Kristine Graneng

  • Neuschwanstein, kongelig øl og gule gensere

    Jeg tror det er umulig å ha tilbragt store deler av barndommer med å drømme seg vekk til fantasiland – til Narnia, til Midgard, til Blekkverdenen, til Dunark – uten også å ha drømt om å få se ekte slott en gang. Begeistringen min er kanskje ikke fullt så stor i dag som den ville vært da jeg var tolv, men følelsen av å se oppover veggene som strekker seg til himmels, av å gå inn i saler bygd for en konge, av å se malerier fra eventyrfortellingene og å få oppfylt en barndomsdrøm, den er ganske fin uansett.

    Vi dro forrige søndag med en buss som tok oss sørover gjennom det tyske bygdelandskapet.

    Jeg visste ikke før jeg kom hit at Tyskland var så flatt. Flatt overalt, bortsett fra noen hauger her og der. Helt til du kommer til Alpene, som vi i grunn ikke så så mye av fordi tåka lå tykk nede i dalen.

    Heldigvis var været bedre bare vi kom oss litt i høyda. Vel fremme i Hohenschwangau, som er landsbyen Neuschwanstein ligger ved, startet vi på turen opp mot slottet. Det er 20-40 minutter å gå, og på veien ligger blant annet dette vertshuset (med dyyyr mat – ta med matpakke!).

    Også kom vi opp til slottet, som ser ut som et drømmeslott. Ludvig II, konge av Bayern i siste halvdel av 1800-tallet, fikk det bygd så utilgjengelig og langt borte fra folk som mulig, som en hyllest til Wagner og for å ha et sted å gjemme seg vekk.

    Han hadde ikke kunnet gjemme seg vekk her i dag. Inne i borggården brytes idyllen. Hvis turisme kan industrialiseres, så ser det slik ut. Man kjøper billetter nede i landsbyen, går opp og venter på at nummeret sitt skal dukke opp på skjermen før man blir drevet gjennom slottet så fort som mulig.

    Det er likevel verdt å få med seg en tur inn i slottet også (til tross for at man ikke får ta bilder). Neuschwanstein ble aldri helt ferdigbygd, fordi Ludvig II døde, selvsagt på mistenkelig vis, men de rommene som står ferdige er dekt med malerier fra operaene til Wagner, med glassteiner som ser ut som edelstener og store treutskjæringer. Mine favoritter var sangersalen og grotta og vinterhagen. (…hvordan kommer man på å bygge seg ei grotte midt i huset sitt?)

    Etter 20 minutters omvisning, hvorav omtrent halvparten besto av klatring opp og ned trapper kom vi ut igjen. For de som ikke orket å gå opp og ned bakken gikk det an å kjøre hest og vogn et stykke. Vi var selvsagt spreke.

    Og slik så Alpene ut i det disige vårværet.

    Kongelig sterktøl. Håper på det sterkeste at Kong Harald også vil lansere noe lignende i nærmeste fremtid!

    Det er ikke nok med étt storslagent slott i en landsby med flere ender enn innbyggere (sannsynligvis – fant ikke noe innbyggertall noe sted; kanskje det ikke er noen?). Her er Hohenschwangau slott, som er atskillig eldre enn Neuschwanstein. Der var vi ikke inne, for vi ville heller slappe av ute i sola ved Alpsee.

    Kwan slo av en prat med de innfødte.

    Her var dessuten dagens outfit for de som mener jeg burde poste flere antrekksbilder.

    Også var vi tilbake i bussen og fikk et siste glimt av Neuschwanstein. Tenk å sitte der høyt oppe i tårnet, alene med Wagner-maleriene og sine egne tanker. Jeg synes egentlig litt synd på han Ludvig, jeg, men det er ikke så verst fint for oss nå i ettertid at han fikk bygd dette.

    Translation: When I was younger, I spent hours and hours living in fantasy realms; in Narnia, in Middle Earth, in Tintenwelt. No wonder I also dreamt of seeing real life castles. Last Sunday my childhood dream came true, as we went to see Castle Neuschwanstein. Such a fairy tale castle, laying there in the middle of a nowhere on a little mountain top on the border of the Alps! 

  • Dachau

    Kaldt, nakent og ubegripelig. Det er de ordene jeg ville valgt hvis jeg bare hadde tre ord til å beskrive Dachau slik jeg opplevde det. Det er dessuten vanskelig å finne flere ord for et slikt sted – et sted som representerer noe så fullstendig fjernt for meg. Men jeg skal likevel prøve.

