Kristine Graneng

Min første tur oppover Molden er ett av de minnene jeg ikke veit om jeg egentlig husker eller om de bildene jeg har er noe jeg har blitt fortalt. Jeg er kanskje tre år, og det er jeg og besta som plukker molte på ei myr mens de andre går til toppen. Den andre turen oppover er jeg sikker på at er mitt eget minne. Det var bare for noen år siden. Den gangen var det jeg og mamma, mens besta var lenger nede og plukka bær. Men vi kom oss ikke opp til toppen da heller før det ble for seint og vi måtte snu.

Man ser Molden fra langt inne i Luster. Den stikker seg ut i Lustrafjorden med lang rygg før det går steilt ned i det grønne vannet. Man kan se det er bra utsikt der oppe.

Den tredje gangen, denne sommeren, kom jeg meg endelig opp. Og utsikten var bedre enn jeg hadde trodd. Jeg så innover fjorden nesten til Lærdal den ene retninga. Mot Jostedalen og breen den andre. Taggete, snøflekkete fjell til alle kanter. Hurrungane var akkurat synlig under skyene.

Og regnbuen hang over Luster – gullstedet mitt.

Utpå høsten i 1913 kom en østerriker til Luster. Ludwig Wittgenstein. Han var en ung vitenskapsmann fra en velstående familie på leit etter et rolig sted å arbeide og hadde fått nyss i at Skjolden kunne være stedet. Våren etter var byggingen av et hus i gang. Lengst inne i enden av Sognefjorden, høyt opp i ei bergside, hengende over Eidsvatnet. Der var han i flere perioder, satt og filosoferte og skrev, og jobba til og med på saftfabrikken ei kort stund.

Tante Magnhild fortalte meg om Wittgensteinhytta da jeg var på sommerferie i fjor. Wittgenstein? tenkte jeg. Det ringte ingen bjeller. Men siden har navnet hans dukket opp titt og ofte. Det er vel ikke bare Baader Meinhof-fenomenet – hvordan ting har en tendens til å føles som om det er overalt når du først har blitt gjort oppmerksom på det. Det har nok også en sammenheng med at jeg har tatt et kurs i vitenskapsteori i løpet av det siste året. Det er fascinerende hvordan en av de viktigste bidragsyterne til moderne vitenskapsfilosofi fant seg et bortgjemt hjørne av Norge.

Etter at Wittgenstein døde på 1950-tallet, ble huset tatt ned og bygget opp igjen som bolighus lenger inne i bygda – på et sted som var litt enklere å komme til. Men for et par år siden ble det bestemt at man skulle tilbakeføre den. I sommer sto den ferdig der den opprinnelig ble bygget, og det har blitt laget tursti fra den andre siden av Eidsvatnet.

Selve stien er verdt en tur den også. Det er en fin kveldstur. Over elva, bortover sletta mellom fjellsidene. På den ene siden faller fossene på rekke og rad, langs elveleiet er det fremdeles tydelige spor etter flommen i fjor høst. Og langs stien er det langt inn små tankestopp med det jeg tror er sitat fra Wittgenstein.

Da han bodde der oppe, var det ingen ordentlig vei, sannsynligvis bare en smal sti opp til hytta. Men nå er det lagt steinheller bortover og det siste, bratte stykket har blitt bredt nok til at ei med middels høydeskrekk syntes det var greit.

For det er bratt opp dit og bratt ned. På framsida av hytta er det en balkong. Det kiler litt i magen bare ved tanken på å sitte der oppe.

Men kanskje er det verdt denne utsikten.

Vi gikk tilbake en annen vei enn vi kom, opp til Vassbakken Camping.

På vei nedover langs veien møtte vi på en bøling høylandsfe.

De er nok bedre til å beite enn å filosofere, disse.

Turen bort til Wittgensteinhytta tar ikke stort mer enn en time frem og tilbake og er vel verdt et stopp om man er i området.

Det er vanskelig å ikke la seg forundre over hvor folk bor i landet vårt. Særlig når man kommer ned til Vestlandet, der fjellene er høye og fjordene lange. For ei uke siden satt jeg i baksetet sammen med besta og så hvordan landskapet foldet seg ut langs Veitastrondsvatnet. Inneklemte daler, snøflekkete fjell og til slutt ei lita bygd i enden av vatnet med Jostedalsbreen ruvende i bakgrunnen.

Tre mil innover kjørte vi fra Hafslo før vi kom til Veitastrondi.

Veien var smal og svingete, slik de som regel er i Luster, men mye av den har blitt lagt i tunnel de siste årene fordi det er så skredutsatt. Jeg løp et stykke av veien på utsiden av en av tunnelene, langs den gamle veien der det vokste prestekrager og markjordbær og sommerfuglene fløy imellom. Kan tenke meg at det er fint å sykle utover her.

I enden av vannet ligger bygda Veitastrond, med butikk og kafé og gårder. Derifra fortsetter sletta innover med støler. Besta fortalte at da ho var ung og bodde i Fjærland tok faren turen over fjellet og til Veitastrondi for å kjøpe geitost.

Vi kjørte videre på bomveien inn mot Tungestølen, som blir brukt som turisthytte. Den ble helt ødelagt julehelga i 2011 da orkanen herja, og nå er den i ferd med å bli bygget opp igjen. Den ligger på høyden mellom de to dalførene inn mot breen, men kan vanskelig konkurrere med det storslagne som ligger bak. Breen skinte sånn at det nesten var vanskelig å få øye på den mot de hvite skyene denne dagen.

Landskapet er så majestetisk. På den ene siden går Austerdalen inn til brearmen som kalles Austerdalsbreen. Stien følger elva innover, i hvert fall et stykke. På den andre siden går Langedalen.

Vi la ikke ut på noen langtur på føttene, satt mest på noen steiner ved parkeringsplassen og spiste nistepakka, men innimellom løp jeg rundt for å utforske. Dette var bare noen meter fra der vi satt og gomla rundstykker.

Og på vei tilbake kom geiteflokken gående ned langs elva. Så fine, men så selskapssyke at jeg var redd de skulle gå rett ut i elva for å komme over til oss på den andre sida. Her lager de sikkert melk til geitost fremdeles, men om det kommer noen gående over fjellet fra Fjærland for å kjøpe, det er jeg mindre sikker på.