Kristine Graneng

  • Uka som var: 18

    Kristine Graneng

    Det er mandag igjen, og om nøyaktig ei uke har jeg levert masteroppgaven min og attpåtil lagt bak meg en hel dag med alt sånt jeg ikke har tatt meg tid til i det siste. Det er godt å tenke på når kroppen er sliten og hodet har fått nok. Bare litt til nå, bare det siste strekket før mål er nådd. Inntil da skal jeg prøve å gjøre det beste ut av dagene: Spise ordentlig god lunsj i kaféen, ta pauser ute i solveggen, finne rom til noen ettermiddager ute – om det da bare slutter å snø.

    For også de hektiske dagene kan være skikkelig fine:

    ❀ Dugnadsdag på 1. mai. Klatre i plommetrær, tynne bringebærbusker og spise kjøttsuppe i puljer, fordi vi er for mange til å få plass rundt kjøkkenbordet.

    ❀ Å sitte i Nordre, høre på måkene og spise en mandelbolle fra Godt Brød når jeg er for tidlig ute til en avtale.

    ❀ Den første gresskarspiren.

    ❀ Han som kom springende og stilte seg foran bussen for å ta en selfie med sjåføren gjennom frontruta.

    ❀ Rødvinsrester i tomatsausen

    ❀ Å våkne til nyheten om at det har blitt født en liten maigutt.

  • Mastertanker en lørdagsmorgen

    Kristine Graneng

    Hvor fint er det vel ikke å kunne sette vinduet på vidt gap, slippe inn vårluft og fuglekvitter, mens jeg krøller meg sammen i senga, drikker kaffe og ser den siste episoden av Skam? Slik har jeg starta dagen min, en ordentlig lørdagsmorgen. Nå sitter jeg lesesalen igjen, tok den nesten tomme bussen opp, men også her står vinduet på vidt gap, det er knopper på trærne og fuglene synger.

    I de mørke stundene når hele prosjektet mitt har føltes umulig, som det ærlig talt har vært en del av den siste måneden, har jeg blitt fortalt at det er de siste to ukene masteren virkelig blir til. Og nå begynner jeg å tro det. For riktignok er det noen dager der det ikke finnes noe annet fornuftig å gjøre enn bare å pakke sammen dataen, dra hjem og titte på Suits hele ettermiddagen, men det blir stadig flere av de øyeblikkene der brikkene begynner å falle på plass og fingrene nesten løper av seg selv over tastaturet. Hva er det med det tidspresset? Snart er jeg der at jeg kan flikke på setninger, stryke ord og ommøblere. Selv om det er litt senere enn jeg skulle ønske, så tror jeg det går bra. Det skal gå bra.

    Håper dere får en fin lørdag! En ekstra klem til dere som har litt ekstra å stri med for tida, samme hva det er! Vi klarer det!

     

  • Uka som var: 17

    Iladalen – Kristine Graneng

    ❀ Fredagskveld i Ila med Bezzerwizzer og taco og gamle minner, og Kari som sier at «nå føles det nesten litt som om vi er med i Beatles» når vi står og venter på bussen hjem og trikken dundrer forbi mellom små, fargerike trehus

    Nidelva – Kristine Graneng

    Prinsensgate – Kristine Graneng

    ❀ Den første isen i solveggen utenfor lesesalen, å svette litt under skjerfet og vinterjakka når sola tar tak

    ❀ Å kjøpe med en chili og en lime i veska fra butikken på hjørnet og lage søtpotetsuppe som blir middag resten av uka og som er akkurat god nok til at det går an å spise den selv om jeg blir lei

    ❀ Nykverna kaffe og mislykka forsøk på å skumme melk til cappuccino

    Byneset – Kristine Graneng

    ❀ Når jeg spør «skal vi finne på noe?» og Petter foreslår at vi kan kjøre en tur, og vi gjør det – på veien der jeg har planer om å begynne å jogge når sommeren kommer, stopper opp for en møtende hest, fortsetter forbi folk som har grillfest selv om det er altfor kaldt til å sitte ute om kvelden enda og forbi rustne, gamle busser og innhegninger med lam