Under dyna de siste timene før jeg skal sove. Ved frokostbordet med kaffe og havregrøt. På et teppe ute i hagen i solsteken. I følge Goodreads har jeg lest 18 bøker og 6784 sider i år. I realiteten har det nok vært enda mer, for i år – og særlig i høst – har jeg virkelig gjenoppdaga hvor godt det er å dukke ned i ei bok for å få litt avveksling eller for å få noe å tenke over. Her er noen av bøkene jeg vil trekke frem fra året som har gått.
Årets sterkeste
Hundre og én dag – Åsne Seierstad
Jeg var bare 11 år da Irak-krigen startet, og selv om mange av bildene fra nyhetssendingene den gangen har festet seg, så har forholdet mitt til krigen ikke handlet om så mye mer enn det store bildet. Åsne Seierstad var i Bagdad før, under og etter krigen, og i Hundre og én dag forteller hun om oppholdet i Irak. Om hvordan hun opplever det selv: hundre og én dager med mye venting, usikkerhet, frykt. Og om møter med mennesker som ikke tør si hva de egentlig mener, som bare vil fortsette livene slik de er vant med eller som lider ufattelige tap.
Det er så vanskelig å forstå at noen kan leve i en hverdag som er så forskjellig fra vår, men gjennom ordene til Seierstad er det i hvert fall mulig å få et lite innblikk. Jeg hørte Hundre og én dag på lydbok i sommer, lest av Åsne Seierstad selv.
Årets morsomste
Norske stiler – Lars Saabye Christensen
Dette ble i hvert fall årets morsomste bok for meg, Dagbladet. Det er ikke ofte jeg ler høyt når jeg leser, men denne var virkelig herlig. Konseptet er så genialt og så bra gjennomført og jeg elsket å irritere meg over lærer Ørekam. Hele omtalen min kan dere lese her.
Årets tankevekker
Stille: Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke – Susan Cain
En venn av meg anbefalte meg å lese Stille i sommer, og det var ikke så dumt. Susan Cain skriver om hva det er som gjør noen introverte og andre ekstroverte og hvilken betydning det har i det samfunnet vi lever i.
Jeg vet ikke om jeg tror helt på det å dele opp folk etter personlighetstyper. Det er vel noe av sjarmen med å være menneske, det at ingenting er helt svarthvitt. Likevel følte jeg at jeg fikk mye igjen av å lese den, fordi den tar opp så mange tema det er verdt å tenke over. Som hvordan man trives best og best kan utnytte de egenskapene man har. Og hvordan andre mennesker tenker og hvordan man kan fungere godt sammen. Også likte jeg spesielt godt delene der Cain skrev om kulturforskjeller, særlig mellom amerikansk og asiatisk kultur, og om hvordan hjernen virker. Interessant!
Årets mest engasjerende
Spain: The inside story of La Roja’s Historic Treble – Graham Hunter
Jeg hadde aldri noensinne forestilt meg at jeg skulle tørke tårer etter å ha lest om straffekonkurranser eller våkne opp midt på natta av mareritt om at Spania skulle ryke ut av VM etter gruppespillet, men i sommer gjorde jeg det. Jeg vet ikke helt om det sier mest om boka eller meg – jeg tror nok helst det siste. Det viste seg dessverre at virkeligheten skulle bli enda verre enn marerittene mine, men hvis det finnes noen der ute som av en eller annen grunn er like glad i det spanske fotballandslaget som meg, så kan dere godt lese denne boka og drømme dere bort til bedre tider.
Årets skuffelse
Paper Towns – John Green
Om det er noe som er sikkert, så er det at John Green-hypen ikke har blitt noe mindre i år. Jeg har lest både The Fault in our Stars og Paper Towns, men mens jeg likte førstnevnte ganske godt, ble jeg temmelig skuffa over den siste. Det var tydeligvis de fleste av dere også.
