• September nærmer seg slutten. En måned som har vært både vond og fin og absolutt noe årstidsforvirra. September i Berlin er foreløpig ganske langt fra september i Trondheim. Det føles som om jeg henger igjen i august, mens snøen begynner å legge seg på fjelltoppene hjemme. Jeg har rydda i bildemappa mi og forsøkt å få et overblikk over hva jeg egentlig har holdt på med denne måneden. Min september i femten bilder:

    Jeg tok med sykkelen min på en første skikkelig tur til den andre side av byen. Fikk litt påpakning på veien dit («SIE FAHREN AUF DEM GEHWEG!»), fikk vennlige råd av en eldre tysker om hvor jeg skulle sykle for å komme hjem da jeg hadde havna i ei sidegate på vei tilbake («Trenger du hjelp? Jeg bor her, så jeg kan veien.» <3). Jeg og sykkelen dro til Orangeriet i Körnerpark. Et fantastisk sted, særlig når man er oppvokst med å sykle på veier på landsbygda i Trøndelag og altså har risikert livet (i hvert fall stoltheten) for å komme dit.

    På lista over ting jeg skal gjøre neste sommer: ligge på denne plenen.

    Jeg har derimot ligget på et pledd i nabolagsparken og lest ferdig denne boka: Moria, på innsiden av Europas største flyktningleir av Karin Glatz Brubakk og Guro Merakerås. Den burde flere lese.

    Det var Tag des offenen Denkmals i begynnelsen av september. Vi dro opp til Teufelsberg for å se på gatekunst – og på utsikten. Den første gangen jeg var oppe på berget, som er bygd opp av ruiner etter andre verdenskrig, sto jeg og så utover det flate landet da en mann stoppa og sa: «Her oppe satt amerikanerne og fulgte med på DDR.»

    Noen ting blir så mye mer virkelig når man står i det.

    Andre ting er det vanskelig å forstå at det er virkelig selv når man står i det. En søndag satt jeg meg på S-bahn, gikk av på en tilfeldig stopp, gikk i en tilfeldig retning og endte opp i Topographie des Terrors. Terrorens topografi. Der sto hovedkvarterene til SS og Gestapo. Nå er bygningene borte, revet etter krigen. Nå står det et besøkssenter på området, like ved et av stykkene av muren som fortsatt er igjen.

    Travis spilte i Berlin. Det nye albumet deres, L.A. Times, har vært et av høydepunktene så langt i høst. Trippa som en forventningsfull tenåring på vei inn, seks år etter at jeg så dem sist (i Liverpool). Det var tredve grader ute, vel så varmt inne. Halvveis i konserten tok Fran Healy pause for å snu viftene mot oss. Enda et argument på lista over hvorfor Travis er verdens koseligste band.

    Fredagen den 13. hadde jeg en date med en kniv og en avokadostein. En liten øvelse i krisehåndtering i hjemmet. Takk til mamma for å være i beredskap på krisetelefonen. (Ingen skade skjedd, fingeren sitter på og jeg har fått gode råd om hvordan jeg skal fjerne avokadostein neste gang.)

    U-Bahn til Kreuzberg og Landwehrkanal rett etter jobb. Jeg glemmer hvor lang tid det tar å komme seg dit, men det er alltid verdt det. Jeg traff Anna på et sted som var perfekt for en septemberettermiddag (Café Grigri), der sola sto på skrå gjennom oransje blader (riktig bare på grunn av tørke) og de hadde god ravioli.

    Ny helg, ny sykkeltur. Jeg sykla meg bort og havna i en park jeg aldri hadde sett før med en liten søt kafé og en veldig staselig villa.

    Lørdagskveld og Peter Fox holdt gratiskonsert i Görlitzer Park. Det var verdens treigeste ølkø og publikum i trærne. Jeg hadde aldri hørt Peter Fox før, men det hadde alle andre. Så fascinerende å stå midt i en folkemengde der alle synger med uten at jeg egentlig vet hva det går i. Aslaug, som jeg var der med, sa det så fint, hvordan det å kunne et annet språk og bli kjent med en kultur åpner så mange dører til sånt man ellers ikke hadde visst at fantes.

    Septembers siste uke. Stikkord: nesespray, earl grey med havremelk, panelovnene som vekkes til live igjen. Jeg leser den åttende boka i Gereon Rath-serien, året er 1936, og kjenner at det egentlig er litt for mye som ligger for nærme virkeligheten nå. Kan vi vennligst slutte å stemme på høyreekstreme? På forhånd takk.

    On that happy note, god oktober – ta litt ekstra godt vare på det som er fint!


