Årets første kalv. En liten hvit en som plutselig sto der på ustø bein og lyste opp en søndags ettermiddag. Lys over hele kroppen, bortsett fra de brune øretippene. Blenda, heter den.
Soppturer på ettermiddagene etter jobb. Det er vel så viktig å finne syngende bekker og vinden som visler i trærne, men når jeg kommer hjem med gyldne kantareller til kveldsmaten, da er lykkefølelsen komplett.
Dugg på vinduene når jeg står opp, skodda som ligger over åkrene og over skogen bak gården. Traneparet som står nede på veien til sjøen og skriker salutt om morgenene. Som skingrende trompeter over sletta.
Å sitte inne i ly på kjøkkenet når uværet kommer rullende. Jeg og Svartkatta skvetter like mye når tordenet skraller over oss – et lysglimt, også høres det ut som om himmelen spjæres, fjorden lyst opp. I neste øyeblikk er den borte, og hagl store som sukkerbiter slår ned over gårdsplassen.