• Elgjakta

    Det ble elgjakt i år også. Det er jo høydepunkta her ute på bygda hvert høst. Så fort kalenderen viser tjuefemte september er det som om halve befolkninga forsvinner til skogs og blir der til jakta er ferdig.

    De siste årene har jeg vært med noen dager og gått med Petter og Raja, den gamle elghunden på gården. Ho sto alltid klar så snart jaktklærne var på og sekken var pakka. Sprang etter bilen og bjeffa hvis ho mistenkte at noen var på vei for å jakte uten henne. Stoppa opp med snuten i været så snart ho fikk ferten av elg og holdt alltid sporet. Uansett hvor gammel og sliten ho var, livna ho til i jakta. Men i vår måtte Raja avlives. I år ble det jakt uten henne for første gang.

    I stedet for å gå i skogen og leite etter elgen sammen med Petter og en elghund jaktlaget hadde til låns i år, ble jeg med en dag han satt på post. Vi dro ut tidlig på formiddagen en søndag, godt innpakka i flere lag ull, og satte oss oppe i et jakttårn med sola i ryggen og utsyn over Trondheimsfjorden, høstskogen og aller viktigst – glenna der vi håpet elgen skulle dukke opp.

    Elgjakta

    Det kom selvsagt ikke noen elg denne dagen. I stedet holdt vi øye med et rådyr som gikk omkring og beita mellom trestubbene. Snart kom det en hakkespett også. Fløy mellom trestammene og leita etter mat. Stort sett var salvene fra spetten den eneste lyden å høre, bare avbrutt av den fjerne lyden fra jaktradioen og forsiktig susing i tretoppene.

    Innimellom, da det ikke skjedde stort annet enn venting, satt jeg der oppe og tenkte at jammen er det sjeldent at jeg bare sitter sånn, uten å gjøre noe. Det burde jeg vel gjøre oftere enn én gang i året.

    Elgjakta

    Elgjakta

    Elgjakta


  • Raja

    Raja

    Raja

    Elgjakt

    Skogen

    Tjern

    Byneset

    Kvikk Lunsj

    Skogen

    Elgjakta er noe for seg selv. Det er noe spesielt med det å måtte spille så etter reglene til naturen og å skulle dra på kunnskapen til de generasjonene som har jakta før. Å møtes tidlig om morgenen mens det enda er skumt. Å se på været for å tenke seg til hvor elgen kan trekke hen. Peke på kartet, plassere ut folk på postene, bestemme hvor hundene skal gå denne dagen. Å stoppe opp i skogen for å lytte til radioen mens nesa til elghunden står i været, å leite etter spor i de våte partiene inne blant trærne.

    De siste årene har jeg fått gå i hælene på Raja og Petter noen dager i løpet av jakta. Men i år var jeg én dag for seint ute. Jeg hadde holdt søndagen fri forrige helg etter å brukt alle helgene tidligere i høst til søknadsskriving, men da jeg var på vei inn til byen lørdag formiddag, kom jaktlaget kjørende med to elgkalver de hadde møtt på ute i skogen. De siste to på kvota for i år.

    Heldigvis var det enda kvikk lunsj igjen i sekken på søndag, og Raja hadde fremdeles energi. Før jaktsesongen nekta ho å bli med opp i skogen, kom bare labbende etter en gang i blant om vi tok veien ned til sjøen. Når det er jakt, er det ikke noe spørsmål. Ho står og bjeffer ute på tunet så fort Petter snører turskoene og legger utstyret i bilen. Og på søndag var ho heller ikke tung å be. Jeg håper jeg er like sprek når jeg er nitti.

    Vi gikk opp i skogen. Jeg føler meg mer og mer hjemme der, men likevel er det som om det bestandig finnes en ny vei å gå, nye hemmeligheter å oppdage. Jeg fant enda en flekk med gammel, mosegrodd skog, den type skog som er så veldig stille og mystisk og myk, Petter viste meg en dam som hadde blitt laget for mange år siden og så gikk vi opp på toppen av åsen, der jeg ikke har vært siden jeg var her for første gang for over to år siden. Som tida går.


  • Kristine Graneng
    Etter en høst med oppgaveskriving, hadde jeg endelig tid til å være med på elgjakt. Tre dager igjen av jakta, ett dyr igjen på kvota. Siste mulighet.

    Da vi våkna i går morges viste yr frisk bris, men ute hørtes det ut som full storm, slik det gjør når man sitter inne og det uler i taket, blafrer i en presenning, knirker i veggene. Dråpene som triller ned vindusrutene. Høstens hittil mest forblåste og regnfulle dag etter en måned med blå himmel og vind som ikke engang fikk røslyngen til å bøye seg.

    Raja smatt ut ytterdøra så fort ho hadde sjansen, la seg langflat på plena mens vinden piska i pelsen i frykt for å bli satt igjen hjemme når vi skulle dra av gårde. Inne gikk det saktere. Jeg tok på tre lag ull og sukka litt over været, Petter fylte termoser med kaffe og kakao, pakka Kvikk Lunsj og ekstra sokker i sekken.

    Så kom vi oss ut mens det enda var mørkt. Drakk kaffe med jaktlaget i ei hytte med fyr i peisen, la slagplan over laminerte kart, før vi ga oss av sted, ut i skogen, der vi ikke merka noe særlig til vinden med mindre vi så opp på hvordan grantoppene lente seg mot hverandre. Raja først, Petter etter, så jeg, mellom skjeggete gamle trær, hoppende fra tue til tue over myra, over veltede stammer og gjerder.

    Og vi fant, vi fant. Petter pekte på ferske avtrykk i myra med forventning i blikket, jeg nikket stille. Raja satte nesa til værs, snuste frem sporet. Så, mens vi sto der inne i skogen, falt skuddet.