Hei fra Berlin! Da jeg dro koffertene mine gjennom byen i begynnelsen av mars sto kirsebærtrærne i full blomst. Nå, en liten måned senere, er magnoliaen i ferd med å miste kronbladene, og jeg begynner å bli litt husvarm i den nye byen min. Selv om turene på matbutikken fremdeles føles som en oppdagelsesferd og jeg enda bare har ett sett bestikk, så er det som om noe har falt på plass. (Kanskje er det mest euforien over endelig å ha internett hjemme i leiligheta som gjør det, men jeg tror ikke det altså.)
Den første uka føltes det ikke sånn. For å bøte på den akutte ensomheten som jeg tror ganske ofte oppstår når man flytter langt unna alt og alle og til og med hodeputene er annerledes enn de man er vant til, prøvde jeg det meste: Jeg så Dune, part two på kino (som er like storslagen som den første, men som utover det ikke var den største filmopplevelsen), tok med strikketøyet mitt for å høre livemusikk på irsk pub («Stricken? Wie kommt man dazu?«) og dro på salsakurs. Alt veldig bra for å bøte på «hva i all verden har jeg gjort nå?»-tankene.
Jeg har også trålt byen rundt etter bruktbokhandler, på jakt etter de neste bøkene i Gereon Rath-serien. Denne bokhandelen likte jeg, et lite hull i veggen i Prenzlauer Allé. «Vær forsiktig!» fikk jeg ropt etter meg da jeg stakk nesa innafor med sekken på ryggen. «Det er farlig her hos oss.» Det er så mange fine små bokhandler her, men jeg blir litt overvelda av bøker på tysk. Veit liksom ikke helt hvor jeg skal starte blant alt det ukjente, når investeringskostnaden (altså språket) fremdeles er ganske høy. Noen tips? (Foreløpig holder jeg meg til Gereon Rath, som jeg til slutt måtte krype til korset og kjøpe hos Hugendubel.)
Den 20. mars spiste jeg årets første utefrokost på balkongen. Neste steg i prosjekt bli husvarm (kanskje etter å fikse mer bestikk) er å innrede den. Jeg veit det smerter å høre når det fremdeles snør hjemme i Norge, men jeg er ganske sikker på at det er trygt å sette ut planter her nå. (Til uka er det meldt 25 grader!)
Og som et endelig bevis på at det er ganske greit her, et bilde av en fantastisk is (notér til neste berlinbesøk: svart sesam hos Jones) som jeg spiste sammen med min nye kollega. Man blir fort glad i mennesker som foreslår å søke ly i en isbar når regnet begynner å hølje ned en lørdags ettermiddag.
Da 2024 begynte, tenkte jeg at dette er et år jeg vil passe på å ta vare på. Det siste året var så innholdsrikt, men jeg var litt for dårlig til å stoppe opp og ta inn alt som skjedde? Med den tanken fulgte en ambisjon om å skrive noen ord nå og da, men når jeg setter meg ned for å skrive kommer det liksom ingen? Så en annen ambisjon for dette året er å finne tilbake til de ordene.
Enn så lenge, ei liste med noen favoritter fra januar akkompagnert av en blå Berlin-himmel.
Månedens musikk Mitt store musikkcrush fra 2023, Beharie, spilte på Byscenen siste helga i januar. Det var magisk. Alle burde dra på konsert med Beharie og oppleve det selv, synes jeg. I det minste se denne Akustisk på Loff-konserten.
Månedens film Hvilken utrolig kinomåned januar har vært! Har ikke vært i nærheten av å se alle filmene jeg ville se på kino, men noen fikk jeg til. Jeg har sett Høstgule blader, en finsk romantisk komedie av Aki Kaurismäki. Den er ordknapp og tørrvittig og virkelig fin. Past Lives så jeg også på kino. Jeg har tenkt mye på den siden – fantastiske bilder, fantastisk musikk og en så god fortelling om kjærlighet og vennskap. Blir varm innvendig bare av å se traileren:
Andre (gode) filmer jeg har sett: Min pappa Toni Erdmann, La elva leve, Triangle of Sadness, Ténor. De finnes på Filmoteket alle sammen.
Månedens tv Makta. Setter sånn pris på den følelsen av å ha noe å glede meg til hver søndag.
Månedens bøker Jeg fikk Lungeflyteprøven av Tore Renberg til jul. Den leste jeg de første ukene av januar. Om Anna Voigt som ble anklaget for spedbarnsdrap på siste halvdel av 1600-tallet og forsøket på å få henne frikjent. Det er litt av et arbeid Renberg har gjort med denne boka, og jeg liker så godt formen han har gitt det, hvordan han liksom skriver seg rundt kildene.
