juni 2018 - Kristine Graneng

Liverpool, dag 2: Travis, The Beatles og å spise alene

Travis har vært favorittbandet mitt siden ungdomsskolen. En jeg ble kjent med på nettet sendte meg Flowers in the window over MSN, og da vi var på klassetur til byen, mens de andre jentene var på H&M og kjøpte lipgloss og Snoopy-truser, dro jeg på Platekompaniet og kjøpte platene deres som jeg hørte på i discman-en min på bussen hjem. Så veldig 00-tallet.

For noen måneder siden fikk jeg en e-post om at Travis skulle ut på turné med ei av de gamle platene igjen, og jeg tenkte hm, hvorfor ikke og bestilte billetter til konserten og til Liverpool. Verdens beste impulskjøp. Det er så ofte jeg tenker at jeg skal gjøre ting som aldri blir noe av, ikke sjeldent fordi jeg ikke veit om noen som kan bli med eller fordi det faller i fisk når man er flere som skal være med og planlegge. Det er herlig befriende å finne ut at det går an å gjøre ting på egenhånd. Bare bestemme seg og dra.

Konserten var dessuten fantastisk. Jeg felte tårer til låter jeg hørte i hjel på CD-spilleren min på rommet hjemme, og hele salen i filharmonien i Liverpool sang med: til Driftwood, som jeg og Dagfinn spilte på UKM da jeg var tretten og han var ti; til Why does it always rain on me, som er så fantastisk melankolsk at det ikke går an å unngå å smile av den. De spilte og spilte, alle de gamle favorittene, ville liksom aldri slutte, før vi til slutt strømmet ut fra lokalet – et helt tog av Travis-fans gjennom de kveldsmørke gatene i Liverpool.

Men nå foregriper jeg begivenhetene, for min andre dag i Liverpool startet selvsagt med en ekte engelsk frokost:

Jeg synes det aller vanskeligste med å reise alene er å spise for meg selv. Jeg føler meg så ukomfortabel der jeg sitter alene ved et bord og stirrer tomt ut i lufta mens jeg venter på at maten skal komme, synes jeg må skyndte meg å få i meg maten når jeg først får den så jeg slipper å sitte der for lenge. Det er vel bare en øvingssak, men enn så lenge har jeg funnet ut at det hjelper å ha med ei bok eller noe å skrive på i veska.

Denne søndagen spiste jeg frokost på The Brunch Club (37 Duke Street). Engelsk frokost er vel ikke helt mi greie, jeg trives bedre med havregrøten min, men det var et koselig sted, med mursteinsvegger, store vinduer og venninnegjenger som drakk mimosaer før klokka var elleve.

Etterpå gikk jeg over til Albert Dock og The Beatles Story. Det er ganske overveldende at noen gutter fra Liverpool kan bli så store. Museet er en fin rundtur i historien deres, fra de først møttes til de dro hver til sitt.

Det beste rommet var rekonstruksjonen av The Cavern. Tenk å være i dette på starten av 60-tallet, med høyt hår og korte kjoler. Så fint å kunne drømme seg bort i dette før en kveld alene med rødvin, god mat og et annet favorittband.

juni 30, 2018

Ut på tur
Torsholet

Hvor rart er det vel ikke at ei helg kan man være i Liverpool, gå i fotsporene til John, Paul, George og Ringo, for så å være i Lysøysundet den neste, ytterst ute på Trøndelagskysten?

Forrige helg dro jeg hjem til pappa en tur. Tenk at der bodde jeg i omtrent femten år, men fremdeles finnes det steder jeg enda ikke har besøkt. Torsholet er ett av dem. Pappa har fortalt om det tidligere, om sprekken i bergveggen ved Teksdalen der Steigar-Tore gjemte seg mens han ventet på at det var trygt å reise videre. Jeg er ikke helt sikker på hvem Steigar-Tore var eller hvorfor han måtte gjemme seg, men har planer om å kjøpe meg en gammel, støvete utgave av Snorres kongesagaer for å finne det ut.

