– Johann Wolfgang von Goethe
Nok et studieår er i gang. Og nok engang har jeg fått det for meg at jeg skal gjøre noe jeg virkelig ikke kan. Noe som virkelig skremmer meg. Jeg skal lære meg å prate tysk.
Gi meg et verb jeg skal bøye og jeg storkoser meg. Gi meg en samtale og jeg får mest lyst til å springe. Denne uka var jeg på den første forelesninga. Jeg tror jeg brukte minst en fjerdedel av tida på å nikke og smile pent når noen snakket til meg. Forsøke å le på de rette stedene for å unngå å svare. Hvorfor er det så skummelt å gjøre feil? Hva er nå egentlig det å være redd for?
Men nå har jeg tross alt hoppa i det, og det er ingen vei tilbake uten å gi opp. Og det skal jeg virkelig ikke! Enn så lenge trøster jeg meg med at jeg har en god unnskyldning til å lese Harry Potter om igjen.