svett kropp og en tung sekk bak kameraet her, med slitne føtter og gnagsår. Og så kan dere tenke dere hvor herlig det var å ta sekken av, sette seg på huk ved elvebredden og slå kaldt vann i ansiktet.

    Slik endte årets sommereventyr i Rondane. Jeg var så spent på om det gikk før vi la i vei, om kroppen ville legge inn protest underveis, om de utrente beina mine ville holde helt inn, men det gikk det! Vi feira med sjokolade på Sjokoladelåven, spiste buffet med isbar til dessert og tok noen minutter til å se innover Rondane en siste gang fra Sohlbergplassen før vi kjørte hjem til Trøndelag.

    Se også:

    Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
    Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu
    Rondane – hviledag ved Rondvassbu


  • Rondvassbu

    Noen ganger er det ikke toppturene som teller. Noen ganger er å sitte lenge etter frokost, bare prate og se et sokkepar vokse fram på strikkepinnene på den andre siden av bordet. Gå en kort tur uten noe på ryggen, bare med lette sko og vannflaska dinglende i handa. Hoppe fra stein til stein bort til fossen lengst inne i juvet. Dingle med føttene ute på brygga med ei bok i fanget. Spille Bezzerwizzer og spise vafler med jordbærsyltetøy. Og da kvelden kom og toppturfolket stimla sammen inne på hytta – tre bordsettinger til middag – kledde vi på oss de varmeste klærne i sekken og tok vi med oss ei gammel quizbok ut i reinlaven der vi kunne se sola gå ned bak fjellene.

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Se også:

    Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
    Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu


  • Bjørnhollia

    Den første morgenen jeg våkna i Rondane skulle jeg ønske jeg kunne si at jeg våkna opplagt og energisk, men sannheten er at jeg knapt sov den natta. Jeg lå bare og hørte folk puste tungt på sovesalen, vred meg i lakenposen. Så til slutt sto jeg opp, tok med meg ei bok og lista meg ut. Det var bare jeg som var oppe. Vel – jeg, de første solstrålene og ei lita mus som satt og titta på meg fra steinmuren mens jeg satt i ei hengekøye ute på tunet og leste.

    Tordenbygene braka oppe i fjellet mens vi spiste frokost, nede i dalen lå skyene som et teppe, men da vi kom oss i vei slo godværet følge hele veien gjennom Illmanndalen. Den andre etappen vår gikk fra Bjørnhollia til Rondvassbu, omtrent tolv kilometer bortgjennom dalen. Jeg tok meg selv i å nynne på Bridge of Khazad-Dûm innimellom, der vi gikk på rekke opp og ned langs den steinete dalsida. Vi brukte vel rundt fem timer på turen med gode pauser.

    Det er litt av et syn når Rondvassbu dukker opp nede i dalen – dypt nede mellom fjellene, rett ved det irrgrønne vannet. Vi tok sjansen på et bad da vi kom fram, men var veldig takknemlige for at det gikk an å ta seg en varm dusj etterpå. Det er litt av en luksus å kunne bo slik oppe i fjellet – med tilgang på vann og tre retters middag hver kveld. Etter middag fant vi oss en lun krok nede ved vannet helt til godværet som hadde fulgt oss hele dagen takka for seg, tordenbygene satte inn og vi løp tilbake til husene mens haglkulene dundra ned store som sukkerbiter.

    Den natta sov jeg godt.

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Illmanndalen

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Rondvassbu

    Se også:
    Den første etappen: Fra Straumbu til Bjørnhollia

     


  • Rondane

    Den første dagen vår i Rondane parkerte vi bilen på Straumbu og gikk opp til Bjørnhollia. Det var bratte strekk gjennom skogen, før vi kom inn i fjellet, inn til steinete stier og endeløs reinlav. Bjørnhollia er ei DNT-hytte som ligger ved inngangen til nasjonalparken. Siste stopp før fjellheimen. Den ligger så fint til i dalsida også, like ved ei elv og to små innsjøer, et steinkast unna ei gammel sæter. Så herlig sjarmerende, med små, koselige bygninger, ringet inn av en steinmur og med dikt av Hans Bjørli på do:

    Vi sitter i slørblå junikveld
    og svaler oss ute på trammen.
    Og alt vi ser har dobbelt liv,
    fordi vi sanser det sammen.

    Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
    av sunkne solefalls-riker
    Og blankt som ting av gammelt sølv
    er skriket som lommen skriker.

    Og heggen ved grinda brenner så stilt
    av nykveikte blomsterkvaster.
    Nå skjelver de kvitt i en pust av vind,
    – det er som om noe haster…

    Å flytt deg nærmere inn til meg
    her på kjøkkentrammen!
    Den er så svimlende kort, den stund
    vi mennesker er sammen

    Rondane

    Rondane

    Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Vi brukte omtrent to timer opp, nok til å bli så svette og varme at et bad i iskaldt fjellvann før middag oppe på hytta var en god idé. Og etterpå satt vi ute i den varme kvelden, vifta bort mygg og lente oss alle over kartet for å se nærmere på ruta for dagen etter.

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    Bjørnhollia, Rondane

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Her vi bor er det sju kilometer til nærmeste butikk, og jeg sitter på bussen en time for å komme meg på jobb om morgenene og enda litt lenger for å komme tilbake. Likevel har det gått ganske greit uten egen bil. Det er en luksus at bussene overhodet går i ukedagene – det veit de fleste som har vokst opp utenfor en by – og da tenker jeg at jeg helst vil ta den når jeg kan. Men noen ganger er det absolutt nødvendig å kunne kjøre når man bor ute på bygda, sånn som en søndag når du gjerne kunne tenke deg å treffe en venn i byen og bussen overhodet ikke går eller når dalen på den andre sida av fjorden ligger i ei strime av sol og lokker så fint.

    Så denne uka kjøpte jeg min aller første bil: en som er akkurat passe stor til å dra ut på eventyr med. Onsdag ettermiddag pakka jeg ivrig middag i ryggsekken og vi la ut på den første ordentlige turen med bilen – til Hommelvika for å gå opp langs Homla.

    Homla

    Skogen var så stille og fredelig. Den første etappen gikk opp og ned, først gjennom frodig løvskog og så gjennom gammel, skjeggete barskog. Stien kommer ned igjen til Homla ved Buhølen. Der tok vi en pause for å spise maten fra sekken og se på småfisken som hoppa i elva. Det er et lite under at de klarer seg i tørken. Det er ikke så mye vann noe sted nå – det hadde nesten gått an å hoppe fra stein til stein hele veien oppover uten å bli våt på beina.

    Men det var likevel frodig langs elva. Blå blomster i forskjellige varianter tittet opp mellom bregnene. Denne, for eksempel, som jeg ikke har klart å finne ut hva heter. Noen som veit?

    Homla

    Dølafossen, Hommelvik

    Etter en time eller to kom vi frem til Dølafossen. Det var et magisk sted. Jeg kunne sikkert ha sittet der i flere timer, bare hørt på vannet som brusa og fulgt med på hvordan det hang som slør i vinden nedover bergveggen. Sett på de mange øyenstikkerne som hang i lufta som små helikoptere, summingen deres så vidt hørbar over bruset fra fossen. Berget selv lå lag på lag i spennende mønstre, og innimellom klamret det seg fast en og annen blåklokke.

    Dølafossen, Malvik

    Dølafossen, Malvik

    Det er visst enda en større foss som ligger lengre opp i elva, Storfossen. Men det går jo an å få overdose av flotte fosser, så den sparte vi til en annen tur.

    LagreLagre