Kristine Graneng

  • Slåttetid

    God søndag igjen! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver. Det dufter så godt av blomsterertene jeg plukka inn tidligere i dag, og nå blander den duften seg med lukta av sjokoladekaka som står i ovnen, klar til arbeidsfolket kommer inn for kvelden. Arkibald sitter i vinduskarmen, mens Rajsa ligger og klynker under bordet. Ikke får ho lov til å bite katta i halen og ikke får ho gnage på laderen min – da er det ikke så greit å være til.

    Det har vært mye liv på gården den siste uka. Ikke bare herjer de to små rundt, men før helga begynte vi på slåtten. Gresset skal inn og bli fôr til vinteren. På fredag rykka hele familien til Petter inn for å bidra. Noen har vært ute og høsta gress, kjørt lass etter lass på henger og pakka silo. Noen har stått på kjøkkenet og forberedt mat til pausene. Noen har vært ute i hagen, klipt plen, kjørt på plass ved og plukka bær, mens andre har vært valpevakt. Innimellom hører vi at det rauter i fjøset – nå har det kommet fem små kalver. Det er mye arbeid når det er både slåttetid og kalving, men også veldig trivelig så lenge alt går som det skal. Også så takknemlig når det er så mange som stiller opp.

  • Rajsa

    Rajsa

    Mens jeg var hjemme på søndag, dro Petter nordover til Høylandet for å hente hjem et nytt tilskudd til gjengen på gården. Og da han kom og plukka meg opp inne i byen, titta det søteste jeg har sett ut bilvinduet. Rajsa. Ho lå rolig i fanget mitt hele veien tilbake, smøg snuten inn i armkroken min, mens jeg smelta helt.

    Vi har ikke hatt hund på gården siden Raja nå, men har snakka om å skaffe oss en ny helghund nesten siden da. Og så ble det plutselig. Nå er vi i full gang med å lære det ene og det andre, både vi og hunden.

    Rajsa

    Hittil viser ho seg å være en bra solbærhund.

    Rajsa

    Så snill og fin! I hvert fall så lenge Arkibald holder seg unna. Om det går helt skeis med oppdragelsen, veit vi hvem vi skal skylde på.

    Rajsa

  • Øyeblikk fra ei sommeruke

    God søndag! Jeg har funnet sommerfølelsen igjen, i et Trøndelag slått av varmen. Jeg er hjemme på gården hos pappa, i Lysøysundet, ytterst i havgapet. I dag tidlig, før klokka var åtte, gikk jeg runden rundt åkrene her. Bare rådyrene som holder til øverst i hjørnet av åkeren, kvigene og jeg var våkne. Det var allerede i varmeste laget. Men det er godt å være her ute når det er så varmt, kjenne på havbrisen og lukta av sjø, lyden av båter på vannet og fisk som hopper. Vasse ut mellom tangklyser og legge på svøm innover igjen når det er så kaldt at jeg ikke orker stå der ute lenger.

    I kveld drar jeg tilbake til Byneset, klar for ei ny uke med jobb og sommerkos. Det er så mye liv på gården nå. Kalvingstid. Årets første kalv kom på fredagskvelden, og de andre kyrne ligger oppe i bakken og venter på at det er deres tur. I dag henter Petter dessuten enda en liten krabat som også skal flytte inn. Jeg er så spent! Også er det tid for å høste bær i hagen. Solbæra er moden, bringebæra begynner å bli rød og jordbæra kom som en eksplosjon i varmen. Det er bare å nyte det.

    Arkibald

    Uka som var har bydd på så mange fine øyeblikk også. Arkibald får lov til å slå seg løs rundt husene nå mens vi holder et halvt øye på hvor han er. Noen dager går det veldig greit, som når han bestemmer seg for å ta en lur i trillebåra eller kommer og biter meg i tærne når jeg ligger på plena og leser. Men en dag var han søkk borte. Jeg leita overalt i huset og i hagen, men fant ikke spor – helt til jeg hørte noen små mjau inne på kjøkkenet og så etter i bestikkskuffa. Det er ikke lett å være liten pus.

    Elg i solnedgang

    Da vi kjørte hit fredagskvelden, jeg og pappa, var det rene safarien. Hjort og elg og rådyr. Og like før vi svingte av mot gården sto en elgokse i den glødende solnedgangen og beita. Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er her når sola går ned og forsvinner bak øyene som skjermer mot havet. Hvor stille sjøen kan ligge ei julinatt.

    Geriljahagen

    Morgenstund på benken ute ved trappa. I skyggen av busker som har fått lov til å vokse vilt og med en kopp kaffe. I morges satt jeg lenge og leste i Geriljahagen av Kari Gåsvatn som jeg fikk så lyst til å plukke opp etter å ha hørt episoden med henne av Kjøkkenhagen min. Dobbeltips fra meg!

  • Molden (helt) opp

    Molden

    Min første tur oppover Molden er ett av de minnene jeg ikke veit om jeg egentlig husker eller om de bildene jeg har er noe jeg har blitt fortalt. Jeg er kanskje tre år, og det er jeg og besta som plukker molte på ei myr mens de andre går til toppen. Den andre turen oppover er jeg sikker på at er mitt eget minne. Det var bare for noen år siden. Den gangen var det jeg og mamma, mens besta var lenger nede og plukka bær. Men vi kom oss ikke opp til toppen da heller før det ble for seint og vi måtte snu.

    Man ser Molden fra langt inne i Luster. Den stikker seg ut i Lustrafjorden med lang rygg før det går steilt ned i det grønne vannet. Man kan se det er bra utsikt der oppe.

    Den tredje gangen, denne sommeren, kom jeg meg endelig opp. Og utsikten var bedre enn jeg hadde trodd. Jeg så innover fjorden nesten til Lærdal den ene retninga. Mot Jostedalen og breen den andre. Taggete, snøflekkete fjell til alle kanter. Hurrungane var akkurat synlig under skyene.

    Og regnbuen hang over Luster – gullstedet mitt.

    Molden

    Molden

    Molden

    Molden

    Molden

  • En nyinnflytter

    Katt

    Møt den nyeste beboeren på Haugan Nordre! Arkibald flytta inn på lørdag. Han kommer fra foreldrene til Petter og er en livlig liten katt. Jeg var litt spent før han kom. Selv om vi alltid har hatt katt på gården, både her og da jeg vokste opp, har jeg aldri hatt en kattunge før. Men det går veldig bra! Arkibald er en veloppdragen type. Bruker vedstabelen til klorepinne og gjør fra seg der han skal, og etter hvor flink han er til å bite meg i tærne å dømme, kommer han nok til å bli en god musefanger. Ellers sover han en hel masse. Vi sliter han vel ut.

    I dag hadde jeg første dag på jobb etter ferien, og da jeg kom hjem introduserte jeg han for hagen. Det er så gøy å se hvordan han går fram for å oppdage sin nye verden. Enten ligger han lavt i gresset, sniker seg framover med lange steg. Ellers så hopper han fram med voldsomme byks. Det er liksom ingen mellomting. Han forsvant under traktorene og for hodestups ned i grønnsakskassene. Nå sover han på divanen på kjøkkenet igjen etter å ha spist rester etter torskemiddagen og vært på fluejakt.