• La oss ta ei titt på ei fin bok jeg har lest!

    Kristine Graneng

    Nemlig denne – Als ich ein kleiner Junge war («Da jeg var en liten gutt») av Erich Kästner. For ei stund tilbake spurte jeg på instagram om noen hadde boktips til meg på tysk. Da var det noen som sa jeg måtte sjekke ut Kästner, som skulle være Tysklands svar på Astrid Lindgren. Bra tips!

    Kristine Graneng

    Det var bare denne Kästner-boka de hadde på biblioteket, men den var en søt liten sak den òg, med de fineste illustrasjonene av Horst Lemke. Boka er selvbiografisk og handler om barndommen til Kästner, som vokste opp i et hjem i Dresden der foreldrene jobbet hardt for å få endene til å møtes. Det er historier om onkler som blir rike på å selge hester, om venninna som skal bli skuespiller og setter opp forestillinger i stua, om læreren som leier rom hos dem og lar Kästner få spille på pianoet sitt og om ei mor som sliter med selvmordstanker.

    Kristine Graneng

    Den tar opp ganske mange tunge temaer, denne boka, men den gjør det på en så lett og fin måte. Det er som en bestefar som sitter og forteller om da han var liten gutt. Samtidig kastet den meg tilbake til barndommen min også, for fortellerstemmen er så lik mange av de bøkene jeg vokste opp med: C.S. Lewis, Astrid Lindgren, Anne-Cath Vestly.

    Denne boka er ikke oversatt til norsk så vidt jeg veit, men en del av de andre bøkene til Kästner er det, så jeg tenkte jeg skulle tipse dere likevel. Jeg skal i hvert fall se om jeg finner noen av de andre bøkene, sånn som Det flygende klasseværelset eller Lise og Lotte eller omvendt.

    Kristine Graneng

    Her er også et lite glimt av det jeg leser nå: Bli hvis du kan-triologien av Helga Flatland som jeg kjøpte med meg da jeg var hjemme fordi jeg ikke klarte vente lenger med å lese den. Jeg kan riktignok bare lese den i små etapper fordi 1) jeg vil den skal vare lenge og 2) den er litt vanskelig å lese noen ganger når man ikke har noen å klemme på i umiddelbar nærhet. De to andre er på tysk: Das Parfum (Parfymen, som i filmen) av Patrick Süskind og Das Haus der vergessenen Bücher (Haunted Bookshop på originalspråket) av Christopher Morley.

    Hva leser dere for tiden?

    Translation:

    I’ve read Als ich ein kleiner Junge war by Erich Kästner, in which he writes about his childhood in Dresden – such a cute little book, filled with charming illustrations and stories. Right now I’m reading Das Parfum by Patrick Süskind and Das Haus der vergessenen Bücher (Haunted Bookshop) by Christopher Morley, as well as a Norwegian book, the Bli hvis du kan–triology by Helga Flatland.


  • For noen dager siden leste jeg de siste sidene i denne boka: Høytleseren av Bernhard Schlink. Boka handler først og fremst om Michael og hans forhold til ei dame som er ganske mange år eldre enn han. Den er ganske kort, men samtidig er det vanskelig å bli helt ferdig med den: Menneskene og situasjonene er så vanskelige å forstå. På samme tid er det så mye som er overførbart til mindre ekstreme situasjoner, og det gjør at den for meg ble temmelig inntrykksfull og sterk. Heldigvis er den både lett og veldig fint skrevet (jeg leste den på tysk, og det gikk helt greit), slik at den ikke ble altfor tung.

     


  • Det er orkanvarsel i Kiel og på nyhetene ruller bilder av ferger som står, trær som ligger over veien og tak som forsvinner i vinden. Her er det heldigvis ikke riktig så ille, men når vinden kommer i plutselig kast og man knapt kan gå et kvartal uten å bli gjennomvåt, da er det vel så greit å holde seg inne og puste ut etter ei uke som har vært nokså hektisk.

    På mandag fløy jeg over snehvite Norge og ned til Hamburg, for deretter å dra med bussen til Kiel. Her skal jeg være i en måned for å ta et emne i tysk. Jeg bor hos en familie som lager havregrøt til meg til frokost, plutselig har kjøpt Kinder-sjokolade fordi jeg har sagt at det er godt, venter tålmodig mens jeg fomler meg fram til å si noen ord som halvveis gir mening (men hittil har vi klart å ha samtaler om både politikk og melkeroboter), og som helst vil ta oppvasken selv. Jeg blir helt bortskjemt.

    På dagtid har vi undervisning, og det er stort sett bare gøy. Ellers så er det mye annet som skjer. Tirsdag var vi på byvandring i Kiel, som var en nokså hustrig opplevelse. I den kalde, kalde vinden fra fjorden var det nesten som å være hjemme, selv om det er så mye som er annerledes: sykkelgater, gamle menn med halvmåne og rosa hår, slott som ikke ser ut som slott, innsjøer midt i byen. Det er så mye å oppleve. I går var vi dessuten i Lübeck, der de har kirker som ser ut som slott, men Lübeck fortjener sitt eget innlegg, så det skal det få, også skal dere inntil da få noen bilder av hvordan Kiel kan se ut på en tirsdag.

    Slottet i Kiel…


  • – Johann Wolfgang von Goethe

    Nok et studieår er i gang. Og nok engang har jeg fått det for meg at jeg skal gjøre noe jeg virkelig ikke kan. Noe som virkelig skremmer meg. Jeg skal lære meg å prate tysk.

    Gi meg et verb jeg skal bøye og jeg storkoser meg. Gi meg en samtale og jeg får mest lyst til å springe. Denne uka var jeg på den første forelesninga. Jeg tror jeg brukte minst en fjerdedel av tida på å nikke og smile pent når noen snakket til meg. Forsøke å le på de rette stedene for å unngå å svare. Hvorfor er det så skummelt å gjøre feil? Hva er nå egentlig det å være redd for?

    Men nå har jeg tross alt hoppa i det, og det er ingen vei tilbake uten å gi opp. Og det skal jeg virkelig ikke! Enn så lenge trøster jeg meg med at jeg har en god unnskyldning til å lese Harry Potter om igjen.