Kristine Graneng

  • Hvor er de politiske romanene?

    Nå er det tid for bokprat! Jeg har jo satt meg noen mål for leseåret 2020, ett tema for hver måned. Og det er jo ekstra gøy å kunne dele litt av leseopplevelsene – og tankene rundt hva jeg leser.

    I februar er temaet på leselista mi politikk. Hvor starter man? Politikk kan jo være så mye. Jeg laga meg ei mental liste før jeg begynte å tenke på hva jeg ville lese denne måneden. På den finnes politiske memoarer og biografier – kanskje det jeg hadde mest i tankene da jeg satte temaet opp på lista. Men også bøker som skildrer samfunnsfenomen som oppfattes som politisk styrte på et eller annet vis. Bøker som rommer nye tanker om hvilken retning vi skal i og bøker som stiller kritiske spørsmål og setter ting på spissen.

    Sakprosa om politikk er det virkelig ikke noe problem å finne. Derimot har jeg vært skikkelig på leit for å finne noe skjønnlitterært som kan passe til temaet. De fleste av de bøkene jeg kommer på er bøker jeg allerede har lest: 1984 av Orwell; Går, gikk, har gått av Erpenbeck; 25. septemberplassen av Solstad; En folkefiende av Ibsen – bare for å nevne noen. Det aller meste kan leses inn i en politisk kontekst, men det er lite fiksjon som jeg oppfatter som veldig tydelig politisk. Særlig er det vanskelig å finne noe som handler om dem som styrer. Er det vanskelig å skrive spennende om maktkamper og politiske prosesser? Føles det kanskje ikke som nødvendig å konkurrere med virkeligheten? Eller er det bare jeg som enten ikke har leita godt nok eller har en for snever definisjon av hva man kan regne som en politisk roman? Har dere noen tanker – eller tips?

    Foreløpig både koser jeg meg og blir utfordra av den fine bunken sakprosa jeg har lånt på biblioteket. Der er blant annet Mímir Kristjánsson sin Mamma er trygda og Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Førstnevnte leste jeg ferdig i går, ute i sola nede ved sjøen, med sjokoladebolle og te på termokoppen.

  • Melkeskum og elefantører

    Cappuccino

    God søndag! Rajsa ligger og sover nedenfor kjøkkenbenken, helt utslått etter formiddagsturen vår. Jeg er litt utslått jeg også, for å være ærlig, men når det er søndag er det ikke så farlig. I dag skal jeg bare pusle hjemme. Lage en stor ladning granola, strikke og se noen episoder av Mi briljante venninne. Kanskje fortsette å planlegge kjøkkenhagen? Det er så mildt ute i dag at det føles som en vårstemt marsdag.

    Jeg har blitt helt hekta på å lage cappuccino hjemme. Etter flere år med mislykkede forsøk på å få til ordentlig melkeskum, så får jeg det endelig til! Jeg hadde bursdag forrige uke og fikk en skikkelig stavmikser av Petter i gave, en sånn med utskiftbare deler. Av Ida og Jørgen fikk jeg ei ny espressokanne, også bestemte jeg meg for å kjøpe kaffekvern i gave til meg selv. Fullt utrusta for å prøve meg som amatørbarista med andre ord! Det blir så godt. Det aller beste er å spise skummet som blir igjen i bunnen av koppen med teskje.

    Også har jeg omsider turt å kjøpe planter igjen. Først dro jeg bort et halvår, deretter flytta de to rakkerne inn og sørga for at det var utrygt, så det har liksom ikke vært råd å holde noe grønt levende innendørs. Men forrige helg var jeg og Ida på søndagstur til gartneriet på Drivstua, og nå står det en elefantøre på kjøkkenbordet og en klatreplante i vinduskarmen – og begge har fått være i fred ei hel uke. Så da er det litt vårstemning inne også.

  • Et gjensyn med Lyra og Pan

    The Secret Commonwealth

    Om det er noe jeg virkelig savner ved å være yngre, er det gleden over å glede meg til noe. Det er jo ikke det at jeg ikke ser fram til ting lenger. Følelsen er bare ikke like overveldende. Kanskje er det ikke bare en aldersgreie, kanskje handler det også om at det meste er mer tilgjengelig nå og at det finnes så mye mer å velge i. Det er så enkelt å fylle ventetida.

    Men så finner jeg noe å glede meg til, og så pirrer det litt likevel. I høst var det den ukentlige episoden av Den mørke materien. Samtidig lå denne og venta – The Secret Commonwealth. Det er den andre boka i triologien The Book of Dust. Første bok, La Belle Sauvage, er satt til begynnelsen av Lyra Silvertongue sitt liv. Jeg lovet meg selv at jeg skulle lese Den mørke materien, de tre første bøkene fra Pullman sitt univers, før jeg tok fatt på denne nye som er satt til flere år senere. Det var et hjertelig gjensyn med bøkene jeg sist leste da jeg gikk på ungdomsskolen. Men nå etter jul var det endelig tid for neste episode om fortellingen om Lyra og Pan.

