Det var i ni-tida forrige tirsdag, og jeg kom for å treffe Ida på togstasjonen, som akkurat da var midt i en samtale med ei gammel dame som gjerne ville fortelle hvor bra kong Harald er. Vi hadde bestemt oss for å ta turen til Rothenburg ob der Tauber, en liten by som ligger ganske langt nord i Bayern: En tre og en halv timers togtur med to togbytter på bare noen minutter hver.
Nordover lå landsbyene som små flekker mellom alt det grønne, hver minste by markert med et kirketårn som stakk opp mellom husene. Vi så landskapet gli forbi: fra helt slette åkrer til bølgende åser. Vi speidet etter traktorer, så slott og geiter. Til slutt endte vi opp på et lite tog med vinduer fra tak til gulv sammen med blant annet to eldre nederlandske menn med tursko og sjal i halsen som så virkelig så ut som om de skulle ut og oppleve verden. Toget tok oss med det siste kvarteret til Rothenburg, og så gikk vi i noen minutter fra stasjonen inn til gamlebyen.
Mens Ida hadde sørget for å ha togruta vår klar, hadde jeg gjort research på hva vi kunne se nærmere på når vi kom frem. Først på lista mi sto bymuren. Hele byen er omgitt av en mur som det går an å gå inni, med steiner og trapper som det er tydelig at har blitt gått på i mange hundre år. Da vi følte vi hadde kommet langt nok, gikk vi ned fra muren og havnet i ei handlegate med de rareste små butikkene det går an å tenke seg. Det var håndarbeidsbutikker, lekebutikker, julebutikker og aller morsomt – en slags religiøs butikk som blant annet solgte røkelse med hasjlukt. Aldri før har jeg konsentrert meg så hardt om porselensdyr for ikke å bryte ut i latter.
Jeg tror også det må ha sett ganske komisk ut for de som gikk forbi da jeg og Ida bestemte oss for å prøve spesialiteten i Rothenburg: schneeballen. Du finner dem i alle bakeriene: runde bakverk strødd med melis, så de ser ut som snøballer. Eller med kanel, med karamell eller dyppet i mørk sjokolade, hvis man heller vil ha det. Vi kjøpte liksågodt en liten i hver smak som vi tenkte vi kunne dele, men det viste seg å være enklere sagt enn gjort. Så der satt vi på en mur, med hver vår kaffekopp og hendene fulle av sjokolade og melis og spiste noe som lignet mest på fattigmannsboller og som, for å være helt ærlig, ikke var spesielt godt.
Inne i kjernen av Rothenburg ligger det et rådhus med et tårn det går an å klatre opp i: først opp en lys og stor trapp, deretter gjennom et stort rom som ligner mest på et mørkeloft og til slutt opp ei smal, smal trapp som så ut som den hadde vært der for alltid. Oppe på toppen var det ingen tvil om hvor Rothenburg har fått navnet sitt fra – det var mursteinsrøde tak i alle retninger. Vi ble riktignok ikke der oppe så lenge, for å være høyt, høyt oppe over bakken på et sted der det nesten ikke er plass til å bevege seg, er ikke triveligste her i verden. Likevel var det virkelig verdt det å kunne speide utover byen og se hvordan den henger i landskapet over elva som renner nedenfor.
Translation: Rothenburg ob der Tauber, in the northern part of Bayern, is one of the prettiest cities I have ever seen. It took us three hours and a half to travel there by train from Munich, but once there we roamed the city: We walked through the city walls, visited small shops with everything from Christmas decorations to weed incense (O.o?), tried the local speciality Schneeballen (which looked a lot better than they tasted!) and climbed the town tall tower with a look upon the brick red roof tops which most certainly must have given Rothenburg its name.
