• Raja

    Raja

    Raja

    Elgjakt

    Skogen

    Tjern

    Byneset

    Kvikk Lunsj

    Skogen

    Elgjakta er noe for seg selv. Det er noe spesielt med det å måtte spille så etter reglene til naturen og å skulle dra på kunnskapen til de generasjonene som har jakta før. Å møtes tidlig om morgenen mens det enda er skumt. Å se på været for å tenke seg til hvor elgen kan trekke hen. Peke på kartet, plassere ut folk på postene, bestemme hvor hundene skal gå denne dagen. Å stoppe opp i skogen for å lytte til radioen mens nesa til elghunden står i været, å leite etter spor i de våte partiene inne blant trærne.

    De siste årene har jeg fått gå i hælene på Raja og Petter noen dager i løpet av jakta. Men i år var jeg én dag for seint ute. Jeg hadde holdt søndagen fri forrige helg etter å brukt alle helgene tidligere i høst til søknadsskriving, men da jeg var på vei inn til byen lørdag formiddag, kom jaktlaget kjørende med to elgkalver de hadde møtt på ute i skogen. De siste to på kvota for i år.

    Heldigvis var det enda kvikk lunsj igjen i sekken på søndag, og Raja hadde fremdeles energi. Før jaktsesongen nekta ho å bli med opp i skogen, kom bare labbende etter en gang i blant om vi tok veien ned til sjøen. Når det er jakt, er det ikke noe spørsmål. Ho står og bjeffer ute på tunet så fort Petter snører turskoene og legger utstyret i bilen. Og på søndag var ho heller ikke tung å be. Jeg håper jeg er like sprek når jeg er nitti.

    Vi gikk opp i skogen. Jeg føler meg mer og mer hjemme der, men likevel er det som om det bestandig finnes en ny vei å gå, nye hemmeligheter å oppdage. Jeg fant enda en flekk med gammel, mosegrodd skog, den type skog som er så veldig stille og mystisk og myk, Petter viste meg en dam som hadde blitt laget for mange år siden og så gikk vi opp på toppen av åsen, der jeg ikke har vært siden jeg var her for første gang for over to år siden. Som tida går.


  • Gråpus

    Gråpus

    Gråpus

    Rogn

    Høst

    Gråpus

    Høst

    Høst

    Lørdag var jeg lei av å sitte inne mens dagen var fin og varm, så da det nærma seg kveld, pakka jeg bort arbeidet og gikk ut.

    Gråpus og jeg gikk opp i skogen der rognene hang tunge med ildrøde bær, gjennom gresset som bare vokser seg tettere og tettere og opp til ei av de nytreska åkerlappene. Gråpus er nesten som en liten hund. Han iler på kjappe føtter ut i grøftekantene, stryker seg inntil beina mine når jeg stopper opp for å se utover sletta, springer fort for å ta meg igjen når jeg har fått et forsprang.

    Sola går ned merkbart tidligere for hver dag nå. Takker for seg og dukker ned bak fjellene. Landskapet går fra varmt og glødende til kjølig blått på bare noen øyeblikk. Snart dukker de små glimtene av gatelys og opplyste vinduer opp i den blå skumringen, før verden slår av lyset. Men i øyeblikkene før den forsvinner, er det som om alt er i fyr. Bladene på trærne, geitramsen langs veien, kornet som står igjen i åkerkantene.

    Det er fint med slike kvelder. Er det lov til å ønske seg flere?

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Bussen min stopper halvveis inn til byen noen ganger, så jeg må ta sekken på ryggen og stå ute ved veikanten og vente på den bussen som kommer trillende ned bakken og tar meg med videre. Vanligvis står vi flere der. Tripper utålmodig, fikler med mobilen. Smiler litt til hverandre. Men en av dagene for noen uker var det ei som kom bort til meg. «Hei, er det du som er Kristine?» sa ho. Det var Ingrid.

    Det er ikke bestandig så lett å bli ordentlig kjent med nye folk når man flytter til et nytt sted. Selv når man flytter sammen med en som allerede har en omgangskrets og kan ha nokså grei oversikt over hvem folk på bygda er, så er det noe annet å virkelig bli kjent med noen. Å få en venn eller to. Kanskje skulle jeg helst ha begynt å synge i det lokale koret eller blitt med i idrettslaget, engasjert meg i ett eller annet. Men så strekker liksom ikke tida til heller. Da er det fint at det finnes folk som stopper opp og sier hei.

    Bosbergheia

    Ingrid foreslo at vi kunne gå på tur en dag, mente det ville være fint på Bosbergheia. Jeg våkna forrige tirsdag til grått vær og regn mot soveromsvinduet, mens yr varsla skyfri himmel. Sendte ei melding og spurte om vi kanskje kunne utsette avreisen en times tid. Og da klokka var der, elleve blank og fortsatt bare formiddag, hadde været letta, og vi var klare for tur. Så fint det er å kjenne noen som veit hvor det er fint å gå (og som liker å gå dit!)!

    Veien opp til Bosbergheia var lang og bratt og skikkelig strevsom for ei med kondis tilnærma lik null, men den var også bringebærbusker og sauebjeller og blåbær og kviger som kom ramlende ned bakkene. Og uansett hvordan pusten river i halsen og beina føles som geleklumpér, så er det liksom alt glemt når jeg kommer opp på toppen og ser Hangervåttan og Orkanger og ferga over til Flakk og nesten helt hjem i dobbel betydning, og vi kan spise niste og snakke om alt det vi aldri har snakka om før.

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    Bosbergheia

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Byneset

     
    Jeg bruker hver ledige dag i skogen nå, pakker soddspann, vannflaska og sjokolade i sekken, og legger ut. Når noen spør meg hva jeg gjør for tida, svarer jeg plukker bær, for selv om jeg gjør andre ting òg, er det stort sett i skogen hodet mitt er. Når jeg lukker øynene om kvelden, ser jeg blåbærlyng og klynger av kantarell. Litt som når du har spilt Tetris for lenge, og du kan legge brikkene på plass i hodet, bare at brikkene er byttet ut med blåbær som klukker når de treffer bunnen i bøtta.

    Men det gjør så godt. For beina, som bærer meg lenger for hver dag som går. For ryggen, som stadig blir sterkere. Og aller mest for hodet, som endelig får tid til å sortere tankene og glemme bort de mest strevsomme blant fuglesang og elgtråkk og fingertupper som er farga lilla av bæra.Skogen
    Skogen
    Blåbær
    Kantarell
    Skogen


  • Skogen

    Slik kan skogen være en varm kveld i juli. Myk og gylden og stille. Det knitrer lett i underlaget når vi går. Mamma har kurv og kniv, jeg har kameraet hengende over skuldra, men begge går med blikket sveipende over bakken mellom trærne.

    Også finner vi det vi er på jakt etter. Små, lysende hoder i skogen. Å finne kantarell er som å finne gullklumper, bare at de smaker så mye bedre smørstekt på brødskiva til kveldsmat.

    Kantarell

    Kantarell

    Kantarell

    Kantarell

    Skogen

    Kantarell

    Kantarell

    Skogen

    Skogen