    I The Secret Commonwealth har Lyra rukket å bli tyve år. Ho er fremdeles i Oxford, men springer ikke lenger på hustakene. Lyra leser bøker og tenker intellektuelle tanker. Det er ikke Pan like begeistra for. Han er kritisk til Lyras nye rasjonelle tanker, og de vidt forskjellige oppfatningene deres av verden skyver dem fra hverandre. Samtidig er det bevegelser ute i den store verden. Maktkamper og mystiske elementer som knyttes sammen og etter hvert fører Lyra ut på en ny reise, langt bort fra England og østover.

    Jeg koste meg med boka. De beste delene av The Secret Commonwealth synes jeg er de som handler om forholdet mellom menneskene og daimonene deres, sjelen som i Lyra sin verden eksisterer utenfor kroppen i form av et dyr. Aller mest er det forholdet mellom Lyra og Pan som er sentralt i historien, men på reisen deres møter vi flere mennesker som utfordrer det mer entydige bildet av forholdet mellom menneske og daimon i de første bøkene.

    Samtidig er boka veldig handlingsdrevet, særlig siste halvdel. Det er på både godt og vondt. Jeg var ikke helt klar over at dette var andre bok i en triologi før jeg kom til slutten, men jeg begynte å ane uråd da det var femti sider igjen og en hel bunt av løse tråder. Så vær advart på forhånd om at boka ender brått, så slipper dere den samme ubehagelige overraskelsen. Frustrasjonen over å ikke kunne lese videre, er det derimot vanskelig å gjøre noe med. Foreløpig er det ikke sagt når neste bind kommer.

    The Secret Commonwealth

    Så kanskje blir det gjenlesning igjen før den tid. Utgaven min er så fin – med illustrasjoner og navnetrekket til Philip Pullman med blå penn. Det er stas.

  • Ut i solskinnet

     

    Dette har vært en så tung vinter. Mørk og mild. Lite snø og lite sol. Selv for en ordentlig vinterentusiast har den vært vanskelig å komme gjennom. Hvor ble det av drømmebildet av snøtunge trær som lener seg over ei skiløype?

    Men noen dager stiller opp med vinter slik den kan være på sitt beste. Frostrøyk og glitrende trær, et lag snø som har blitt liggende på bakken. Da gjelder det å komme seg ut mens det enda varer. Jeg og Rajsa har passa på de formiddagene det har vært sol og minusgrader og gått ut for å ta inn noe av vintermagien. Når sola akkurat passerer over tretoppene og treffer oss ute på myra, da er det herlig å være til.

    Rajsa

    Rajsa

    Rådyr

  • Lørdag i Edinburgh

    Edinburgh

    Den siste dagen min i Edinburgh i april i fjor var en lørdag. En grå lørdag da regnet strømmet ned. Men det er kanskje gråvær som kler Edinburgh best? Når koselige kafévinduer lyser litt ekstra mot våte gater utenfor og gjestene så vidt mulig å skimte bak de duggete rutene.

    Edinburgh

    Edinburgh

    Jeg bestemte meg for en rolig formiddag med museumsbesøk og bokhandler. Men først drakk jeg te og spiste kake i vinduet hos The Milkman. Leste litt og tyvlyttet på samtaler.

    Edinburgh

    The Milkman ligger i Cockburn Street, sammen med en rekke andre søte, små butikker. Disse fasadene altså – se som de lyser!

    Edinburgh

    Edinburgh har en rekke spennende museum å by på. Perfekt for en regntung lørdag. Jeg endte opp på National Gallery of Scotland. Det var i grunn litt skuffende for deler var under oppussing, så det var ikke så mye å se. Men noe fint var det da. Slott og regnbuer for eksempel.

    Edinburgh

    Jeg gikk forbi The Elephant House, en av kafeene der Rowling skrev de første Potter-bøkene.Edinburgh

    Gjennom steinkledde gater. I Edinburgh sklir selv bussene inn i omgivelsene.

    Edinburgh

    Dagens første bokhandel var Transreal Fiction i Candlemaker Row. Et lite skattekammer for oss som liker fantasy.

    Edinburgh

    Edinburgh

    Armchair Books ligger et stykke lenger opp gata fra Grassmarket. Det var verdt en tur innom bare for stemningens skyld. Bøker opp til taket langs alle vegger. Stillheten når folk lister seg innover de smale, teppelagte gangene, henter ned ei bok fra hyllene og blar.

    Edinburgh

    Og så var tre dager i den skotske hovedstaden etterhvert til ende. Slik en herlig og sjarmerende by, så enkel å føle seg hjemme i! Har dere gått glipp av de to første dagene, finner dere torsdagen og fredagen her.