Jeg har også plukket opp Harry Potter igjen. Har ikke helt klart å lese så mye annet i januar, så da har jeg gått for noe trygt. Jeg leser dessuten på tysk. Det har et ekstra lag av nostalgi. (Men herlighet så skumle de første bøkene faktisk er?)
Et ønske for den neste måneden? Kan jeg legge inn et ønske om godt skiføre?
Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.
Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.
Vil høre på Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.
Vil ha på meg Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?
Vil lese Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.
Vil gjøre Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.
Vil se på Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?
En tur til København for å forske har stått på blokka siden jeg starta på doktorgraden, men av ulike grunner – én relativt åpenbar – har det ikke blitt noe av. Før nå. Da de siste restriksjonene ble fjerna i februar, ble turen lufta over en kaffe på Dragvoll igjen. Ei uke etter hadde jeg fått plass på Københavns Universitet hele mars. Mandagen etter satt jeg på et fly i retning den danske hovedstaden. Selv litt tregstarta trøndere kan altså bli impulsive etter to år med pandemi.
Mars føltes litt som om jeg levde et parallelt liv – ett der jeg bodde i en hipp leilighet i Kødbyen med knirkende gamle tregulv, et sjarmerende ustemt piano og toalett i spiskammerset, og en bar og en anarkistisk bokhandel som nærmeste nabo. Dro på konsert på Vega på fredagskvelden, drakk cider med isbiter og øvde på danske gloser i pausene mellom bandene. Testa et nytt bakeri hver søndag, en brun papirpose i hånda på vei til nærmeste park. Ukestart på seminar med nybakte crossainter, ettermiddager med danske aviser på den gamle lesesalen i Den sorte diamant. Joggeturer rundt Søerne.
Og ett liv med vår i mars.
Én måned er liksom ikke helt nok til å virkelig komme inn i en ny hverdag, men akkurat passe til å kjenne på noe litt annet enn det vanlige. Ekstra herlig i et København med mange fine mennesker, og som var akkurat en så hyggelig by som folk hadde fortalt meg at den skulle være.
Jeg skriver dette mens jeg sitter foran ovnen på hytta. Sola har nettopp gått ned i samme fargetoner som flammene som slikker vedkubbene. Det er slutten på juleferien – i morgen starter den første arbeidsuka i 2022. Et fint tidspunkt for å tenke over det året som har gått og det som kommer.
I fjor skreiv jeg dette ved inngangen til det nye året: om hvordan starten på det nye året bare føltes som en fortsettelse på det gamle. Jeg har flere venner som har sagt det siste året at de skulle ønske de hadde skrevet koronadagbok. Jeg føler litt på det behovet jeg også – mest fordi jeg har litt trang til å rydde i minnene. Det føles som om tida står stille. Som om det er færre definerende øyeblikk og milepæler – bare tid som glir forbi med varierende grad av munnbindbruk og hjemmekontor. Av og til har jeg vært usikker på om vi fortsatt har vært i 2020.
Så her er et forsøk på å minnes og summere opp 2021, som tross alt var et ganske bra år, i god gammeldags listeform.
Var du gladere eller tristere i år sammenligna med tidligere år?
Mye gladere enn på veldig lenge! Mest av alt fordi jeg har brukt mye tid sammen med folk som gjør at jeg føler meg bra. Fine turer i Bymarka gjennom vinteren, dager sammen i fjellet, telefonsamtaler når man ikke kan møtes. Middagsbesøk og kvelder ute på byen når det har gått an.
Det har til og med blitt en og annen bursdagsfest.
Gaularfjellet, juli
Gjorde du noe i 2021 som du aldri har gjort før?
Tok hull i ørene. Gikk over en isbre. Besøkte Bergen.
I 2021 har jeg med andre ord følt meg som en skikkelig tøffing.
Hva har vært det største fremskrittet ditt i fjor?
Jeg er vel ikke den eneste som har lært en masse om meg selv det siste året, på godt og vondt? Pandemien har satt ting skikkelig på spissen, og først og fremst har det fått meg til å innse at jeg er mye mer sosial enn jeg har tenkt før. Det føltes så utrolig bra de månedene i høst da det gikk an å treffe folk igjen.
Hva var ditt største fremskritt på jobben?
