• Reynisfjara

    Det blåser ute. Vinden pisker havet mot berget, mot steinene i fjæra, river tangen løs og legger den i kanten der sivet slutter og sanden begynner. Bølgetoppene er hvite; små snødekte fjell som i øyeblikket etter er borte. Hvem vet hva som kommer drivende i løpet av natta: flaskepost, rekved, ei gammel bensinkanne.

    Jeg ligger inne under dyna. Det knirker i veggene, jeg hører hvordan vinden tar tak. Men jeg er ikke redd for vinden, og jeg er heller ikke redd for bølgene og havet. Det får meg til å føle meg trygg. Hjemme.

    Et annet sted ligger en gutt alene, urørlig i strandkanten. 2500 mennesker har mistet livet eller er savnet i forsøkene på å nå Europa i ofte synkende farkoster over Middelhavet. Hittil i år har mer enn 300.000 flyktninger og migranter krysset Middelhavet til Europa.[1]

    Billetter på billigsalg: Ingen reisegaranti.

    Det er stille morgen når jeg våkner. Lyset ligger lett i vinduskarmen, vekkerklokka har enda ikke ringt. Mens jeg strekker meg etter brillene på nattbordet, suser jagerflyet over himmelen og henger et teppe av lyd etter seg. F-16 på treningstur. Jeg gir meg hen til et langstrakt gjesp.

    Franske jagerfly angriper IS-hovedstaden Raqqa. Har innledet bombetokt mot IS. Ti jagerfly har deltatt i angrepene og sluppet 20 bomber over byen.[2]

    Over 400 sivile syrere drept i russiske bombeangrep. Minst 97 av de drepte er barn.[3]

    Jeg kan ikke forestille meg å vokse opp et annet sted enn her, hvor havet er noe fortrolig og kjent og jagerflyene betyr trygghet. Men jeg er nødt til å gjøre et forsøk. Et forsøk på å forstå hva noen flykter fra.

    [1] «Stopp opp et øyeblikk og forestill deg at dette er ditt barn», 2. september 2015

    [2] Franske bombefly angriper IS-hovedstaden Raqqa, 15. november 2015

    [3] – Over 400 sivile syrere drept i russiske bombeangrep, 22. november 2015


    ,
  • Høsten 2023 – ei liste

    Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?

    Hva ser dere frem til i høst?


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,