Det ble ettermiddag i Grasmere og jeg var ærlig talt så sliten i beina at jeg ikke visste om jeg orka mer. Men bak landsbyen lå Helm Crag og lokka. Det lille fjellet med alle steinene. Fra Grasmere kan man se The Lion and the Lamb, løven og lammet, stikke opp på toppen. Man kan så vidt skimte dem på bildet over. Helm Crag er bare 405 meter over havet og en av de minste toppene blant de som regnes som Wainwrights, en tur på bare noen timer. Og ettersom det enda var noen timer til vertshuset jeg skulle bo på åpna, så lot jeg det stå til.
Jeg gikk gjennom utkanten av Grasmere og bare venta på at Postman Pat skulle komme susende rundt svingen.
I stedet åpna det seg en dal framfor meg. Med ei buktende elv og et fossefall der i enden.
Stien opp til Helm Crag går forbi The Lancrigg, et hotell med det som så ut som en koselig kafé, og gjennom Wordsworth’s Woods.
Og så, etter en kort klatreetappe på steinheller, omgitt av revebjeller, begynte landskapet å bre seg ut under meg. Det dukka opp en og annen sau mellom bregnene. Regnet holdt seg unna. Det var ikke så mange folk på stien – de fleste hadde vel tatt en titt på de mørke skyene i full fart lavt over fjellene og funnet ut at det var likså greit å holde seg nede – men på vei opp møtte jeg på et par menn. Jeg spurte om det var langt igjen. – Bare et kvarters tid, men det blåser godt der oppe, sa de.
Og fy flate, det gjorde det! Dette ser så idyllisk ut, men her er bevis på at vinden tok så jeg nesten ikke turte gå bortover langs kanten. Jeg ble ganske stressa da minnekortet mitt gikk fullt der på toppen og jeg måtte bytte innimellom kastene. (Jeg tror riktignok at det føltes mer dramatisk enn det var – jeg er ikke noe menneske for store høyder.)
Dette er The Lion and the Lamb. Jeg skulle til å snu her, men da kom det forbi ei gammel dame som jeg spurte om det var verdt å gå et stykke videre. Og det var det.
For på den andre siden av fjellet ligger The Howitzer. Eller The Old Lady Playing the Organ, som den visstnok også kan kalles om man ser den fra riktig vinkel.
Det er tøffe sauer som kan ligge på toppen her og ta livet med ro mens det stormer rundt. Jeg lurer på om dette ikke er en Herdwick, sauen som er særegen for Lake District og som Beatrix Potter er kjent for å ha tatt vare på. Og de er noen tøffinger. Bare hør på dette som jeg fant på Wikipedia: «Herdwicks have been known to survive under a blanket of snow for three days while eating their own wool.»
Bak der kan man skimte Windermere.
Og enda lenger bak man se skinnet fra enda en innsjø. Det er totalt seksten av dem i området de har gitt navn til, men Windermere er den største.
På vei ned, endelig i le for vinden, henta jeg fram det stykket gingerbread jeg hadde kjøpt nede i Grasmere. Det var annerledes enn jeg hadde tenkt. Mer karamellaktig, men ikke mykt. Jeg satt ei lita stund og nøt utsikten og livet, før jeg stavra meg ned på slitne bein og fant veien til vertshuset mitt, der det nesten var tomt en mandag i juni. Bare meg, et par fra Durham, huskatten og folka på kjøkkenet som serverte ei gryte som føltes som det beste jeg hadde smakt i hele mitt liv akkurat da.
Se de andre innleggene fra Lake District:
Fra Windermere til Rydal
På besøk hos Wordsworth
Fra Rydal til Grasmere