Vi bestemte oss i hvert fall for å ta en liten formiddagstur opp til Torsholet forrige søndag, pappa, lillebror Dagfinn og jeg.

Teksdalen er en koselig liten dal som vi kjører forbi hver gang vi skal hjem. Med lange, slake bakker der sauene går og beiter og myke åser på alle kanter. Stien opp til Torsholet går fra Teksdalen, opp østsida av dalen, gjennom sauebeitet. Det er skilta fra veien, men stien er ikke så enkel å finne – pappa var der for første gang da han var tre år og har sikkert gått der et titalls ganger siden, men måtte likevel leite seg frem bortover skråningene før vi kom oss på rett spor.

Men vi fant, vi fant!

Fluene fant dessuten oss. Det er visst et skikkelig insektsår i år, til tross for at det har vært så tørt, men fint å være ute i skogen likevel så lenge myggen holder seg unna.

Og så, etter en times gåing opp og ned hilsa jeg på sauene, som ikke var så interesserte i å hilse på meg. Noen skikkelige ville ulldotter, men fine er de da.

LagreLagre

juni 24, 2018

Ut på tur
Liverpool, dag 1: Tommy og parken

– What did you know about Liverpool before you got here? spør han. Vi sitter på en kafé i Sefton Park med vaklete stoler og enorme kopper cappuccino. Foran oss ligger innsjøen. Stien i parken slynger seg rundt den, går mellom vannet og de tilsynelatende ville blomsterengene. Spredt rundt bredden står det menn med fiskestenger og unger som følger spent med på om det blir noe napp.

Jeg tenker meg om før jeg svarer, det tar ikke særlig lang tid.

– The Beatles og fotball, sier jeg, og kunne sikkert lagt til noen ord om Titanic og dialekta som er så vanskelig å forstå. Særlig imponerende er i hvert fall ikke kunnskapen min om byen, men det lille jeg vet er nok til å ha brakt meg dit. I tillegg til en konsert med favorittbandet mitt.

Det er en varm junidag. Over Liverpool ligger et mykt lag av skyer. For bare noen timer siden fløy jeg over dem – så ei fjellrekke stikke opp over skydekket før vi nærmet oss bakken og åkerlandsskapet med de skarpe kantene tegnet seg under oss. Jeg skulle egentlig reist fredag ettermiddag, men flyet ble kansellert og i stedet for å trille kofferten min inn på hotellet i Liverpool kvelden før tilbragte jeg natta på flyplasshotellet på Værnes i halvvåken tilstand, livredd for å miste det grytidlige morgenflyet. Men så er jeg der. Fremme. Det er lørdag formiddag, og jeg bestemmer meg for å gå gjennom byen og til Sefton park, forbi små mursteinshus og hager med roser som velter utover fortauet. Jeg velger gater vilkårlig, sjekker google maps innimellom for å bekrefte at jeg har riktig kurs.

Jeg sitter på en benk i parken og har nettopp spist turens første is (salted caramel and chocolate, please), er sliten og føler meg ganske ensom. Da kommer Tommy forbi. – May I sit? spør han. Han er en ekte liverpudlian, born and raised, med grått hår som er kjemmet bakover og solbrun hud. Vi begynner å prate. Om hva i all verden jeg gjør alene i Liverpool ei helg i juni, om byen han har bodd i mesteparten av sitt liv. Han forteller om hvor vanskelig det var å vokse opp i den flerkulturelle delen av Liverpool som liten gutt, om hvordan han ble beskyldt for å stjele melk og måtte løpe fra politiet når han bare skulle se nærmere på en fugl som satt og hakka hull i folien på melkeflaska. Tommy forteller at det var utenkelig for tretti år siden å sitte på en benk her i parken alene og ta livet med ro. På 80-tallet var parken prega av the Toxteth riots, opprørerene i bydelen Toxteth der politiet og innbyggerne i den stigmatiserte bydelen barka sammen. Tommy var med. Nå jobber han som konsulent for bedrifter.