    Dere vet hvordan forfattere bruker årstidene til å formidle noe? Våren er glede og forelskelse; det fallende løvet om høsten er livet som nærmer seg slutten. Slik virket det som om også været ville fortelle en historie da vi sto på den åpne plassen i Dachau forrige fredag. Kjølig, stille vind. Bare trær. Der sto vi og hutret og lyttet til guiden vår som fortalte på langsom tysk:

    Dachau, som ligger et lite stykke nord for München, er stedet der den aller første konsentrasjonsleiren i Nazi-Tyskland ble bygd i 1933, bare måneder etter at Hitler kom til makten. Hensikten var først og fremst å ha et sted å sende politiske fanger, fremfor alt kommunister. Ettersom regimet utviklet seg, økte antallet fanger betraktelig. Det var ikke lenger bare politiske fanger som ble sendt dit for å svekke opposisjonen, men også funksjonshemmede, homofile og jøder, mennesker som ble sett på som mindre verdt. Da krigen startet, ble Dachau også fylt med krigsfanger. Omfanget av fanger oversteg kapasiteten til leiren flerfoldige ganger.

    Guiden vår tok oss med gjennom bygningene som enda sto igjen fra årene under Hitler: Gjennom det som en gang var mottakelsesrommet, kjøkkenet, dusjene. Sovesalene, oppholdsrommene. Krematoriet. Det er ikke mye som står igjen av de opprinnelige bygningene i Dachau. I de som er bevart er rommene fylt med store plakater med tekst og bilder, en filmsal, toaletter for turistene som kommer innom. Men historien er der enda.

    Det er dokumentert at over 30 000 mennesker døde i Dachau. Man tror at det faktiske dødstallet er mye høyere. Likevel er det vanskelig å forestille seg at det faktisk kan være sant når man står der. At noe slikt kan være mulig.

    Det er det.

     

    På tysk heter leir Lager. På mange måter synes jeg lager er et mye mer beskrivende ord for hva en konsentrasjonsleir var. Et sted for å lagre mennesker man ikke ville ha noe annet sted. Et sted for å oppbevare arbeidskraft. Dachau var aldri noen tilintetgjørelsesleir. Det var ikke dit man sendte mennesker man ikke så noen nytte av, selv om det også i Dachau ble bygd et gasskammer med ordet ”Brausebad” over inngangen, som en oppmuntring til fangene som kanskje ikke hadde dusjet og skiftet klær på over en måned. Gasskammeret i Dachau ble aldri brukt, i følge fanger som overlevde, men likevel var det mange, mange som aldri fikk gå ut porten inn til Dachau, fordi de arbeidet til de segnet om, av sykdom, av underernæring, fordi de ble skutt i ”forsøk på å flykte” eller fordi de valgte å ende livet selv.

     

    Når jeg begynte å skrive dette, tenkte jeg at dette ikke måtte bli en slik formanende tekst. En sånn tekst som peker på historien og sier ”dette må aldri skje igjen”. Jeg ville heller fortelle hvordan det føltes å være på et sted der mennesker ble behandlet på en så forferdelig måte. Der menneskeverdet forsvant lenge før man kom inn smijernsporten der det står ”Arbeit macht frei” med store bokstaver. Der mange så det som den eneste utveien å avslutte livet i strømgjerdet som omsluttet hele området. Problemet er at jeg ikke føler noe: i møtet med noe slikt blir jeg helt tom. For meg er det helt ufattelig. Ubegripelig. Jeg kommer aldri nært nok til å kjenne hva dette egentlig betyr.

    Men likevel er det så altfor viktig å ta innover seg, særlig i en tid der mange stiller spørsmål ved hva menneskeverd skal være.

    Translation: Cold, bare and unconceivable is how I would describe KZ Dachau in three words. What happened there – the death of more than 30 000 people and the inhuman and gruesome treatment of so many more, is way beyond my comprehension, but still so important to understand in a world where the value of human life even today may be questioned.

     

    ,

  • Nymphenburg slott, pizza og sigøynerjazz

    På søndag så vi byen gjennom vinduet på en buss: elva Isar som deler den i to, de store, høye, stolte bygninger fra ei heilt anna tid. Vi så svanene som lå og duppa foran Nymphenburg slott og de langstrakte snøflekkete plenene. Etterpå virra vi rundt i gatene på jakt etter noe å spise. «Veldig god mat, veldig god pizza her!», og vi satt oss ned og bestilte på Lo Studente. Gikk en tur i en av verdens største parker mens vi fordøyde maten, stoppet opp for å høre noen spille sigøynerjazz med gitar og klarinett og kontrabass.