  • Det er disige morgener i Berlin. Disige morgener, men fremdeles varme dager. Jeg drar til jobb med skjerf rundt halsen, går hjem igjen med jakka over armen. Det er fremdeles stille på universitetet – semesterstart er ikke før om en liten måned – men inni meg har jeg vært klar for høsten lenge allerede. Klar for å finne rutiner og rytme. I høst vil jeg være litt mindre overvelda, litt mer på plass.

    Jeg har kjøpt en fin rød Diamant som jeg prøver å navigere i trafikken. Plutselig føler jeg meg litt mer som om jeg hører til. Er en sånn som låser fast sykkelen før jeg går inn kontordøra. Går med hjelmen hengende rundt håndleddet. sykler gjennom byen en søndag formiddag for å finne et nytt sted å drikke kaffe. Hvem skulle trodd.

    Jeg skal finne ei ny lampe som skal stå i hjørnet på stua, som jeg kan krype sammen under når det er mørkt ute og lese bøker. Vil helst lese noe lett og fint nå. Kanskje en romantisk klassiker. Jeg leste Emma i sommerferien. Vil ha mer sånt. Foreløpig har jeg stort sett sett Modern Love på Prime i stedet for å lese, men det var også vel verdt det.

    Jeg har begynt på tyskkurs. Hver onsdag drar jeg til et bygg som ser ut som en Star Wars-rekvisitt. Om jeg har tid, kan jeg kjøpe en kopp kaffe borti gata, sitte ute i fem minutter før vi diskuterer hvor hjertelige vi skal være i e-poster eller hvilken preposisjon som hører til hvilket verb.

    Jeg går på restaurant på en mandag. Denne uka gikk jeg til den italienske på hjørnet for første gang. Den var enda koseligere på innsiden enn jeg hadde sett for meg. Hylle på hylle med rødvin, stearinlys på rødrutete duk, en perfekt tagliatelle al salmone og tilbud om en snaps før jeg tusla hjem igjen. Starten på en tradisjon – i hvert fall tenker jeg at det burde være det.


  • Det har vært sommer i Berlin. Som en skikkelig varm norsk sommer, langt opp på tjuetallet på gradestokken. Vær som roper kom deg ut og oppdag verden.

    Jeg smaker meg gjennom isbarene i byen. Jeg er på jakt etter en som har perfekt kremete is, som har ordentlig pistasjsmak og perfekt beliggenhet ved en park. Foreløpig har jeg flere som treffer godt på de første to kriteriene. Denne traff bare på det siste, dessverre.

    Men til gjengjeld var beliggenheten veldig god. Kirsebærtrærne blomster fremdeles, i hvert fall de japanske. I Stadtpark Steglitz var det noen virkelig fine.

    Jeg fant meg et sted halvt i skyggen, halvt i sola, med strikketøyet mitt. Det føltes merkelig å strikke ullvotter i tjuefem pluss, men så kom det et følge med Pokémons i fullvoksen størrelse forbi, tett fulgt av noen trenere på jakt, og da føltes det meste helt innafor.

    Søndag hadde jeg billetter til konsert. Jeg telte på knappene om jeg skulle dra, kjente fremdeles halsbetennelsen fra påska henge i, men så satte jeg meg på S-bahnen og reiste gjennom byen til Friedrichshain. Der var det også kirsebærtrær. Man kan liksom ikke gå forbi uten å ta et bilde? Vil helst spare på de rosa skyene så de varer litt til.

    Her gikk jeg forresten i bare t-skjorte og klokka nærma seg åtte på kvelden.

    Konserten var også en rosa sky å spare på. Jeg kom over eee gee litt tilfeldig for ei stund sida og så ho skulle spille i Berlin. Kjøpte billett uten å blunke. Det var jeg og Berlins danske befolkning som dansa og sang med til school reunion og favourite lover.

    Og nå kan si at jeg har vært på Berghain. I kantina riktignok – sparer steget fra dansk pop til tekno til neste gang.


  • Hei fra Berlin! Da jeg dro koffertene mine gjennom byen i begynnelsen av mars sto kirsebærtrærne i full blomst. Nå, en liten måned senere, er magnoliaen i ferd med å miste kronbladene, og jeg begynner å bli litt husvarm i den nye byen min. Selv om turene på matbutikken fremdeles føles som en oppdagelsesferd og jeg enda bare har ett sett bestikk, så er det som om noe har falt på plass. (Kanskje er det mest euforien over endelig å ha internett hjemme i leiligheta som gjør det, men jeg tror ikke det altså.)