Men i 2018 er Sefton Park glade folk som har piknik en lørdags formiddag og ekorn som smatter uforstyrra inne under trærne. Tommy viser meg rundt. Vi ser etter skilpaddene som visstnok skal være i vannet, går forbi palmehuset som er stengt på grunn av et bryllup og til Fairy Glen, et lite fredsommelig, eventyrlig sted der lyset slipper inn mellom trærne og greiner henger tunge av blomster over vannet. Så setter vi oss altså i enden av vannet, fiskerne får omsider napp og enda flere unger strømmer til, med pinneis som smelter nedover arma og ivrige, nysgjerrige blikk.

Etterpå går vi videre til Lark Lane. Gata er ei lang rekke av restauranter. Tommy forteller at det bare fortsetter å poppe opp flere av dem. Gamle butikker får nye skilt, blir fylt med vegetarmat og hippe folk. Samtidig er det noen steder som forblir de samme. Vi spiser middag på et av dem, Keith’s, der alle synes å kjenne hverandre. De er som en stor vennegjeng, prater om festen i går og lader opp til en ny kveld på lokalet. Utenfor sitter Martin Rio Spicer og maler på gatesteinene. I ei sidegate marsjerer protestantene, de gjør visst det hvert år, men verken Tommy eller wikipedia kan fortelle meg hvorfor de gjør det akkurat den niende juni.

Så legger ettermiddagssola seg over Liverpool. Jeg er sliten i føttene, trøtt i hodet, men føler meg slett ikke ensom, selv alene på tur i en fremmed by.

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

juni 17, 2018

Ut på tur
Tre kasser med grønt

Hvem skulle tro at grønnsaker var så vanskelig å få til? Jeg sådde jo i starten av april: squash og knutekål og grønnkål og tomater. Men mens tomatene hele tiden har stått trygt i vinduskarmen inne (og nå blomstrer de!), møtte resten av plantene en brå slutt da jeg satte dem ut for å herdes for noen uker siden. I fjor prøvde jeg å plante dem direkte ut – det gikk jo heller ikke så bra – så i år tenkte jeg at jeg skulle være flink og sørge for at de fikk vende seg til livet ute en stund før de skulle ned i jorda. En morgen satte jeg dem ut før jeg dro på jobb, og jeg kom tilbake til triste, slappe planter som hadde fått en skikkelig knekk i trøndervinden og slett ikke var til å redde.

Så da mamma, min reddende hageengel, kom på besøk forrige uke var det kjærkomment, både for meg og grønnsakshagen. Vi har jo tre hjemmesnekra kasser som sto ferdig fylte med jord. La oss ta en titt på hva som er i dem.

I den øverste hadde jeg allerede sådd litt før mamma kom: reddik, grønnkål og fennikel som så vidt hadde tittet opp forrige uke. I tillegg hadde mamma med en squashplante som var en god del sprekere enn den som hadde klart seg best av mine (den stakkarslige saken dere ser nederst i bildet).

Også sådde vi noen squashfrø til. Jeg er så spent på om disse spirer etter hvert!

I den midterste kassen har vi knutekål, purre som vi har fått av naboen, og spinat. Mamma kom dessuten med ruccolafrø. Det beste med hele kvelden var da mamma rota i jorda for å gjøre klart til såing og fant et spaghettigresskarfrø jeg hadde satt ned uten egentlig noe håp om at de skulle bli noe av. Fra det lille frøet stakk det ut en liten spire! Kanskje blir det gresskar i hagen i år likevel.

I den nederste kassen er det meste planter vi har kjøpt på hagesenteret. På den ene siden er det sitronmelisse og lavendel. Jeg lurte også på om jeg skulle sette grønnkålen her, men den fikk bo et annet sted.