    Tommel opp for søndag!

  • En tur i Olympiaparken

    Vekkerklokka ringte til vanlig tid i går selv om det var lørdag for å fortelle at det var klart for å brukte lang tid på å spise frokost (og å lese litt Potter til) og for å begi meg ut på oppdagelsesferd igjen. På fredag leste vi om Olympiaparken i undervisninga, og i går ville vi, det vil si jeg, Kwan og Orae (to veldig trivelige thailandske jenter), ut på tur dit for 1. å finne ut om det virkelig går an å gå på taket på Olympiastadioen og 2. undersøke om Olympiaberg var et virkelig, ekte fjell. Det første fant vi egentlig ikke ut av (det var egentlig helt greit – hilsen ei med høydeskrekk), men jeg kan bekrefte at Olympiaberg er et fjell helt på ordentlig. Og som jeg fikk sommerfugler i magen da Alpene dukket opp bak byen!

    Etter at vi hadde wie süß-et og aaww-et oss gjennom hele parken fordi det var så mange søte hunder der (hunden i kurva på bagasjebrettet var min favoritt!), satte vi oss på en benk og så på fuglene i dammen. Så dro jeg hjem og sov noen timer, før vi møttes igjen for å se Bayern München–Dortmund på en pub med alt for lite plass men mer enn nok øl.

    ,

  • München & Wilhelm Röntgen

    Det er ikke det beste jeg vet her i verden å reise alene, men det er ganske fint å vite at man kan klare seg helt på egenhånd. Tidlig i går tok jeg flybussen til Værnes, satte meg på flyet til Gardermoen og etter ei kort mellomlanding var jeg på vei til München, flygende over halve Europa, uten egentlig å vite hvor jeg var, for det var skyer hele veien, bortsett fra et kort glimt av flate åkrer og vindmøller.

    Og så kom jeg meg på toget til sentralbanestasjonen i München (og hadde dagens stolteste øyeblikk da tyskere begynte å spørre meg om hvilket tog som gikk dit og jeg kunne svare), virra rundt der for å finne frem til undergrunnsbanen og kom meg omsider til leiligheten der jeg skal bo.

    Og her bor jeg altså. I går regna det, men i natt har det snødd. München har visst ekstremversjonen av trøndervær.

    Etter å ha kommet frem og etter å ha kjøpt meg ei dyne, dro jeg for å handle mat. Jeg er så dårlig til å spise nok når jeg er stressa. Det viste seg å være en skikkelig dårlig kombinasjon, for da jeg sto i kassa med varene på rullebåndet begynte det å bruse i hodet og jeg kaldsvetta og plutselig var jeg helt borte. Jeg våkna opp på gulvet og så opp på en masse forskrekka folk som sto rundt meg, akkurat som på film. Heldigvis ble jeg tatt godt vare på, og selv om jeg følte meg så dum og i hvert fall syntes det var utrolig flaut da ambulansefolka kjørte meg hjem – så gikk det bra.

    Hvis noen tenker seg et crash course i tysk, så er jo dette en måte å gjøre det på, men jeg vil på det sterkeste fraråde det.

    I dag dro jeg en tur til legen for å undersøke den ene foten min som er skikkelig vond å gå på etter i går (men ellers er jeg i fin form, bare litt sliten!). Det var heldigvis ikke noe som ikke snart går over, og legen var dessuten den triveligste legen jeg har vært hos og akkurat sånn jeg ser for meg en tysk lege, med briller og kort krøllete hår. Han ble kjempeimponert da jeg visste hva röntgen var – helt til jeg sa at det var det samme på norsk. Da googlet han Wilhelm Röntgen for å finne ut hvor han kom fra (tydeligvis fra Bayern han òg!), også snakka vi litt om språkundervisninga i Norge. Leger i Tyskland har jammen ganske mye bedre tid enn i Norge, men kanskje er det akkurat den medisinen man trenger mest når man er nesten helt alene i et nytt land.

    Det var altså mitt første møte med München. Nå er jeg ganske metta på eventyr for ei stund, så nå sitter jeg i en haug av puter og ser på Die Schöne und das Biest (netflix-en min er plutselig på tysk og har så mye forskjellig som ikke den norske har), leser litt, drikker mye vann og har sørga for at jeg har nok mat til ikke å skape noe særlig drama igjen med det første.

    ,