Kristine Graneng

  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!

    ,

  • Skógafoss

    Vi befinner oss fremdeles i den islandske roadtripens første dag, fremdeles på sørkysten. Vi kjører på langstrakte veier, har endelig klart å finne ut av hvordan menysystemet i bilen fungerer. Er varme i kroppen etter badet, legger inn neste stopp i google maps.

    Da ser vi en foss i en fjerne. Kan vi stoppe, spør jeg? Klart! sier Anna.

    Skógafoss. Enda en disse fossene som omringes av turister – men hallo! Jeg vil være en av dem.

    Og så, videre mot neste destinasjon.

    ,

  • Seljavallalaug

    Man kan ikke reise til Island uten å bade. «Dra til Seljavallalaug,» sa Andreas, etter et bad i Trondheimsfjorden på tidligsommeren, og jeg la inn et merke i kartet på telefonen min for å huske på det. Her har islendinger lært å svømme siden 1923, forteller internett.

    Vi parkerte bilen på parkeringsplassen og begynte på de små kilometerene inn til bassenget, inn langs lupinhavet, inn langs elva. Bassenget har faktisk vært her lengre enn lupinene, forteller internett.

    Men internett skal man ikke alltid stole på. «The place is in shambles and is just terrible,» sa en guide vi mistenker at ble skrevet for å holde folk unna. I følge meg var det helt fantastisk. Vi skifta i den islandske sommerlufta og sank ned i det deilige, varme vannet.

    Fjellene rundt, tunge av tåke.

    Og videre bak bassenget var dampende bekker og stier som forsvant i fjellet.

  • Islandsnotater: Ta med regnbukser

    «Det gikk nettopp opp for meg at vi er på ei øy midt ute i Atlanteren!» sa jeg til kollegaen min etter at vi hadde vært i Reykjavik nesten ei uke. Island føles ikke like sterkt som Island når man tilbringer hele dager inne i konferanselokaler, selv om varmtvannet lukter svovel og vinden herjer mellom campusbygningene. Det var først da vi la ut på veiene og landskapet brettet seg ut foran oss at det virkelig slo meg, den følelsen av å være hundrevis av kilometer fra resten av verden, på ei øy som når som helst kan begynne å spy ut varm masse og aske.

    Men etter å ha vært på konferansen hadde vi noen dager til virkelig å kjenne på den følelsen, med leiebil og base i en liten forstad utenfor Reykjavik. Første stopp på turen vår var Seljalandsfoss, litt under to timer fra byen. Fossen er kjent for at man kan gå rundt den. Det er vel sånt alle som har sett Pocahontas har drømt om. Bare ikke glem å ta med regnbukser.

    Jeg beundret fossen på avstand.

    Men våt blir man uansett på Island, for man kan være sikker på at regnet aldri er langt unna. Vi søkte ly ei stund inne i ei hule. «Not impressive,» sa en amerikansk turist, som snublet innom og nok hadde fått islandsk overdose. Men rundt hjørnet er jeg sikker på at også hun ble imponert, for der lå Gljúfrabúi som et hvitt slør inne i en bergsprekk.

    Igjen: Ta med regnbukser.

    ,

  • Aurlandsdalen

    Jeg har sett bilder på instagram og fått fortalt hvor vakkert det skulle være der. Så da jeg og mamma kom i prat om sommerens ferieplaner tidlig på året, så var forslaget mitt åpenbart: Aurlandsdalen. Den første helga i juli var vi på plass på Østerbø, der turen starter, en liten gjeng med turskoene klare.

    Det er nok den fineste turen jeg har gått. Nesten to mil med mye opp og ned. Med utrolig frodig natur, den grønne elva som bukter seg nederst i dalen. Steinurer, stien som slynger seg langs bergveggen, brusende fosser. Jeg var ikke helt forberedt på hvor vilt det skulle være. Og da vi så gårdene som lå langt oppi fjellsida, slo ikke tanken meg om at vi skulle dit opp i det hele tatt. Men stien går langs tre gårder – Nesbø, Sinjarheim og Almen. Den ene villere plassert enn den andre.

    Nok ord. Se selv:

    ,