Jeg dro hjem til Fosen så fort jeg kunne da det endelig ble påskeferie, for det var meldt fint vær bare én dag og den skulle jeg bruke. Mamma hadde termosen med varmt vann, Kvikk Lunsj og appelsin i sekken, og vi kjørte opp til Sandtjønna i Oldenmarka for å gå innover til Lonen. Fjellet lå stille, bortsett fra fuglene som leika seg i steinrøysa og bekken som bruste, stor av smeltevann. Så stor at vi aldri kom oss helt frem, men fint var det likevel.
Livet er på sitt aller beste når sola endelig begynner å varme og verden utenfor lesesalen lokker, med klukkende bekker, fuglesang og knopper på trærne. For litt over ei uke siden var jeg og Sanna på årets første tur i bymarka, til Våttakammen. Og selv om det ikke er den lengste turen og det fremdeles lå is og snø på stien noen steder, var det så fantastisk å komme seg ut.
Vi startet fra Ilaparken og gikk opp til Vestoppfarten (her kan dere finne veibeskrivelse). Jeg synes i hvert fall det er veldig godt skilta og greit å finne frem (så fremt du holder deg til stien og ikke tenker deg på oppdagelsesferd – testa det også en gang og da tok det litt tid før jeg kom meg tilbake).
Utsikten over byen blir bare bedre og bedre jo lenger opp man kommer.
Og på Våttakammen er det benker du kan sitte på mens du speider utover Trondheim, spiser en banan og tenker at jammen er det fint å være til.
Jeg vet ikke om det var regnet som gjorde det, om det var snøtjafsene og vinden i håret, eller om det var det at en kopp kakao kostet knappe tre euro, men det ble ganske mange av de koppene i Kiel. Den aller, aller beste kakaoen fant vi på Resonanz, der du måtte gå inn i skapet for å gå på do, og de bak disken forsvant baklengs ned ei luke i gulvet for å komme til kjøkkenet.
Det var fredag, og jeg forelska meg i Hamburg. For elva gjorde lufta disig og byen blå. Og det var så mye historie i gatene, i store lagerbygg, i trange smug og høye kirketårn. Og så veldige kontraster, med Rolex-butikken ved rådhuset og bordellgata på Reeperbahn. Ah, jeg likte Hamburg, selv om det var så mye som fikk meg til å stoppe opp og lure litt, og til tross for at lukta av sigarettrøyk hang igjen i klærne mine i minst ei uke etterpå.
Den siste måneden føles plutselig som en drøm. Så fjern, selv om jeg også i går våknet opp på rommet i Kiel, med utsikt ned på sykkelveien og på det fine blå huset på den andre sida av gata. I dag våknet jeg opp til utsikten av Byåsen som glitrer i vintermørkret og blokka ovenfor, der man aldri vet om noen er hjemme, fordi persiennene alltid er nede.
Nå gleder jeg meg til å se byen min med nye øyne. Pakke ut eventyrlysten fra kofferten og leve litt mer her også.
