Nå er det vel på tide med neste etappe fra Peak District? Der vi slapp tråden sist surra jeg rundt ved foten av Mam Tor. Nå skulle jeg nedover mot Castleton. Veien gikk gjennom Winnats Pass. Winnats betyr noe sånt som vindporten og går som ei dyp flenge gjennom landskapet. Midt gjennom passet er det en bilvei, men ved siden av går det også en sti man kan følge nedover kløfta.
Jeg blir så fascinert av slike ville steinformasjoner. Hadde føttene mine ikke vært så slitne som de var akkurat her, skulle jeg ha klatra opp til toppen av passet og sett innover dalen. Jeg tror det er et flott syn. Men neimen ikke verst å se det nedenfra heller.
Også er det så fascinerende hvordan bittesmå blomster kan klamre seg fast i den lille jorda som finnes på berget.
Nederst i passet ligger ei av av flere gamle gruver rundt Castleton, Speedwell Cavern. Der nede kan man visstnok reise med båt over en underjordisk sjø.
Jeg fortsatte forbi, motivert av synet av steinbygninger og det første glimtet av slottet Castleton har navnet sitt etter der oppe i åsen bak trærne.
Welcome to Castleton! Castleton er en liten landsby øverst i det som kalles Hope Valley. Det første jeg gjorde da jeg kom fram var å ta av meg tursekken, kjøpe meg en is og strekke på føttene mens jeg så på folk som gikk forbi. Verdens beste følelse.
Det var så koselig der. Alle husene er bygget av stein, men med små hager og store trær som gir varme til de kalde fasadene. Det er restauranter i hovedgata («Muddy boots welcome!») og smale sidegater med enda flere spisesteder og små butikker. Jeg kom over en rar liten bruktbutikk borte i en av gatene, og eieren, som hadde bodd i Castleton mesteparten av sitt liv, fortalte meg sånt som turistbrosjyrene ikke forteller. At landsbyen har en barneskole med fem elever, om hva slags folk som brukte å komme innom butikken hans. Også sa han at jeg heller burde ta toget fra Hope dagen etter, i stedet for å dra tilbake til Edale. «They sure won’t execute you if they catch you,» sa han.
Jeg bodde på et vertshus som het The Castle. Etter en liten runde rundt i byen kunne jeg sitte ute i hagen bak vertshuset med en øl, skrive noen linjer i notatboka mi, og bare ta livet med ro og hvile slitne føtter mens sola var i ferd med å forsvinne bak slottet jeg så vidt kunne se fra der jeg satt, og bak åsene som omgir landsbyen.
Se også innleggene fra de andre dagene i Peak District:
Peak District: Edale og Mam Tor