I fjor følte jeg endelig at doktorgradsavhandlinga mi begynner å ta form. Det er godt å kjenne at nå veit jeg hva som skal til for å komme i mål – i hvert fall delvis. Også er det en hel masse jobb for å komme dit, men det blir!
Jeg er også veldig glad for at jeg og Lise, som jeg jobber med, begynte å lage podkast i år – Det europeiske kvarter. Så gøy å jobbe sammen om den, og også veldig kjekt å kunne dukke ned i temaer som er litt på siden av det jeg jobber med i doktorgradsprosjektet mitt. Ikke minst har vi hatt en unnskyldning til å prate med så mange dyktige og hyggelige folk gjennom året.
Gjorde du noen store forandringer? Bare små – og det føles godt. Det er godt å ha litt tid til å lande. Store forandringer kommer vel fort nok.
En tilfeldig klem i Muséhagen i Bergen, juli
Var det noe som gjorde deg skikkelig glad?
Det å endelig kunne møte nye mennesker igjen og å kunne bli bedre kjent med folk jeg liker, men ikke har fått brukt så mye tid sammen med før.
Bilturen i sommer. Friheten i å kunne kjøre akkurat dit jeg vil og stoppe der jeg føler for det. Å ha venner som ønsker velkommen og som vil vise frem hjemstedet sitt. Lange kvelder med hyggelig selskap.
Å komme tilbake til kontoret – og ikke være alene der.
Hvilke steder har du vært?
Det har blitt overraskende mye reising i 2021, men bare innenfor landegrensene. I ferien føltes det som om jeg var overalt – ned Vestlandet til Bergen, ei lita uke i Sogn, før jeg dro videre om Skien og til Østfold. På sensommeren var jeg ei uke i fjellet i Østerdalen. Og i høst hadde jeg ei virkelig fin uke på Østlandet.
Gamlebyen i Fredrikstad, juliØsterdalen, augustBotanisk hage i Oslo, oktober
Hvilke datoer fra 2021 kommer du alltid til å minnes?
Jeg kommer bare på én dato som virkelig har brent seg fast: 6. januar. Da Capitol ble storma og lille Thea ble født. Jammen fint det skjer hyggelige ting i verden også for å veie opp for all dritten.
Hva gjorde du på bursdagen din i 2021?
Det ble bursdagsfeiring på Zoom, og det var – utrolig nok – en av de hyggeligste bursdagene jeg har hatt på mange år. Mange, mange venner samla, quiz og prating til langt på kveld. Skulle ønske jeg kunne gjenta akkurat det i fysisk format i år, men det får vel vente ei lita stund til.
Savna du noe i 2021 som du vil ha i 2022? Mer søvn. Mindre pandemistress og –begrensninger.
Noe du ønska deg og fikk? Stuebordet mitt. Våkna altfor tidlig ei natt i vinter og fant drømmebordet på finn.no til en 500-lapp mens jeg lå og trykka på telefonen.
Trondheim, november
Favorittserier fra året som har gått? Jeg har sett så mange serier i år, og ærlig talt er vel mange av dem ikke så minneverdige. Men så har jeg også sett noen virkelig, virkelig gode, som har satt spor. Small Axe, som vel egentlig er en samling av korte filmer, om vestindiske miljø i London. It’s a sin, om AIDS-epidemien i England. Mare of Easttown, krim med Kate Winslet som spiller helt fabelaktig. Og Lovecraft Country, en grøsser satt til USA på 50-tallet med raseskillet som bakteppe.
Den beste filmen?
Verdens verste menneske, kanskje? Den henger fortsatt i. Men Dune var også en spektakulær kinoopplevelse.
Honourable mentions: Soul og Hamilton. Den siste er riktignok en musikal, og jeg er veldig sent på ballen, men åh! Kosa meg sånn med dem begge.
Største musikkopplevelser?
2021 var et godt musikkår på mange måter. Jeg gjenoppdaga hvor fint det er å finne ny musikk å forelske seg i. Høre et album fra begynnelse til slutt en kveld på sofaen. Det jeg har hørt mest er About you av Albin Lee Meldau og Jonas Alaska sitt Girl. Også ble det også noen få konserter, selv om jeg gjerne skulle ønska meg flere.
Skitur i Bymarka i januar.
Hva tenker du gjøre annerledes i 2022?
Flere middagsbesøk i hverdagene. Flere helger på tur. Dyppe tåa enda mer i sånt som gjør at jeg føler meg litt tøffere etterpå.
Men mest av alt håper jeg pandemien gir slipp igjen, slik at alt blir enklere.