I stedet satte vi korianderen som har vokst i kjøkkenvinduet ut her. En ganske puslete sak, men vi får se om den kommer seg i løpet av sommeren.

På den andre siden er det jordbær. Det går jo ikke an å ha en kjøkkenhage uten jordbær! Vi kjøpte ti planter korona og kaller det et forsøk, en forsiktig start, for jordbær kan det jo ikke bli nok av.

Det var altså det som finnes i kassene våre til nå. Det er fint å se at det går an å få til noe, selv om det ikke alltid går helt som tenkt. I helga kom dessuten regnet – også kjærkomment – og frøene spirer i vei. Jeg tenker vi får ta en ny oppdatering neste uke, om dere er interesserte, for snart begynner de små spirene å se ut som faktiske planter.

LagreLagreLagreLagreLagreLagre

juni 6, 2018

Kjøkkenhagen
Mai: bjørkesprett, Burmaklippen og blomster på kjøkkenbordet

Så ble det juni, selv om det allerede har føltes som juli i flere uker nå. Det er så tørt oppe i bakkene at kyrne virvler opp støvskyer hver gang de beveger seg. Sommerblomstene spretter opp én etter én: skogstorkenebb, sankthansblomst og enghumleblom. I år er det som om vi bare hopper fra vinter til sommer, ingen overganger.

Men det har jo også betydd en fantastisk mai, selv om den har fått meg til å lengte etter sommerferie og dager der jeg kan ligge våken ei stund i senga og tenke hm, hva skal jeg ta meg til i dag? Det blir snart – hvis juni blir like fin som den måneden som var, kommer sommerferien til å være her på et øyeblikk.

Og apropos øyeblikk: Her kommer et knippe fra mai, foreviget gjennom mobillinsa.

Morgener på busstoppen i Ilaparken. Jeg skifter buss der på vei til jobb, og noen dager får jeg noen minutter til å høre vannet klukke i fontenen før arbeidsdagen starter.

Å stikke innom biblioteket på vei hjem når bjørka nettopp har sprettet og gatene er vasket rene av det første varme regnet. Nå tenker jeg ah, er det slik regn ser ut, for jeg tror nesten ikke vi har sett regn siden.

Ettermiddagstur i Estenstadmarka med jobben. Jeg var turleder uten helt å vite hvor vi skulle gå, men vi fant frem til Burmaklippen og utsikten over Dragvoll og alle åkrene. Burmaklippen er Estenstadmarkas svar på Prekestolen. Kanskje ikke like høyt oppe, men høyt nok.

Og ettermiddagsturer i skogen hjemme.

Mitt nye favorittsted for lørdagsutflukter: Ekra hagesenter. Man tar en avstikker fra alt veiarbeidet og rundkjøringene på Klett, utenfor byen, og så står man plutselig midt oppe i et blomsterhav. Ble ekstra glad da jeg fant løvemunn – hadde nesten glemt den blomsten! Da jeg var lita, hadde mamma blomsterutsalg i veksthuset på gården, og jeg hadde ordnet med løvemunnene (innbiller jeg meg i hvert fall, men sånn i retrospekt er det vel mamma som sørget for at de faktisk ble noe av). Må vel få plass til noen løvemunner i hagen etter hvert, men hittil er det mye annet spennende som har fått bli med hjem fra Ekra.

Blomster blir det aldri helt nok av. I begynnelsen av måneden sto det hvitveis i den lille glassmugga på kjøkkenbordet. Så ble de byttet ut bekkeblom. Nå er det valmuer som står og blomster i gult og oransje. Det er fullt av dem ute i hagen, men jammen er det fint å få ha noen inne også!

LagreLagre

juni 3, 2018

Hverdagen

Liverpool, dag 2: Travis, The Beatles og å spise alene

Torsholet

Liverpool, dag 1: Tommy og parken

Tre kasser med grønt

Mai: bjørkesprett, Burmaklippen og blomster på kjøkkenbordet