    Den første uka føltes det ikke sånn. For å bøte på den akutte ensomheten som jeg tror ganske ofte oppstår når man flytter langt unna alt og alle og til og med hodeputene er annerledes enn de man er vant til, prøvde jeg det meste: Jeg så Dune, part two på kino (som er like storslagen som den første, men som utover det ikke var den største filmopplevelsen), tok med strikketøyet mitt for å høre livemusikk på irsk pub («Stricken? Wie kommt man dazu?«) og dro på salsakurs. Alt veldig bra for å bøte på «hva i all verden har jeg gjort nå?»-tankene.

    Jeg har også trålt byen rundt etter bruktbokhandler, på jakt etter de neste bøkene i Gereon Rath-serien. Denne bokhandelen likte jeg, et lite hull i veggen i Prenzlauer Allé. «Vær forsiktig!» fikk jeg ropt etter meg da jeg stakk nesa innafor med sekken på ryggen. «Det er farlig her hos oss.» Det er så mange fine små bokhandler her, men jeg blir litt overvelda av bøker på tysk. Veit liksom ikke helt hvor jeg skal starte blant alt det ukjente, når investeringskostnaden (altså språket) fremdeles er ganske høy. Noen tips? (Foreløpig holder jeg meg til Gereon Rath, som jeg til slutt måtte krype til korset og kjøpe hos Hugendubel.)

    Den 20. mars spiste jeg årets første utefrokost på balkongen. Neste steg i prosjekt bli husvarm (kanskje etter å fikse mer bestikk) er å innrede den. Jeg veit det smerter å høre når det fremdeles snør hjemme i Norge, men jeg er ganske sikker på at det er trygt å sette ut planter her nå. (Til uka er det meldt 25 grader!)

    Og som et endelig bevis på at det er ganske greit her, et bilde av en fantastisk is (notér til neste berlinbesøk: svart sesam hos Jones) som jeg spiste sammen med min nye kollega. Man blir fort glad i mennesker som foreslår å søke ly i en isbar når regnet begynner å hølje ned en lørdags ettermiddag.

    Ganz liebe Grüße von Berlin!


  • Da 2024 begynte, tenkte jeg at dette er et år jeg vil passe på å ta vare på. Det siste året var så innholdsrikt, men jeg var litt for dårlig til å stoppe opp og ta inn alt som skjedde? Med den tanken fulgte en ambisjon om å skrive noen ord nå og da, men når jeg setter meg ned for å skrive kommer det liksom ingen? Så en annen ambisjon for dette året er å finne tilbake til de ordene.

    Enn så lenge, ei liste med noen favoritter fra januar akkompagnert av en blå Berlin-himmel.

    Månedens musikk
    Mitt store musikkcrush fra 2023, Beharie, spilte på Byscenen siste helga i januar. Det var magisk. Alle burde dra på konsert med Beharie og oppleve det selv, synes jeg. I det minste se denne Akustisk på Loff-konserten.

    Månedens film
    Hvilken utrolig kinomåned januar har vært! Har ikke vært i nærheten av å se alle filmene jeg ville se på kino, men noen fikk jeg til. Jeg har sett Høstgule blader, en finsk romantisk komedie av Aki Kaurismäki. Den er ordknapp og tørrvittig og virkelig fin. Past Lives så jeg også på kino. Jeg har tenkt mye på den siden – fantastiske bilder, fantastisk musikk og en så god fortelling om kjærlighet og vennskap. Blir varm innvendig bare av å se traileren:

    Andre (gode) filmer jeg har sett: Min pappa Toni Erdmann, La elva leve, Triangle of Sadness, Ténor. De finnes på Filmoteket alle sammen.

    Månedens tv
    Makta. Setter sånn pris på den følelsen av å ha noe å glede meg til hver søndag.

    Månedens bøker
    Jeg fikk Lungeflyteprøven av Tore Renberg til jul. Den leste jeg de første ukene av januar. Om Anna Voigt som ble anklaget for spedbarnsdrap på siste halvdel av 1600-tallet og forsøket på å få henne frikjent. Det er litt av et arbeid Renberg har gjort med denne boka, og jeg liker så godt formen han har gitt det, hvordan han liksom skriver seg rundt kildene.

    Jeg har også plukket opp Harry Potter igjen. Har ikke helt klart å lese så mye annet i januar, så da har jeg gått for noe trygt. Jeg leser dessuten på tysk. Det har et ekstra lag av nostalgi. (Men herlighet så skumle de første bøkene faktisk er?)

    Et ønske for den neste måneden?
    Kan jeg legge inn et ønske om godt skiføre?

    Liste fra Flora Wiström.