Applausen fra tirsdag hang igjen i morgensendinga på radioen da pappa kjørte meg hjemmefra og til båten til Trondheim i går. «Kommunestyret vedtok med stort flertall å bevare Fagerenget skole,» sa radiostemmen. Det føles ganske bra å være en del av et stort flertall som synes unger bør få lov til å vokse opp med dette utenfor stuedøra:
Jeg våknet til solen som skinte inn gjennom sprekkene i persiennene og fikk regndråpene som klamret seg til vindusruta mi til å skimre. Men etter frokost var Trondheim igjen pakket inn i et grått teppe. Lavt skydekke, viltre snøfnugg, dansende i vinden. Som fugler som ikke helt vet hvor de skal.
Verden blir så liten når skyene kommer. Alt blir så langt unna. Fjellene forsvinner, og det er bare en antydning til høyblokkene som man ellers alltid ser. Det ragende, ruvende i landskapet blir så smått. Og verden inni meg krymper òg, til det bare er øyeblikket igjen.
Jeg dro hjem til Fosen så fort jeg kunne da det endelig ble påskeferie, for det var meldt fint vær bare én dag og den skulle jeg bruke. Mamma hadde termosen med varmt vann, Kvikk Lunsj og appelsin i sekken, og vi kjørte opp til Sandtjønna i Oldenmarka for å gå innover til Lonen. Fjellet lå stille, bortsett fra fuglene som leika seg i steinrøysa og bekken som bruste, stor av smeltevann. Så stor at vi aldri kom oss helt frem, men fint var det likevel.
