Kristine Graneng

I midten av juli dro jeg sørover for å besøke mamma og Ole Henrik. Til Rakkestad, Østfold. Å komme til Østfold var som å komme til Sør-Europa etter måneder med kald, vindfull og grå trøndersommer. Men en av dagene kom regnet til Rakkestad også. Varme skurer mot den tørre bakken. Mamma erklærte innedag og satte en enorm brøddeig, Ole Henrik fyra i steinovnen i bryggerhuset.

Da brødene var i ovnen, kom mamma springende inn, veivet med armene, rev med seg utstyr fra kjøkkenet og stormet ut mens ho ropte KOM, KOM, DE ER FERDIGE!, og vi hadde ikke annet valg enn å løpe etter.

VIPS! så var brødene gyldenbrune/svartbrune og ute av ovnen.

Og VIPS! så var sola tilbake og vi kunne spise nystekt steinovnsbakt brød ute på verandaen. Det er aller best med peanøttsmør som smelter når man brer det utover med kniven.

Resten av dagene var det bare sol og godværsskyer så vi kunne spise is og spille badminton i hagen, gå rundt og se på alt som blomstret. På liljene og valmuene og rosene og sikkert hundrevis av andre blomster jeg ikke kan navnet på.

Vi knasket agurker hele dagen, rett fra veksthuset. Så sprø utenpå og saftige inni og en sånn herlig antydning av søtt. Slike agurker som får agurkene i grønnsaksdisken til å smake som såpe i forhold. I grønnsakshagen var det også så veldig grønt. Poteter, løk, gulrøtter, salat, neper og kål. Jeg skulle så ønske jeg hadde arva mamma sine grønne fingre, kanskje blir det, men enn så lenge drømmer jeg bare om mitt eget lille veksthus og middager der alt kommer fra egen hage.

Alle dagene spiste vi ute, frokost, lunsj og middag, og innimellom dro vi på tur – til ei strand, til butikken i Rakkestad, til kanalene øst i Østfold, eller jeg lå på haugen på et pledd i gresset og leste bøker og hørte insektene surre blant blomstrene. En av dagene tok jeg dessuten buss for tog til hovedstaden. Sjåføren og bussen var fra Namdalslinjen, og alle pensjonistdamene sukket og sa han hadde så fantastisk dialekt.

Og i løpet av alle turene forbi åkrer og åkrer og åkrer etter der igjen, lærte jeg meg forskjellen på bygg og havre og hvete og rug, og mamma pekte bortover havet av korn og sa «det der, dattera mi, er floghavre, og den hører ikke til her» i samme tone som Mufasa forteller Simba om hyenene i skyggeriket.

Østfold var fint, særlig med mamma der. Mer senere!